Oslos mest ærverdige studenthjem

«Dere kan bare gå inn og ta bilder, jeg finner dere om ti minutter. Er på tur med ordføreren.»

Se flere bilder i bildekarusellen i toppen av saken.

Meldingen er fra Mathilde Grindland (23), tillitskvinne på Pikehjemmet, eller «Slottet på Haugen» – en studentbolig som huser 67 jenter og én vaktmester. Utenfor huset på St. Hanshaugen er det rullet ut rød løper, og inne venter det bobler i glasset og festmat. Denne lørdagen feirer Pikehjemmet sitt 100-års jubileum.

Veggene er malt i hvitt og gelenderet i gull. Blant klukkende latter fra de eldre damene som er på besøk, og klirring i glassene, hører vi noe som minner om salmesang. Det er nesten en hellig opplevelse å gå opp trappene, og se Marie Wold Riise – beboer i Pikehjemmet – synge for gjestene.

«Slottet på Haugen»

– Her må de ha strenge regler ass, sier en besøkende jente. Ryktene om «Slottet på Haugen» er mange. Noen sier beboerne her er kristne. Andre hevder at de ikke får treffe gutter.

Arkitekturstudenten Mathilde har åpnet rommet sitt for gamle beboere. Rommet er strøkent. På døren har hun hengt opp navnet sitt med bokstaver i metall. Mens vi tar noen bilder av henne foran navnet får hun øye på morgenkåpen som har lurt seg med på bildene og forter seg å gjemme den bak døren.

– Tenk at jeg ikke ryddet den vekk etter at jeg dusjet i sted! Det er kanskje ryddig nå, men det blir lett rotete altså, sier hun.

– Lite skapplass kan du skrive ned som den ene, og kanskje eneste, negative tingen ved å bo her, legger hun til.

Lange dager på lesesalen gjør at det blir liten tid til å rydde.

– Da jeg først flyttet inn for to år siden bodde jeg på ni kvadrat, men man opparbeider seg ansiennitet etter hvert. Da den tidligere tillitskvinnen flyttet, overtok jeg rommet og jobben hennes, som gjør meg til bindeledd mellom jentene og ledelsen. Utsikten fra dette rommet er helt fantastisk, og det kan takkes Norges første kvinnelige arkitekt, Lilla Hansen, sier Mathilde og peker ut mot Ekebergåsen.

For det meste holder de på med sitt, men de ses på kjøkkenet hele tiden – i hvert fall de man deler med.

– Jeg deler kjøkken med 11 jenter, mens i de andre etasjene deles kjøkkenet mellom fire og seks.

Ikke-regler

Mathilde understreker at Pikehjemmet ikke er en kristen organisasjon.

– Grunnleggeren av Pikehjemmet, Kristine Bonnevie, var en akademiker og pragmatiker med humanistiske verdier, forteller hun.

– Har dere mange regler?

– Jeg vil heller kalle det «ikke-regler», forteller Mathilde.

– For eksempel at vi kan gå rundt i håndkle i gangen. Det kunne vi jo kanskje ikke gjort med like stor naturlighet om det var gutter her.

Bare jenter får leie rom på Pikehjemmet, og det er, kanskje overraskende, ingen restriksjoner på guttebesøk.

– Det er vel egentlig verst for guttene som overnatter her. Jeg har opplevd å møte på noen i gangen, om morgenen, som har pilt ut idet de har sett meg. Det blir jo så tydelig hva som har foregått, sier hun og ler mens hun retter på blusen.

Dette er jentenes verden, og guttene kan pent vente i gangen. Mathilde peker på den såkalte «Guttebenken».

– Her sitter guttene og venter.

Misforholdet mellom leiepris og studiestøtte øker

Studenterhuset Schultz gate

– Jeg føler det er litt mer sjel her enn andre studentbosteder. Det er ikke så sterilt, sier designstudenten, August Eriksen (23), beboer i Studenterhuset Schultz gate.

Vi befinner oss sentralt mellom Marienlyst og Majorstua. Et øyeblikk skulle man tro vi var på et hostell i Berlin. I en enkel hvit t-skjorte og caps med Arkitekthøgskolens logo, geleider August oss gjennom ganger fylt av madrasser, tepper og planker i hauger.

– Greia er liksom at det skal være billig å bo her – standarden er jo deretter. I starten må man bo på dobbeltrom, så det er kanskje en fordel å være en sosial person. Etter hvert bygger man opp ansiennitet og kan bo på alenerom, forteller August mens vi presser oss forbi de unge studentene som henger i gangene.

– Det var den første kvinnelige professoren som kjøpte stedet for å leie ut billig til studenter, sier han etter en liten tankepause.

«Sio-stilen»

I 2008 tok Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) over studenthuset som ble etablert i 1919.

Etter at SiO pusset opp stedet, malte beboerne en høne med kniv på veggen, under et nach, fordi de synes SiO hadde pusset opp så stygt.

– Jeg er ikke så glad i «SiO-stilen» selv. Den er så upersonlig, legger han til.

Bygget som rommer 60 studenter har to bad og ett kjøkken i hver av de fire etasjene.

– Vi har en del fester i stua eller kjelleren. Ofte åpner man rommene sine til vors, beretter han mens han følger oss oppover trappene.

– Men hvis man vil være alene har vi jo lesesalen der det er mer stille.

På lesesalen på loftet står det et tomt kjøleskap.

– Kjøleskapene går rundt på huset. Når noen flytter selger man. Alle har et på rommet sitt, sier han og hiver etter pusten.

På treveggen henger to fotografier av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Det står stoler vilkårlig plassert i rommet og de oransje gardinene er bare halvt oppsatt.

– Vi kan dekorere huset som vi vil, treveggene har byantikvaren fredet. Det er nok derfor stedet blir så sjelfullt. Mange har bodd her gjennom årenes løp, og alle har lagt igjen noe av seg selv.

Dette bekrefter stua. På veggene finner vi et merkelig sammensurium av en kommunistplakat, norsk håndarbeid, en plakat av Baywatch-stjernen David Hasselhof, eldgamle bøker og en discokule i taket.

Guttehjemmet

– Hvis jeg skal formulere en visjon, er det at alle skal kunne gå i badstua med alle.

Det sier «husfar» og jusstudent i Studenterhjemmet eller «Guttehjemmet» på Bislett, Thor Håkon Lindstad (22). Norges eldste studenthjem er nemlig utstyrt med både badstue og tre jenter.

– Vi har en byste av grunnleggeren, Peter Hærem, i salongen. Den snur vi hver gang det er fest, forteller Thor, som er bindeleddet mellom studentene og bestyrelsen.

– Det er ikke noe hardt regime her altså, legger jusstudenten til, mens han poserer noe blyg iført militærmønstret skjorte og joggesko, foran den herskaplige bygningen med utsikt til både fjorden og Holmenkollen. På toppen av «Kråkeslottet», som han kaller det, står det skrevet «Soli deo Gloria».

– Det betyr til ære for Gud, sier han og ser opp.

– Mange tror man må være kristen for å bo her, men det stemmer ikke. Huset ble bygget for teologistudenter, men det har forandret seg. I dag er vi alt fra app-designere til filosofer.

En ingeniør går forbi med en brødskive i hånden.

– Eller ingeniører, legger Thor til.

– Det er mange karakterer her, og vi er for et søkermangfold, men kjernemålgruppen er folk som er født utenfor Oslo, forteller Thor som selv er fra Karmøy.

Kvinnefrigjøring i guttehjemmet

– Dette er opprinnelig et hjem for gutter, men det bor faktisk tre jenter her. Grunnen er at tjenestepikene på slutten av 1900-tallet ikke ønsket å stå i tjeneste lenger, men ønsket å bo her og slik har det forblitt. De bor i det vi kaller «Prinsessefløyen», så det fungerer.

Jentene får mye oppmerksomhet, så de må vite hva de kommer til. De bør også ha bein i nesa, mener Thor.

– Det er uunngåelig at det blir en machokultur. Humoren preges av at vi er så mange gutter, og det blir fort høylytt. Men det er få ufinheter. Vi kunne sikkert trengt flere jenter for en fullere dannelse, sier han.

Makt og hierarki

Som «husfar» får Thor bo på et av de største rommene, med balkong og utsikt ut i hagen – helt gratis. Jobben innebærer blant annet å holde åpent hus fredag kveld, rusfritt så klart, og med quiz og snacks.

Thor står på balkongen sin og peker ut i hagen.

– Ser dere den benkekroken der? Det er «Kristiania». Stedet henger igjen fra gammelt av, og fungerer som et fri-areal, der man kan gjøre hva man vil – drikke for eksempel.

– Det henger igjen et hierarki i huset.

Fjerde etasje representerer makt og sosial kapital. Studentene flyttes oppover i huset når de får ansiennitet eller verv.

Hvordan forholder dere dere til de gamle tradisjonene på huset?

– Mentaliteten her er at vi er bærere av historien til huset. Det har bodd mange store menn her, som Obstfelder og Garborg. De lot seg prege av hjemmet, og har egne verker tilegnet stedet.

Egen ridderorden

– Ridderordningen er kanskje den mest spesielle tradisjonen vi har. Der utnevner vi riddere og stormestere av de som har bidratt til trivsel og fremgang. Under en ordensseremoni leser vi opp av en ti meter lang pergamentrull, på absurd latin-dansk, som en hyllest til den nye ridderen, forteller han.

Hvordan får man tittelen?

– Hadde jeg visst det mer detaljert, hadde jeg vel selv vært ridder, sier han raskt, mens han spretter opp av stolen.

– Det er kanskje litt harry, sier han, før han peker på et gammelt kommunevåpen.

– Det var noen som stjal det fra rådhuset en gang i tiden, forteller han stolt, mens han børster litt støv av skjoldet.

På hvilken måte skiller dette studenthuset seg fra andre studenthus?

– Hvis folk åpner rommene sine, har vi 39 «stuer». Man blir rett og slett sjarmert, sier han og lener seg mot en bokhylle med Prousts «På sporet av den tapte tid» og en guide til Jotunheimen.