Volder litt rabalder: – Fred er ei det beste, som Bjørnson sa. Det skal du få lov til å skive ned. Strykt det der med «men at man noget vil.».
Volder litt rabalder: – Fred er ei det beste, som Bjørnson sa. Det skal du få lov til å skive ned. Strykt det der med «men at man noget vil.».

En vaskeekte krangle­fant

Islamister, feminister og ernæringsfysiologer. I Kjetil Rolness´ jakt på sannhet er det ingen som blir skånet.

–⁠ Dette blir ingen «hjemme hos»-reportasje!

Kjetil Rolness roper bestemt mens han hamrer stålstempelet fritt for malt kaffepulver så det ljomer inn i stua. Etter å ha geleidet oss inn i huset sitt og understreket at vi absolutt ikke får ta bilder her inne, har han satt i gang en manuell kaffemaskin ute på kjøkkenet.

–⁠ Hva er det du studerer for noe, roper Rolness igjen, tilsynelatende interessert, før han setter på en kvern som overdøver svaret.

–⁠ Beklager det der! kommer det unnskyldende når rabalderet gir seg.

–⁠ Jeg gjorde et google-søk på deg. Du driver med musikk, ikke sant?

Igjen setter han på kverna. Denne gangen gaules svaret høylytt gjennom larmen, men til ingen nytte. Rolness humrer. Det er sannsynligvis ikke første gang han bruker hersketeknikker på journalister.

–⁠ Haha, det er en bløt vits, men den funker hver gang, sier han, smiler bredt og overleverer en rykende kopp med kaffe før han slår seg ned i en lav, svart skinnsofa.

Kjært barn har mange navn, det har også Kjetil Rolness. Kranglefant, kvinnebedårer, kontrær klovn, slibrig snegle og Jens Pikenes er bare noen av merkelappene den hardtslående sosiologen og samfunnsdebattanten har fått påskrevet de siste årene. For bare et par uker siden gikk Morgenbladet så langt som å kalle ham «den grusomme». Derfor medbringer det en viss engstelse å sitte plassert hjemme i stuen hans, midt i Ullevål Hageby. Vil Rolness være like nådeløs og krass i virkeligheten som han er på papiret?

Espressoen er besk og usukret. Selvfølgelig. Sukker er Rolness’ nyeste erkefiende. I en av Rolness’ ferskeste Dagbladet-kronikker gyver han løs på norske kostholdsråd og det han kaller «den største forskningsskandalen i morderne tid»: Kampen mot fettet. Kostholdsekspertene har ført oss bak lyset i årtier, mener han. Det er ikke fettet det er noe galt med, men sukkeret. Dermed hisset han på seg ernæringsprofessor Svein O. Kolset fra UiO, som i sitt tilsvar satte Rolness i samme bås som «gjørmebrytere som forfekter ulike mer eller mindre seriøse synspunkter på sukker og fett». Hard kost, med andre ord. Men var det fortjent?

–⁠ Det var en fin demonstrasjon av den arrogansen og hersketeknikken som jeg beskrev i kronikken. Men påstanden om at fett er farlig blir jo ikke mer sann, bare fordi man stempler kritikere som uvitende. Her er det noen som klamrer seg til paradigmet sitt.

Ernæringsdebatten er bare den siste i en svært lang rekke kontroversielle basketak Rolness har kastet seg inn i. På 90-tallet skrev han bøker om dårlig smak, kitsch og norsk innredning i hjemmet. Han har også skrevet en bok om Elvis Presley samt en dyptgripende om porno som ble katalysatoren for en rasende samfunnsdebatt. Den siste tiden har spaltisten gått i strupen på feministers pornohat og satt fokus på overrepresentasjonen av innvandrere i voldtektssaker. Det har stormet ekstra mye rundt sosiologen siden han forsvarte Hege Storhaugs islamkritikk i fjor. Islam, integrering og innvandring synes for øvrig å være blant favorittemaene når Rolness fillerister vedtatte sannheter i dag. Og feminisme da, en god nummer to, forteller han.

Ingen glemmer da han i 2006 raljerte over at Dagbladets nyansatte redaktør, Anne Aasheim. Hun hadde uttalt at en god avis for kvinner, også var en god avis for menn.

–⁠ Tenk om en mannlig redaktør hadde sagt det motsatte, han ville blitt kjeppjaget fra norsk offentlighet. Rolness smiler, men blikket er dønn alvorlig.

Han er ikke redd for å fyre løs der andre holder igjen. Noen vil gå så langt som å påstå at han har gått fra å være en morsom og løssluppen skribent, til å bli en nådeløst streng provokatør. Når Universitas spør om hva som skjedde, forsvarer han seg med at han «deler morsomme ting på Facebook hele tiden».

–⁠ Jeg har ikke mistet mitt gode humør, æresord!

Derimot skorter det på humor hos «den gode siden», de Rolness kaller følelsesforkjemperne.

–⁠ Jeg kommer ikke på én debattant fra den andre siden som bruker humor.

At han er blitt krassere i tonen henger sammen med tematikkens alvorlighetsgrad, tror han.

–⁠ Sarkasmer er morsomt når det handler om smak og musikk. Før kunne jeg skrive om ting som estetikk, da var jeg artig. Men når man går inn i et felt som islam må man være saklig og ordentlig.

Fornuft trumfer følelser. Det er selve grunntanken i Rolness´ debattfilosofi. All argumentasjon som er svak på fakta, er helt usaklig. Han påstår at han brukte ett år på å lese seg opp før han mente noe offentlig om islam.

–⁠ Det er et komplisert felt, og jeg følte ikke at jeg ikke visste nok om det. Men da jeg leste meg opp fant jeg ut at mange debattanter ikke vet noe som helst.

Tanken på sine svakt opplyste meningsmotstandere får han til å le.

Jeg har tråkket mange av mine nærmeste på tærne

Kjetil Rolness

–⁠ Er det noen temaer du ikke har lyst til å gå inn på?

–⁠ Nei, eller jo faktisk. Klima og miljø. Det er så komplisert. Men innvandring var også vanskelig en stund. Jeg kommer fra et miljø der det å være positiv til innvandring er noe selvsagt. Da krever det mer å påpeke at innvandring også er problematisk.

Fryktet av noen, foraktet av andre og lovprist av resten. Kari Bremnes mente at Rolness tør der andre tier, og Aftenposten mente han filleristet den norske samfunnsdebatten. Mia Gundersen derimot, kalte han en feig, liten mann. Er han en bråkmaker av natur?

–⁠ Jeg tviler på det. På skolen var jeg mye mer forsiktig og sjenert, mye mer enn det folk kanskje skulle tro. Jeg stakk meg ikke ut, men jeg var flink. Jeg var ikke frekk, ingen ypper. Det må ha kommet senere.

En ting har han derimot alltid visst: Han ville være sin egen herre.

–⁠ De flinke guttene skulle bli ingeniører, forteller han.

Rolness derimot ville ikke være et «middel for andres mål», som han kaller det. Derfor ble det en magistergrad i sosiologi i stedet, som endte i en løs definert avtale som lørdagsspaltist i Dagbladet for 19 år siden, den gangen det fortsatt var en «kul» avis.

–⁠ Dagbladet var husbibelen for den liberale venstresiden i Norge. Jeg mener jeg står opp for de verdiene fortsatt, mens store deler av venstresiden har sviktet dem. Sånn blir man Dagbladets «høyre-alibi», uten at det var meningen.

Uavhengig, uten arbeidsgiver, uten verv eller en institusjon som han må mene på vegne av, er han fri til å skrive hva han vil. Det er ingen tvil om at Rolness liker friheten sin. Han mener bare når han har noe på hjertet, men det har han dog ofte.

–⁠ Det handler om å være en intellektuell.

Han tenker seg om litt.

–⁠ Det er et pompøst ord. Men det handler om uavhengighet og kritisk innstilling. En intellektuell kan løfte blikket ut over eget fag og stille spørsmål om etablerte tenkemåter. Jeg har nok glidd litt inn i den rollen. Noe som gjør at jeg kan stå fritt og mene det jeg vil.

Likevel påstår Rolness at han ikke mener så forferdelig mye om ting. Faktisk syns han synd på de fulltidsansatte kommentatorene, som stadig er nødt til å mene noe.

–⁠ Mener du virkelig det du sier her, eller er det noe du har googlet deg frem til én time før du skrev artikkelen, spør jeg meg ofte.

Tanken på en ni til fire-jobb får ham bare til å le. Likevel står han opp klokken syv, som en hvilken som helst annen familiefar. Han koker havregrøt, kysser familien farvel før han tar fatt på avisene, fortsatt i slåbrok. Morgenene går med til å lese aviser. Aftenposten, Klassekampen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv. Ganske vanlig kosthold for personer med høyere utdanning, mener Rolness.

–⁠ Men etter nettavisene går jeg inn på Facebook. Da er dagen ødelagt.

–⁠ Hvor mye tid bruker du egentlig på Facebook hver dag?

–⁠ Fort et par tre timer hver dag, i snitt. Det hender at jeg blir sittende lenge i slåbroken. Det er så mange som hopper i strupen på en, sier han mens hånden strekkes ut mot vannglasset, før han svelger ordet «plageånder» i en stor slurk.

For bare noen år siden forgikk all diskusjon på avisenes debattsider. I dagens digitaliserte samfunn skjer debatten med en gang, gjerne på sosiale medier. Det kan gå hardt for seg. I fjor beskrev Aftenposten Rolness sin Facebook-vegg som en «pøl av hat og forakt».

Kanskje ble noen sparket ned og noen burde fått rødt kort. Men så er matchen ferdig. Da tar vi av oss draktene, og deler en øl.

Kjetil Rolness

Men at ting var bedre før Facebook, vil ikke Rolness gå med på.

–⁠ Alt i alt er det enormt mange flere plusser enn minuser. Terskelen for å ytre seg kjipt har sunket, selvfølgelig. Men har man oppegående venner kan Facebook være et kunnskapsløft. De som klager på at Facebook er kjedelig, må gjøre noe med den digitale vennekretsen sin.

Han veier ordene sine, og mimer en vektstang i luften mens han hevder at Facebook er 20 prosent vondt, 80 prosent godt.

–⁠ Jeg blokkerer ikke så mye, men det hender. De som er uenig med meg skal få lov til å være det, men jeg vil ikke ha folk som bare kommer innom hagen for å legge lort.

Bøy og tøy: Han er verken hårsår eller tynn i håret, men noe grått har dukket opp i femtifireåringens manke. – Haha, hvordan det er å bli eldre? Det spørsmålet kom osm julekvelden på kjerringa! Tar du virkelig den vinklingen der? Mitt indre er latterlig likt, det endrer seg så lite at man nærmest fniser litt av det. Forskjellen er at man er blitt tryggere, roligere, og at man ikke lar seg vippe av pinnen så lett. Se på alle stormene som oppstår på andedammen Facebook. Hvis man virkelig skulle tatt ting der personlig, ville jeg ligget våken om natten.
Bøy og tøy: Han er verken hårsår eller tynn i håret, men noe grått har dukket opp i femtifireåringens manke. –⁠ Haha, hvordan det er å bli eldre? Det spørsmålet kom osm julekvelden på kjerringa! Tar du virkelig den vinklingen der? Mitt indre er latterlig likt, det endrer seg så lite at man nærmest fniser litt av det. Forskjellen er at man er blitt tryggere, roligere, og at man ikke lar seg vippe av pinnen så lett. Se på alle stormene som oppstår på andedammen Facebook. Hvis man virkelig skulle tatt ting der personlig, ville jeg ligget våken om natten.

I Rolness´ ikke-virtuelle hage på Ullevål er det ikke mye lort å spore, heller ikke inne. Med smak skal hjemmet bygges. Det var tittelen på hans andre bok, og stuen hans er uten tvil smakfull. Oppetter stueveggene er det stablet glasskrukker i alle regnbuens farger. På en pianokrakk står bøker og aviser i stabler. Et av de tre popart-lignende bildene har tilsynelatende falt ned, og fra hageinngangen kan man høre lyden av lekende skolebarn. Men til tross for at vi er invitert med hjem, skorter det på familiehistorier. Vi vet han har kone og barn, men vi får ikke vite hvor mange av hver. Du kan være personlig, men ikke privat, sies det. Rolness er ingen av delene. Vi prøver likevel.

–⁠ Hva er det beste komplementet du har fått?

–⁠ At jeg er uredd, utfordrer tabuer. Ja, masse floskler, sier han og vifter irritert vekk resten av dem med hånden.

–⁠ Hvis du kunne invitert én person på middag, død eller levende, hvem ville det vært?

–⁠ Kan jeg få betenkningstid? Send meg det på mail, så får du et bedre begrunnet svar.

–⁠ Mat er personlig, skrev Kolset i tilsvaret til ernæringskronikken din. Hvilket forhold har du selv til mat?

–⁠ Jeg er ikke redd for spise smør lenger. Men jeg kan vel egentlig dytte i meg det meste uten bli feit. Jeg løper det av meg.

Rolness skifter stilling. Det kommer gnikkelyder fra skinnsofaen. Han titter på klokken, lener seg tilbake og begynner å pelle på designerlampene som henger over den lave salongen. Leter etter et annet tema enn seg selv.

–⁠ Jeg skjønner at den gjengse Blindern-student kanskje ikke kjenner til meg. Men hva med de som er interessert i debatt? Er det noen som er interessert i debatt?

Han konkluderer like gjerne selv:

–⁠ Jeg har inntrykk av at ungdom i dag bruker debatt som en underholdningsarena hvor de mener særdeles lite selv.

Selv er han av den gamle skolen. Debatt er blodig alvor. Alt som står på trykk kan angripes. Det må motstanderne tåle. Det er jo ikke personlig.

–⁠ Jeg har tråkket mange av mine nærmeste på tærne.

Rolness mener det er «en del av gamet».

–⁠ Knut Olav Åmås sa vel en gang at en samfunnsdebattant ikke skal ha gode venner. Man må delta på en upersonlig måte, som en fotballkamp. Kanskje ble noen sparket ned og noen burde fått rødt kort. Men når matchen er over tar vi av oss draktene, og deler en øl.

Ikke alle deler hans sportslige tilnærming til kampen , og til tider kan det bli ensomt å være en knallhard kronikkforfatter.

–⁠ Jeg har opplevd at personer ikke vil ha noe mer med meg å gjøre.

Etter å ha kritisert tv-programmet til nabo og med-samfunnsdebattant Harald Eia, røk de to kraftig uklar.

–⁠ Jeg ble totalt nedsablet. Det han skrev var ti ganger tøffere enn artikkelen min.

–⁠ Hvordan er det å møte folk du har kranglet med i ettertid?

–⁠ Vi lever i et lite miljø, men jeg gidder ikke å skifte fortau bare fordi jeg møter noen fra en tre år gammel debatt. På vei ned til Kiwien på Ullevål Hageby liksom. Det blir for dumt, sier han, og legger til:

–⁠ Fred er ei det beste, som Bjørnson sa.

Smørbukken: – Jeg er ikke redd for spise smør lenger. Men jeg kan vel egentlig dytte i meg det meste uten bli feit. Jeg løper det av meg.
Smørbukken: – Jeg er ikke redd for spise smør lenger. Men jeg kan vel egentlig dytte i meg det meste uten bli feit. Jeg løper det av meg.