Overskriftenes råskap

Dagens flyktningkrise har ført til en identitetskrise hos flere europeiske land.Tidligere i høst var engasjementet stort for asylsøkerne og Fremskrittspartiets høyrepopulisme nådde et historisk bunnivå på meningsmålingene. Nå har stemningen snudd. Hvordan tar man i mot flyktninger når fremmedfrykten og skepsisen råder?

Psykiateren Sverre Varvin har forsket på behandling av traumatiserte flyktninger i mange år. Han mener at noe av det viktigste vi som samfunn kan gjøre for å legge til rette for god integrering er å møte asylsøkere med åpenhet og uten mistenksomhet. Å bli sett på som et individ og ikke som representant for religionen islam og alt det negative storsamfunnet assosierer til det, kan være avgjørende for om folk faller innenfor eller utenfor. Statsviteren Robert Putnam, kjent for sin forskning på utenforskap og integrasjon i USA, argumenterte for noe av det samme da han mente at vi må se på asylsøkere som like selvfølgelige borgere som hvite nordmenn. Putnam ønsket seg mindre mistenksomhet. Men kan vi både inkludere asylsøkere og snakke om et stort «vi», samtidig som integreringsminister Sylvi Listhaug allerede fra første arbeidsdag legger til grunn at asylsøkere kommer for å snylte, ved å si at de ikke må forvente «å bli båret rundt på gullstol i Norge»?

I flere land har strømmen av flyktninger ført til innslag av panikk i politikken. En følelse av at noe må gjøres, med en gang. Det kanskje mest talende eksemplet var da Sverige gjorde helomvending og en gråtkvalt visestatsminister annonserte at de nærmest mot sin vilje måtte innføre skjerpede grensekontroller etter at landet hadde tatt i mot 80 000 flyktninger, bare i løpet av oktober og november. Sverige har markert seg med en liberal flyktningpolitikk, og har i flere tiår tatt i mot alt fra nordmenn under andre verdenskrig til latinamerikanere og eritreere.

På den andre siden har Danmark i løpet av de siste tiårene markert seg som et av de mest lukkede landene i EU, med en asyl- og innvandringspolitikk som har fokusert mye på utfordringer med flerkultur. Det ble nærmest erklært unntakstilstand da utlendingsmyndighetene estimerte at Danmark kom til å ta i mot skarve 10 000 asylsøkere i løpet av 2015.

Til tross for øvrige likheter, har altså Sverige og Danmark valgt hver sin retning i hvordan de møter det flerkulturelle samfunnet. Danmark skapte internasjonale overskrifter da parlamentet like før jul i fjor vedtok at staten skal inndra asylsøkernes verdisaker over 3000 kroner – for eksempel gifteringer – for å finansiere utgifter. Det har vært nærmest tverrpolitisk enighet om at innvandring i seg selv er et problem og at integreringspolitikken må handle om å stille krav og kreve tilpasning til dansk kultur. Det høyrepopulistiske Dansk Folkeparti sitter i regjering og har fått stadig mer innflytelse. Nesten hvert eneste valg siden 90-tallet har hatt innvandring som hovedsak, og statsministeren sa i nyttårstalen at de 10 000 flyktningene kom til å utfordre danske verdier og ta penger fra skoler og eldreomsorg. Til forskjell var Erna Solberg i sin nyttårstale tydelig på at flyktninger må sees på som ressurser og ikke utfordringer.

Sverige har valgt motsatt retning. Et viktig utgangspunkt har vært at integrering handler om at hele befolkningen, både de som er født i Sverige og de som har kommet senere, skal tilpasse seg hverandre og utvikle et nytt fellesskap. Det har også vært mye fokus på antirasisme. Særlig hvilken betydning språket en bruker har for integreringen. Svensker med ikke-vestlig bakgrunn som bor i Norge har for eksempel fortalt hvor overraskende det er å bli spurt hvor en egentlig kommer fra og hvor fremmed det er at innvandring plutselig diskuteres som noe negativt ved lunsjbordet på jobb.

Likevel har asylmottak i Sverige stått i brann nesten ukentlig. Innvandringsskeptikere mener grunnen til dette er at vanlige folk er redd for asylsøkere og bruker brannene som et argument for å begrense asyltilstrømningen. De innvandringsvennlige mener på den andre siden at det er rasisme som ligger til grunn. Dette er et eksempel på hvordan ulike meningsbærere forstår hendelser ulikt. De «snille» mener at brannene skyldes fremmedfrykten som Sverigedemokraterna og andre populister har hauset opp. De «slemme» mener derimot at brannene er et uttrykk for en reell frykt blant befolkningen, som er uavhengig av medias negative fremstilling av asylsøkere.

Også her hjemme har vi den samme kampen om virkeligheten. Innvandringsfiendtlige debattanter som Hege Storhaug og Christian Tybring-Gjedde sier at de viser til harde fakta når de mener Norge ikke har mulighet til å integrere mange flyktninger. Det kan virke som at i deres øyne er flyktninger, først og fremst muslimer, en enhetlig størrelse som en kan måle og veie og forutsi fremtidige handlinger. Løsningen blir dermed å stille harde krav til flyktningene, og en klar instruks om at de må bli som oss. En konsekvens er at også nordmenn sees på som en helhetlig gruppe med felles verdier. Slik dannes et «oss» og et «dem». På den andre siden står debattantene som tar til orde for at hvordan det multikulturelle samfunnet fungerer er avhengig av at folk inkluderes i et fellesskap. Har det noen betydning for hva folk flest tenker om asylsøkere at meningsbærere som Hege Storhaug og Christian Tybring-Gjedde vies mye spalteplass? Mange vil hevde at bare det å vie Storhaug lange portrettintervjuer i landets største aviser legitimerer hennes virkelighetsforståelse og ekskluderer norske muslimer og andre som rammes av hennes generaliseringer.

Stadig flere aktører ber om en mer nyansert debatt og færre sjokkerende overskrifter. Et skritt i riktig retning kan være å erkjenne hvordan språket vi bruker og ulike virkelighetsbeskrivelser vi legger til grunn former samfunnet. Det er vanskelig å finne objektive beskrivelser av det som skjer, og det spiller en rolle om vi ser på asylsøkernes barn som våre eller deres. Vi må undersøke om frykten for asylsøkere som vi ser rundt i landet er noe som bør komme enda mer frem i lyset, slik en har tenkt i Danmark, eller om det er slik svenskene tenker, at det skyldes hvordan vi snakker om flyktninger og flerkultur. Det som er sikkert er at integreringen ikke følger naturlover, men er avhengig av at alle tar aktivt del i å skape den, med all vår fleksibilitet og nytenkning.