Gull for grønne skoger

Ekspansiv vekst og markedsøkonomi har mye av skylden for klimaproblemet, men kan kapitalismen likevel redde klimaet?

Bare i høst har Indonesisk regnskog på størrelse med Telemark fylke blitt jevnet med jorda. Vi vet at nedskjæringen av disse grønne områdene både svekker jordas lungekapasitet og etterlater seg enorme mengder Co2, metan og andre klimaskadelige gasser i atmosfæren, som igjen varmer opp planeten. Klimaforskere har i mange år ropt varsko. Planter, dyrearter og fremtidige medisiner går hver dag tapt. For ikke å snakke om de direkte påkjenningene for innbyggere og urbefolkning. Likevel klarer vi ikke å stoppe det. Kapitalismens usynlige hånd blokkerer miljøaktivistenes ønske om å stanse nedhuggingen. For ved å brenne ned store skogområder kan grådige palmeoljeselskaper endelig ekspandere, fortsatt profittere og tilfredsstille markedets behov av grisebillig palmeolje.

Dramatikken som utspiller seg i Indonesias regnskog er bare ett av mange eksempler på skadelige naturinngrep utført av mennesker på jakt etter fortjeneste. Selv om mange av årsakene til klimaendringene kommer av menneskenes industrielle virksomhet og umettelige ekspansive vekst, mener mange økonomer likevel at markedet er selve nøkkelen og løsningen på klimakrisen. Men er det egentlig mulig å bygge et bærekraftig samfunn med kapitalismen? Kan vi redde klimaet med markedskreftene?

Ressursøkonomen Jonathan M. Harris ved Tufts University i Boston tror det. Han foreslår tre klimavennlige markedsløsninger som både reduserer utslipp, opprettholder inntekter og reduserer kostnader. Det aller første vil være å flytte subsidiene på fossile energikilder over på fornybare kilder. Stater har i lang tid subsidiert fossilindustrien med store summer, som er med på å forlenge omstillingen. En bevisst flytting av subsidier og finansiering vil kunne igangsette lavutslippsnæringene som må vokse om vi kan få til det grønne skiftet.

Deretter må en kraftig oppjustering av en internasjonal karbonskatt til, mener Harris. Nasjonalstatene må altså betale mer for sine utslipp Dette er i gang i flere enkeltland, men ikke globalt. Skatteinntektene som kreves inn gjennom CO2-avgiften kan igjen finansiere skattelettelser for grønn energi. Nok en rask løsning som spiller på lag med kjente markedsmekanismer.

Det tredje, og kanskje det aller mest omstridte tiltaket, er en revitalisering av handelen med klimakvoter. Systemet ble innført etter Kyoto-avtalen og lar bedrifter og myndigheter kjøpe og selge utslippstillatelser av hverandre for at klimakutt blir gjort mest effektivt.

Flere økonomer stiller seg bak Harris’ tiltak. Brukes de sammen, vil man mest effektivt få grønn vekst og mindre utslipp uten store kostnader. Likevel er mange skeptiske. For fram til nå har ingen av tiltakene vist seg som særlig effektive, realistiske eller ført til lavere utslipp av klimagasser.

For eksempel fortsetter den globale fossilindustrien å bli favorisert av stater og næringsinteresser, og i 2012 mottok fossilselskaper mellom 775 milliarder og én trillion dollar i subsidier. Ifølge Steffen Kallbekken, forskningsleder på CICERO senter for klimaforskning, vil sentrale stater som USA, aldri binde seg til en global ordning som skattelegger Co2-utslipp. Dette gjør at en felles internasjonal karbonprispolitikk blir umulig, og forurenserne slipper billig unna.

Kallbekken mener også at handel med klimakvoter har minimal klimaeffekt. Kvoteprisene er altfor lave og kvotene altfor mange til å redusere utslippene. Særlig miljøbevegelsen er sterkt imot ordningen. Både fordi den hindrer vekst i u-land samtidig som i-landene fortsetter å tjene gode penger på å spy ut klimagasser. I 2013 krevde derfor hele 130 miljøorganisasjoner å avvikle EUs kvotesystem.

Et etterlengtet alternativ til dette kommer fra den anerkjente miljøøkonomen Pavan Sukhev. Han har høstet mye omtale for sin teori om prissetting av naturen. Ved å gi økosystemer, arter og naturtjenester en verdi, vil vi bedre klare å beskytte naturen fordi vi forstår hvor mye vi taper ved å rasere den. Gjennom kost-nytte analyser vil man for eksempel avgjøre hva som er mest verdt av å bevare en myr eller bygge en ny motorvei.

Ønsker vi en kommersialisering av naturen og å sette den på anbud til høystbydende? Økofilosofen Arne Næss vrir seg i graven.

Men å vurdere hva fotosyntesen, våtmarker eller dverggåsa tilsvarer i kroner og øre kan være problematisk. Ikke bare er det økonomisk utfordrende, noen vil mene det er etisk uforsvarlig. Hva blir verdien av en art som anses som svært samfunnsnyttig i forhold til verdien på en art knapt noen kjenner? Ønsker vi en kommersialisering av naturen og å sette den på anbud til høystbydende? Økofilosofen Arne Næss vrir seg i graven.

En av kapitalismens fremste kritikere er forfatter og journalist Naomi Klein. Hun problematiserer selve kjerneelementet i dagens samfunn: Vestens antroposentriske holdning, med mennesket i sentrum, hvor det er planeten som må tilpasse seg oss og ikke omvendt. Oppstår det problemer kjøper vi oss enten ut av det eller finner opp bedre teknologi så vi kan fortsette som før.

Isteden for business as usual på markedets premisser, er Kleins løsning radikal omstilling. For henne betyr det offensiv politisk ledelse, en utbygging av offentlig sektor og mer regulering. Markedet må spille en mindre rolle enn det har spilt fram til nå. Dette har også et demokratisk aspekt ved seg. For hvis ikke politikerne leverer, kan folket vrake dem. Det er ikke like lett hvis makten ligger hos næringslivsdirektører.

Kleins tanker høres kanskje lovende ut, men etter tiår med et globalisert og liberalt penge- og handelssystem kan det bli vanskelig å omstille økonomien i tide. Samtidig bør man ikke la være å diskutere kapitalismen som system og hva det gjør med klimaet. Selv økonomene vet at kapitalismen er langt fra perfekt, men som de gjerne svarer: Hva er egentlig alternativet?

En mellomløsning kan være en regulert markedsøkonomi, med strenge, bindende utslippsmål og økt tilrettelegging av grønne markedsmekanismer. Da slipper man å skrinlegge det frie markedet. For det behøver ikke å være en motsetning mellom et markedssystem, økt regulering og politisk styring. Ifølge økonomene kan kapitaløkonomien være ideelt for mange gode klimatiltak. Men hvorfor har det skjedd så lite, da? Økonomene peker på politikerne. For så lenge politikerne ikke gjør eller vil nok, vil heller ikke markedet følge etter. Så kan man jo kanskje undre over hva som kom først – politisk avmakt eller kapitalismen.

Systemkritikerne har nok rett i at om målet er å stanse klimaendringene, vil for mye markedsmakt være katastrofalt. De siste femti årene har halvparten av regnskogen i Indonesia blitt ødelagt. Her har profittjagende palmeoljeselskaper og markedskrefter vært med på å smøre hjulene, mens politikerne sitter med tomme blikk og ser på.

Dagens markedssystem er utvilsomt med på å forårsake og opprettholde en rekke miljø- og klimaproblemer. Likevel trenger ikke det bety at markedssystemet nødvendigvis er overmodent og at det må finnes opp en ny økonomi for å bremse klimaendringene. Kapitalismen kan bidra med løsningsforslag til klimakrisa, men med handlingslammede politikere ser det ut til at tiltakene forblir i det blå. Og hvis det er politikerne som er roten til problemet, kan en splitter ny økonomi både være poengløst og sløsing med tid og penger. Da spørs det om det er noe vi skal ta oss råd til, og om vi ikke ser regnskogen for bare trær.