Maske­bæ­reren

Elsket på hjemmebane, hetset på gata og hatet i kommentarfeltene. Å være ung, norsk-somalisk kvinne i Norge er ingen dans på roser.

Det er midten av oktober og den kalde høstlufta har for alvor begynt å slå gjennom klærne. De som av ulike årsaker har tatt turen til Rikshospitalet denne ettermiddagen slår armene om seg og skynder seg gjennom inngangsdørene. De passerer en ung kvinne med hijab og skolesekk. Hun opplevde det samme kalde, norske gufset for 23 år siden, da familien flyktet til Norge fra krigen i Somalia.

–⁠ Jeg husker at noen forsøkte å sette fyr på huset vårt og at naboen sendte schaefer-hunden sin etter mamma. Folk brukte «neger» for å beskrive oss, og som barn føltes det utrolig ekskluderende og fremmedgjørende, sier Warsan Ismail.

I dag står hun og tripper inne på Rikshospitalet, ikke av det hustrige været, men av utålmodighet. hun skal på kollokvie med sine medstudenter i medisin og vil komme i gang.

Ismail er oppvokst i det norsk-somaliske miljøet i Oslo, en av de mest myteomspunnede og omdiskuterte miljøene i Norge som de færreste forholder seg nøytrale til. På sykehuset kan hun imidlertid være i fred, være en annen – en som ikke opplever diskriminering, muslimhatende tilrop på bussen og trusler som vanlig kost. Frykten utenfor sykehuset kan ofte bli sterkere enn den hun opplever i kollokvierommet – så lammende at hun ikke klarer å foreta seg noe før tilskuere bryter inn.

Likevel er hun en av de synligste stemmene som tar til orde mot rasisme, antifeminisme og religionsdiskriminering både på Twitter, i avisspaltene og ellers i det offentlige ordskiftet.

–⁠ Dere vil merke at jeg beveger meg i mange ulike rom i hverdagen. Det føles som om jeg må ha på meg ulike masker avhengig av hvilket miljø jeg er i, sier hun.

Diskrimineringen hun har kjent på kroppen var grunnen til at hun for noen år siden startet en debatt om norsk rasisme. Hun beskrev hvordan hun som mørkhudet nordmann opplever å bli annerledesgjort og redusert til somalier fremfor å bli sett på som et individ.

–⁠ Veien er utrolig kort mellom kritikk av islam og kritikk av muslimer og somaliere, det har jeg selv fått merke i tilsvar som går på meg som person og ikke sak.

En av debattene hun har deltatt i nå nylig er om politiets bruk av våpen mot en somalisk kvinne på Grønland var riktig eller ikke. De påfølgende demonstrasjonene mot politiet ble kritisert av flere og ansett som overdrevne. Det var jo tross alt en ukontrollerbar person.

Ismail var en av få stemmer som forsøkte å forklare hvorfor politiets skyting har utløst så sterke reaksjoner i det norsk-somaliske miljøet. Hun tok til orde for at storsamfunnet må prøve å forstå den mangelen på tillitt som har bygget seg opp over tid mellom norsk-somaliere og norske myndigheter. Det å insistere på at det var riktig å skyte kan i verste fall bare forsterke maktesløsheten. Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg.

Ismail beskriver debattklimaet i Norge som truende overfor mørkhudede nordmenn som hever stemmen, samt overfor deres familier. Selv om minoritetskvinner er utsatt, ønsker hun at flere menn med minoritetsbakgrunn slipper til i offentligheten.

Jeg opplever ofte å bli sett på som somalier fremfor individ.

–⁠ Minoritetsungdom møtes ofte med storsamfunnets krav om at de skal oppføre seg mer stereotypt norsk enn majoritetsungdom. Hvis de for eksempel ikke drikker alkohol, sees de på som ikke integrert nok.

Ismail bruker «rasifisert» fremfor mørkhudet. Rasifisert viser til at det å beskrive noen som mørkhudet ikke er objektivt, men tvert i mot en prosess der den hvite majoriteten fremhever folks hudfarge i situasjoner der det ikke er relevant. Som for eksempel den gangen Ismail dro til Nationaltheatret og en kvinne uttrykte sin begeistring over at slike som henne var der. Selv om det var godt ment, kommuniserte hun indirekte at Ismail, på grunn av sin hudfarge og hodeplagg, egentlig ikke hørte hjemme der.

–⁠ I Norge må vi begynne å forstå at det er mulig å gjøre rasistiske handlinger uten at det er intensjonen. Det er ikke bare ytringer og handlinger som kan være rasistiske, men også blikk på t-banen og kommentarer når det skjer i en sammenheng hvor den rasemessige underlegenheten blir påpekt. Jeg opplever ofte å bli sett på som somalier fremfor individ, forteller hun.

Til tross for en relativt avslappet holdning til trakasseringen hun opplever fordi hun skriver om innvandring, er terskelen høy for å skrive om faget sitt. Tanken på ikke å være god nok, enten på skolen eller sosialt, er uutholdelig. Ismail er redd for å ikke bli en god nok lege.

–⁠ Det medisinske rommet er anonymt og rolig. Jeg utfyller en funksjon, uavhengig av hvem jeg er og hvilken bakgrunn jeg har. Men å skrive om medisinske emner i media, det tør jeg ikke.

–⁠ Det er interessant at du som skriver om religion, integrering og rasisme, de mest kontroversielle temaene i offentligheten, er bekymret for å skrive om faget ditt?

–⁠ Mange tror jeg er så uredd, men egentlig er jeg veldig engstelig for ikke å strekke til. Det er ikke nettrollene som bekymrer meg mest, men frykten for at jeg skal bli sett på en representant for ikke-vestlige nordmenn og ikke som den personen jeg opplever at jeg er. Det tror jeg er en frykt mange unge med minoritetsbakgrunn har.

Når Ismail ikke er i kollokvier eller het debatt på nett, er hun også støttespiller for Minareten, en tenketank for personer med tilknytning eller interesse for islam i Norge.

Men det er familien som Ismail står nærmest. Hun, broren og moren har vært en trio som har stått last og brast siden flukten fra Somalia. Broren jobber i dag som lege og har seks barn, som Ismail hjelper med lekser to ganger i uken.

–⁠ Hjemme hos oss har vi alltid diskutert politikk og det er derfor helt umulig for meg å ikke skulle mene noe. Min barne-tv var CNN og Wolf Blitzer. Sakene jeg tar opp er viktigere enn de truslene og det ubehaget det fører med seg.

Forventningene fra familien og venner i det norsk-somaliske miljøet er noe helt annet enn forventningene fra det norske folk. I det norsk-somaliske miljøet må ungdommer følge visse koder for ikke å miste integritet, blant annet når det kommer til alkohol eller valg av partner. Dette er til tider en krevende balansegang. Hun strever med å finne de riktige ordene, begynner på et resonnement, men avbryter seg selv.

–⁠ Jeg er ikke kulturrelativist, jeg ser absolutt at det er problematiske trekk ved den somaliske kulturen.

Hun kan forstå at hennes norsk-somaliske familie og venner holder på visse normer og skikker som en reaksjon på de aggressive kravene om integrering fra det norske samfunnet. Minoritetsungdom presses fra flere hold og må på den ene siden forholde seg til krav hjemmefra og på den andre siden leksjoner om norske verdier fra storsamfunnet.

Ismail opplever ikke at det er full frihet blant hvite nordmenn heller, og kjenner ofte på klare forventninger til hvordan hun skal oppføre seg i hvite miljøer.

–⁠ Lykkes jeg ikke med å oppfylle forventningene, så er jeg redd for at jeg bekrefter en stereotypi om somaliere og ikke-vestlige innvandrere. Spesielt siden jeg fort blir et politisk objekt og et symbol på om integreringspolitikken lykkes eller ikke.

Kunsthistorikeren Teju Cole kaller det for «nice racism» når rasifiserte personer beveger seg i rom de ikke hører hjemme i, for eksempel i politiske institusjoner, på teater eller på utstilling. Kommentarer fra hvite mennesker om at det er flott at innvandrere er til stede politiserer tilstedeværelsen.

–⁠ I stedet for at jeg går i teatret fordi jeg er interessert, så blir det tolket som at jeg har integrert meg. Politiseringen av meg på bekostning av den jeg er som individ gjør at jeg blir ekstra bevisst hvordan jeg fremstår og hva andre får vite om meg. Mange unge norsk-somaliere er ikke åpne om det de gjør, verken i eget miljø eller blant majoritetsbefolkningen. Det er prisen vi betaler for å endre samfunnet på ulike arenaer, forteller Ismail.

Hennes drøm er derfor å skape flere rom i samfunnet hvor folk har tillit til hverandre. Jo mer tillit folk har, desto flere masker kaster man.

–⁠ Problemet i dag er at debatten fort går over til å kritisere muslimer som personer. Folk som Hege Storhaug og Christian Tybring-Gjedde får stadig mer spalteplass. De hevder at alle muslimer er en masse som må adlyde Koranen. I neste setning sier de at Allah er en ildspyttende slange. Da blir resultatet at alle muslimer sees på som en homogen gruppe som spytter ild. Så begynner de å snakke om at slike som meg driver med taqiyya når vi prøver å nyansere debatten.

–⁠ Hva betyr taqiyya?

–⁠ Det var ukjent for meg også, men viser til at islam gir muslimer moralsk rett til å skjule sine konservative verdier, for på sikt å overta Europa.

Hun navigerer raskt gjennom mylderet av korridorer på Rikshospitalet, det er lett å gå seg vill på et av Norges største sykehus.

–⁠ Når forskere skal undersøke hvilke holdninger muslimer i Norge har til demokratiet, så er et underliggende premiss at muslimer utgjør én gruppe, uten å ta hensyn til at vi, som alle andre nordmenn, har mange ulike identiteter.

Ismails erfaring er at alle mennesker er komplekse og motsetningsfylte. Hun ønsker at vi i Norge skal begynne å snakke om interseksjonalitet, som viser til at alle mennesker har flere ulike identiteter og at grupper er sosialt konstruerte og ikke hugget i sten.

–⁠ Målet mitt er at flest mulig skal kunne ta egne frie valg uten å la seg innskrenke av hva andre mener. Jeg ønsker at vi skal kaste så mange masker som mulig, uavhengig av hvilket rom vi befinner oss i.