DOKUMENTERTE OVERGREP: Inger Skjelsbæk viser hvor hun var på feltarbeid for å kartlegge seksuell vold i Bosnia etter krigen. Voldtektsofrene blir lettere reintegrert i samfunnet om voldtekten sees som et offer soldatene gjør i nasjonens tjeneste.
DOKUMENTERTE OVERGREP: Inger Skjelsbæk viser hvor hun var på feltarbeid for å kartlegge seksuell vold i Bosnia etter krigen. Voldtektsofrene blir lettere reintegrert i samfunnet om voldtekten sees som et offer soldatene gjør i nasjonens tjeneste.

Helga Hærføreren

Selv om det er fredsbevarende prosesser Helga Hernes først og fremst jobber med i dag, er det å mane kvinner til kamp hennes favorittvirke.

«Vi ser stadig at krigsherrene deler opp godene seg imellom og ignorerer samfunnets oppbygging. Derfor er det så viktig å få kvinnene inn i fredsforhandlinger. De ser at gjenoppbyggingsprosesser handler om et helt samfunn.»

Helga Hernes snakker av egne erfaringer idet hun viser vei inn i den sterkt opplyste stua ved Vigelandsparken. Hun er lav, men rak i ryggen. Hun ser langt yngre ut enn sine 77 år. En tysk aksent flankerer de velformulerte setningene hennes.

Hun er blitt kalt Norges ledende likestillingsstrateg. Jan Egeland sa i en tale anledning Hernes 70-årsdag, at hun har sivilisert en hel nasjon. Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, omtaler henne som entreprenøren bak Norges kvinnevennlige stat.

Hernes har brukt et helt liv på å kjempe for kvinners rettigheter og var bare syv år da hun opplevde konflikt for første gang.

Andre verdenskrig drev familien på flukt fra Vest-Preussen, som den gang var en del av Tyskland. Det var for farlig å bli hjemme. Moren hennes dro søskenflokken på fire dit de trodde det var trygt, var innom flere flyktningleirer og ble aldri på samme plass lenge av gangen.

–⁠ Det å være gammel nok til å oppleve sammenbruddet av det tredje riket er det mest formative jeg har opplevd.

Krigen tok på, likevel mistet hun bare to ukers skolegang i løpet av hele tiden på flukt. Det er sjeldent man klarer i konflikter i dag.

–⁠ Det var alltids et par lærere eller noen eldre mennesker i gruppene vi flyktet med, som kunne undervise barna.

Hernes setter seg ned i sofaen og ser i gulvet. Når vi beveger oss inn på personlig grunn ber den tidligere diplomaten om tenketid til å finne de riktige ordene for å uttrykke seg riktig. Å bo i et land som ble et internasjonalt utskudd, og som var ansvarlig for ekstreme folkemord, var vanskelig.

Da amerikanerne kom, med sunne, røde kinn og sjokolade i jakkelommene, og viste grusomme bilder fra tyske konsentrasjonsleirer, var det få av de voksne som trodde på det.

–⁠ Vi barna tok det til oss. Vi utviklet dyp skyldfølelse overfor landet, likevel ble det aldri diskutert verken hjemme, eller i skolen.

Mange år senere er skyldfølelsen fortsatt ikke gjennomdiskutert. Om den fortsatt preger Hernes i dag, er det i hvert fall ikke synlig. Noe hun imidlertid tok med seg fra andre verdenskrig var kamplysten for kvinners rett til deltakelse i fredsprosesser.

–⁠ Det er jo ikke på noen måte slik at krig bare er en militær affære. Det angår jo hele samfunnet, og i aller størst grad kvinner. Det er de som må gjenoppbygge samfunnet etter endt konflikt. I mitt arbeid tenker jeg ofte tilbake på min egen erfaring som flyktning.

Hernes var en av de første i Norge som skrev om hvordan kvinner påvirkes av – og medvirker i post-konfliktprosesser. Mange politiske tiltak kan best utvikles på grunnlag av forskning, mener hun. Ikke bare i utenrikspolitikken, men også i likestillingen.

Stuen er ryddig og ren, på en sånn måte at det ikke virker som om det bare er for anledningen. Flere bøker av Rune Slagstad, vennegaver fra forfatteren selv, står pent stablet i bokhyllen. CD-plater med klassisk musikk står fra gulv til tak.

–⁠ Jeg er så glad i lys, jeg tåler ikke at det er mørkt rundt meg. Derfor må jeg ha alle lamper på.

Det er ikke få likestillingsproblemer hun har bidratt til å belyse i løpet av sin karriere som akademiker, politiker og diplomat. Hernes er kanskje mest kjent for en bok hun fikk publisert i 1987, som beskrev de nordiske statenes kvinnevennlige potensiale. Det hun kalte statsfeminisme. Ordet ble raskt et yndet begrep og festet seg i politikkutviklernes vokabular. I dag blir det referert til i en rekke sammenhenger, både som skjellsord og honnørord. Opprinnelig betyr statsfeminismen at politikere og byråkrater imøtekommer en folkemobilisering, her kvinnebevegelsen, med å fornye seg selv innenfra. Målet var en kvinnevennlig stat som gjorde det mulig for kvinner å ha et naturlig forhold til sine barn, sitt arbeid, til det offentlige liv og til sine menn.

–⁠ Den mest grunnleggende forskjellen mellom mennesker er våre to kjønn. Hvis det å bryte ned ulikhetsbarrierer mellom mennesker er et grunnideal, er det med kjønnsdimensjonen man bør begynne.

Boken hennes formet ikke bare Norge. Den gikk verden rundt og er i dag blant de mest siterte akademiske verkene fra Norge. Til og med FN har hentet inspirasjon fra Hernes, og i UN Women har hun heltestatus.

Interessen for kvinneforskningen startet i Norge, men det akademiske grunnlaget fikk hun i USA. Som 19-åring flyttet hun fra Tyskland for å ta statsviterutdanning, helt til doktorgrad. En «meget lærd og meget kjedelig avhandling», i følge henne selv. Lite visste hun om at hun aldri skulle flytte hjem igjen. For det var i USA, ved Johns Hopkins University, at hun traff norske Gudmund Hernes som skulle bli hennes ektemann i ni år.

–⁠ Jeg spurte de skandinaviske vennene mine om jeg var progressiv nok til å flytte til et så fremadskridende land som Norge. Da sa de at jeg kom til å bli sørgelig overrasket, og det hadde de rett i.

Norge skulle vise seg å være «forbasket konvensjonelt». Hernes landet i et regntungt Bergen i 1970, da Senterpartiets Per Borten var statsminister og feministbølgen fra USA så vidt hadde truffet landet. Hun var redd. Norge var så lite. Minnene etter andre verdenskrig var fortsatt sterke, og hun lurte lenge på om hun skulle presentere seg som amerikansk eller tysk.

Men hun fikk jobb, først som stipendiat, deretter som førstelektor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen. Hun fikk raskt en mentor, og venn, i Norges kanskje mest kjente statsviter, professor Stein Rokkan. Hernes’ studenter var ikke like åpenhjertige til å begynne med. De kalte henne en «borgerlig stråkvinne» og var redde hun skulle belemre dem med statistikk, på oppdrag fra statistikeren hun giftet seg med.

–⁠ Da de fant ut at jeg var tysk ble de kjempebegeistret. Habermas og Marx var jo tyske! Men hva med Hitler, da? spurte jeg. Nei, han var historie, sa de.

Hernes måtte tilbringe tiår av sitt liv for å lære seg det norske kvinneidealet om å være «naturlig, kjekk og grei». Det ble uansett en stor lettelse da kvinnebevegelsen skylte innover norskekysten for fullt. Samholdet med kvinnene, alle møtene og utvekslingen av felles erfaringer ble et pustehull.

–⁠ Vi kunne prate fritt om det å være kvinne, lese Amalie Skram og Cora Sandel. Vi var opptatt av å kalle oss sosialister, ikke feminister som bare snakket om underlivet. Men selvfølgelig snakket vi om det også!

Kvinneforskningen var ikke anerkjent i akademia på det tidspunktet. Men på grunn av fremvoksende kvinnegrupper, og akademikere som Hernes, ble flere kvinner bevilget forskningsmidler. Kvinneforskningen ble et faktum, og en av de viktigste impulsene til nyorientering i samfunnsfagene. Hernes gikk så langt som å bli Norges første kvinnelige professor II i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun ble med det et forbilde for andre.

–⁠ Det var lett å få igjennom kvinnepolitiske saker på den tiden, kanskje lettere enn det er i dag. Det var absolutt en opprørstid.

Feministiske kampsaker har nemlig ikke vært den eneste kjepphesten for Hernes, selv om det er hennes favoritt. I tillegg til å være akademiker, har hun også vært ambassadør i Sveits og Østerrike, Kongens utsendte i Vatikanet og Slovakia, og i 1988 ble hun spurt av selveste Thorvald Stoltenberg, utenriksministeren, om å bli statssekretær i Utenriksdepartementet. En stor ære, med tanke på krigsgenerasjonen som fortsatt styrte landet, og som hadde sterke fordommer mot tyskere. Hernes har vært forskningsdirektør både ved Norges forskningsråd og Institutt for samfunnsforskning (ISF), leder for forskningsprogrammet CICERO, og seniorforsker ved NOVA. I den siste tiden ledet hun Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene. Til tross for hindringer på veien, har Hernes likevel tatt fatt på de mest mannsdominerte yrkene – alene. Og banet vei for andre.

–⁠ Mitt liv har aldri vært en planlagt affære. Jeg har bare grepet alle sjansene. Karpe Diem.

Noen dager senere er hun i ferd med å ta farvel med en sveitsisk delegasjon som har vært på besøk ved fredsforskninginstituttet i Oslo (PRIO). I dag er hun seniorrådgiver her, og forsker på det hun anser som den røde tråden gjennom et langt yrkesliv: kvinners rettigheter. Hernes er formell, men lattermild. Gjester fra fjern og nær kommer ofte hit for å besøke Hernes og hennes kolleger i PRIOs «genderteam».

–⁠ Vi lever i en periode der likestillingspolitikken har blitt integrert også i utenrikspolitikken. Det er en revolusjon!, sier Hernes og fører an til møterommet hvor dagens samling med kollegene skal holdes.

Hun ler igjen, og snakker varmt med alle som passerer. I dag skal de diskutere Equal peace, et prosjekt med støtte fra Forskningsrådet. Planen er å etablere en global database over seksuelle overgrep gjort i konflikt. Dette er hendelser det fortsatt finnes svært lite dokumentasjon på.

–⁠ Det viktigste for oss er å integrere kvinner og deres perspektiver i fredsforhandlinger. Vi er heldigvis ikke de eneste forskerne som trekker inn kvinneperspektivet lenger.

FOREGANGSKVINNE: Helga Hernes synes det er er bra at så mange damer har kommet seg opp og frem, selv våre kvinnelige ministre. – Men de er nærmest ikke frontfigurer, altså.
FOREGANGSKVINNE: Helga Hernes synes det er er bra at så mange damer har kommet seg opp og frem, selv våre kvinnelige ministre. –⁠ Men de er nærmest ikke frontfigurer, altså.

Tradisjonen for å inkludere kvinner i freds- og konfliktforskning er kort. I dag er det fremdeles få som studerer hvilken innflytelse krig har på kvinner, eller hva kvinner kan bidra med i fredsoppbyggende prosesser. Først var de bare tre kvinner i Norge: Inger Skjelsbæk, Torunn Tryggestad og Hernes selv. I dag er det 12 forskere ved PRIO og flere forskergrupper rundt om i verden. Feltet er særlig fremadstormende i USA.

Av sine kolleger beskrives Hernes både som en daglig vitaminsprøyte og som en vaktbikkje.

–⁠ Vi var skikkelig redde for henne i begynnelsen, kledde oss pent og oppførte oss ordentlig. Vi hadde stor respekt for henne, sier Inger Skjelsbæk.

–⁠ Hun kaller oss bare for småpikene sine. Vi ser på det som en æresbetegnelse, sier Torunn Tryggestad.

Den 16. februar lanserte statsminister Erna Solberg den nye norske planen for å gjennomføre sikkerhetsrådsresolusjon 1325, resolusjonen med mål om å øke kvinners deltakelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter. Siden 2006 har damene på PRIO vært UDs arbeidspartnere i arbeidet med 1325.

–⁠ Forskning er et av de viktigste midlene for å bedre kvinners situasjon i krig, kanskje spesielt med tanke på seksuell vold, sier Hernes.

Selv om statsfeminisme som begrep skapte en veldig sterk politisk bølge, og gjorde at «mange stakkars menn måtte begynne å vaske opp etter seg selv hjemme», som Hernes sier lett ironisk, er det fortsatt et par ting å kjempe for.

Hernes trekker frem strukturelle hindringer som kjønnssegregering i arbeidslivet, og ulikt lønnsnivå mellom menn og kvinner. Disse grunnleggende endringene koster mye penger så det vil gå lang tid før problemene er løst.

–⁠ Jeg syns det fremdeles er meget viktig at folk kan treffe frie valg. Denne friheten er fortsatt klasse- og kjønnsbestemt, og mange kvinner er mer kontrollert av andre enn de burde være. Fortsatt føler kvinner en trussel i bare det å kunne utfolde seg.

På spørsmål om hun tror hun har betydd mye for norske kvinner svarer hun at det vet hun ikke. Men i dag er hun langt i fra alene som kvinne, verken i politikken eller utenrikstjenesten. Dagens feministbevegelse er nok ikke like aggressiv som den en gang var, men det trengs kanskje ikke lenger heller, etter Hernes’ bidrag til den kvinnevennlige stat.

Kvinner og menn tar likestillingen for gitt i dag. Så noe fikk vi vel til.»

Helga Hernes

–⁠ Kvinner og menn tar likestillingen for gitt i dag. Så noe fikk vi vel til. Men troen på at likestillingen er oppnådd er en farlig sovepute.