Fra forsvar til Sejer

Han har plukket bananer i Israel og forsvart nordmenn mot spilleautomater. Ikke mer skal til for å bli den norske stats generalforsvarer, skal vi tro Fredrik Sejersted.

Det er akkurat blitt et stille øyeblikk på Aker sykehus. Det er grytidlig på morgenen og Fredrik Sejersted har ikke sovet gjennom hele natten. Han sitter på fødestua og har nettopp blitt far for første gang. Roen har senket seg, men om bare fire timer skal han opp i sin aller siste muntlige eksamen ved Det juridiske fakultet.

Ved sykesenga står han overfor dilemmaet om han skal bli værende hos sin kone og sitt nyfødte barn, eller om han skal dra ned for å ta eksamen. Han bestemmer seg for at han vil bli ferdig med det, og tar T-banen ned til Nationaltheatret.

I eksamensrommet venter to sensorer på ham. På bordet ligger det en sigar.

–⁠ De gratulerte meg med farskapet og sa at de ikke kom til å endre karakteren. De ville bare bli ferdig så fort som mulig.

Ti minutter senere var den nybakte faren på vei tilbake til fødestua med sigaren i lomma.

Hobbyløs: På spørsmålet om Fredrik Sejersted har noen hobbier, svarer han at det er for «folk uten fem barn».
Hobbyløs: På spørsmålet om Fredrik Sejersted har noen hobbier, svarer han at det er for «folk uten fem barn».

Les også månedens magasinleder: En anelse dannelse

I dag, 21 år etter, er professoren i jus glad han tok det valget. Mannen som sitter tilbakelent bak det overlessede skrivebordet på kontoret sitt ved Universitetet i Oslo, har tredagersskjegg, rufsete hår og et intenst blikk. Han er kledd i trange jeans og blankpolerte sko. Han ligner på Dr. House, den sære og geniale tv-serielegen spilt av Hugh Laurie.

Men i motsetning til Dr. House er Fredrik Sejersted særdeles pratsom. Ordene strømmer ut i lange drag. På PC-skjermens bakgrunnsbilde smiler hans fem barn mot ham fra familiehytta på Mjøsvann.

Rundt omkring ligger dokumenter, aviser og permer stablet i høye, skjeve tårn. Jusbøker med prosaiske navn som Dansk statsrett og Kontroll og konstitusjon ligger hulter til bulter.

I tillegg finnes rekker av brune pappesker som formelig kriger med møblementet om gulvplass. Fredrik Sejersted er i gang med pakkingen. Han skal flytte.

Sejersted er ingen hvilken som helst jurist. Han er påtroppende regjeringsadvokat. Som sjef for advokatkontoret som fører rettsaker på vegne av staten skal han selv føre de viktigste sakene.

–⁠ Regjeringsadvokaten er i mine øyne den mest meningsfulle, utfordrende, og kanskje til og med den viktigste jobben man kan ha som jurist i Norge i dag, sier han.

Sejersted er blant de få som tar steget og slutter som professor for å gå over i det praktiske og operative arbeidslivet. Akkurat det er nok litt kjipt for studentene. For som foreleser er han enestående. Studenter har lenge strømmet til kursene hans. Ifølge Aftenposten satt det ofte tett med «begeistrede jenter» på første rad når han foreleste. En begeistring som nok hjalp ham til å vinne undervisningsprisen ved Det juridiske fakultet i 2008 og 2012.

Kanskje bytter han nå jobb for siste gang. De to siste regjeringsadvokatene holdt stillingen i over tjue år hver.

Populær professor: «Jeg spiller på de samme strengene når jeg foreleser, som når jeg er i retten», sier Fredrik Sejersted.
Populær professor: «Jeg spiller på de samme strengene når jeg foreleser, som når jeg er i retten», sier Fredrik Sejersted.

Tross sin nye toppstilling synes Sejersted det er merkelig at noen ønsker å skrive om ham. Han er jo bare en professor som skal slutte i jobben, som han selv sier.

Noe må det likevel være ved ham som gjorde at han klarte å kapre jusens toppstilling. Hva er egentlig Sejersteds x-faktor?

Sejersted vet ikke helt, men begynner med å fortelle om da han i tre måneder bodde i en kibbutz i Israel, som er et lite og lukket landbrukssamfunn bygget på en sosialistisk tankegang der alt skulle fordeles likt. Backpackere fra hele verden reiste dit for å jobbe. De fikk ikke særlig til lønn, men ble betalt i kost, losji og opplevelser.

Han var 19 år gammel og bodde ved en bananplantasje i Galilea, bare ti kilometer fra den libanesiske grensen. Samtidig var det krig i Libanon. Hver morgen hørte han israelske jagerfly brøle over hodet hans.

–⁠ Det føltes veldig macho. Det var skikkelig varmt og vi gikk i bare boots og shorts og bar på digre macheter.

På plantasjen jobbet de to og to i team, der den ene trakk ned bananklasen, og den andre kuttet den av med machete. Så bar de den over skuldra bort til lastebilen som kjørte klasene avgårde.

–⁠ Mesteparten av tiden vår gikk med til å rydde bort bananfelt og plante nye trær. Det er nok likevel min mest eksotiske arbeidserfaring.

Selv om året med ideologisk bananplukking skiller Sejersted fra mengden, hadde nok førstegangstjenesten større ringvirkninger på hans videre karriere. Han søkte på Forsvarets russiskkurs, og kom gjennom nåløyet.

–⁠ Hadde du skarpe øyne og var veldig god til å krige, søkte du til jagerflyverteamet. Var du en intellektuell med tjukke briller var russiskkurset ekvivalenten.

Kurset ble startet i 1954 og fikk raskt prestisjestatus. En rekke statsråder, akademikere og næringslivsledere er tidligere elever. Dagens Næringsliv, i en artikkel fra 2013, skriver at kursantene lever i en boble av timelange puggeøkter og nitide diskusjoner om russiske preposisjoner. De ble kalt «Munkene på Lutvann».

–⁠ Jeg var vant med å være flink på skolen, men på Lutvann befant jeg meg i en setting der jeg snarere var blant de aller dårligste i halvannet år. Det hadde jeg nok veldig godt av. Det ble en øvelse i ydmykhet.

Han smiler av sin egen naivitet. At det ble jus til slutt var helt tilfeldig.

–⁠ Søknadsfristen hadde utløpt på de fleste studier, derfor ble det jus. Men etter å ha fullført førsteavdeling skjønte jeg at dette var min greie.

Deretter skjøt karrieren fart, og det er nok her bakgrunnen for senere forfremmelser ligger. Etter studenttilværelsen fulgte sju år som stipendiat i europarett, og etter dét, sju år for regjeringsadvokaten under dagens leder Sven Ole Fagernæs. Hos regjeringsadvokaten fikk han «oppleve litt av virkeligheten utenfor akademia», som han selv beskriver det, og ble kastet inn i retten med én gang.

–⁠ Det var jo litt sjokkartet, men kjempespennende.

Professoren snakker raskt, men tydelig. Når han først er i gang med et resonnement, er det vanskelig å avbryte. Særlig når Sejersted kommer inn på det han mener er den viktigste saken han har prosedert.

Det er vår 2005 og han starter denne dagen med å gjøre noe som er i ferd med å bli en vane: han trer inn i lagmannsretten. Han er iført slips og sort rettskappe og skal forsvare staten mot spilleautomateierne. I 2003 ble det rapportert om 70.000 spilleavhengige, og Stortinget vedtok å forby automatene. Men automateierne raste og hevdet at forbudet var i strid med EØS-avtalen.

Staten hadde tapt i tingretten. Dermed ble Sejersted satt på saken. Han var fortsatt relativt ny, med bare fem års erfaring som advokat. Heldigvis var han en kløpper på europeisk lovverk allerede da. Og han elsker å gå i retten.

–⁠ Det er sagmugg og det er action. Så kommer det vitner, og det hele er litt uberegnelig.

For Sejersted er rettsalen som en kamparena, og hver sak er en strid han går inn i. Han liker å overbevise. Han så på kampen mot automatene som et moralsk slag der han kjempet for det gode.

–⁠ Automatene stod overalt. Hele Norge var jo nesten et eneste stort kasino på den tiden. Mediene var fulle av historier om spilleavhengighet, med påfølgende samlivsbrudd og til og med selvmord.

Sejersted prosederte saken gjennom lagmannsretten, Høyesterett og EFTA-domstolen. Lite visste han at hele rettsprosessen skulle ta fire og et halvt år. Til slutt stod han igjen som vinner.

–⁠ Det kan stå «Kjempet mot automatene» på gravsteinen min. Det var den saken jeg brukte mest tid og krefter på, men som til gjengjeld var viktigst samfunnsmessig.

Arvegods: På skrivebordet til Fredrik Sejersted står det et gammelt tysk blekkhus, som han aldri har brukt.
Arvegods: På skrivebordet til Fredrik Sejersted står det et gammelt tysk blekkhus, som han aldri har brukt.

I de senere år er Sejersted kanskje mest kjent for sitt arbeid med Norges forhold til EU. Han har jobbet med problemstillingen helt siden 1991, da han ble ansatt som vitenskapelig assistent i europarett. 24 år senere er han leder for Senter for Europarett og har ledet Europautredningen på oppdrag av regjeringen. Utredningen har vært som et sjette barn for ham.

Sejersted mener det er et paradoks at vi blir mer og mer integrert i EU, samtidig som at EU-motstanden aldri har vært større.

–⁠ Vi har sagt nei ettertrykkelig to ganger og likevel er vi, etter min og Europautredningens mening, reelt sett et av de mest integrerte landene i EU. Vi er bare ikke et formelt og politisk medlem.

Sejersted bruker betegnelsen «Strutselandet».

–⁠ Vi stikker hodet i oljetønnen og tror vi er utenfor, mens vi i realiteten er innenfor.

EU er det mest kontroversielle politiske spørsmålet etter krigen, mener Sejersted. Begge folkeavstemningene, i 1972 og 1994, skapte stort engasjement og politisk mobilisering blant nordmenn.

–⁠ Det emosjonelle har ligget der hele tiden og er knyttet til en forståelse av suverenitet, som etter min mening er gammeldags og misforstått. Ekte suverenitet i dag omfatter også retten til å binde seg.

Han mener at forpliktende internasjonalt og europeisk samarbeid er helt nødvendig for et lite og rikt land som Norge.

–⁠ I tillegg oppfattes EU som et system i krise, mens man oppfatter Norge som et system som går bra.

Han påpeker at et land er med i EU av to grunner. Enten på grunn av økonomi eller på grunn av sikkerhetspolitiske forhold. Det er ingen tilfeldighet at det er Norge og Sveits, de to rikeste landene i Europa, som ikke er medlemmer.

Arbeidsdagen er slutt, og på vei ut på Universitetsplassen stopper Sejersted opp et lite sekund. Han må innrømme at han elsker Universitetet. Mest av alt vil han savne den faglige friheten og fleksibiliteten som hører med professoryrket.

–⁠ Her kan jeg jobbe med hva jeg vil innenfor faget. Og jeg kan skrive hva jeg vil om hvem jeg vil.

Nå må han følge regjeringens rettspolitiske standpunkter, slik en advokat følger sin klient.

–⁠ Til gjengjeld får jeg mye større mulighet til å påvirke systemet fra innsiden.