Beint fram feil: – Jeg får en del forespørsler om å studere rettsantropologi, og det er da unge mennesker som har forsett seg på TV-serien _Bones_ og hvor det ikke er måte på hva de oppdager og hva de får til. Og hvilket utstyr de har som vi bare kan glemme her hjemme. Og de tror det da er like spennende og glamorøst som de viser på TV, men det er det da altså ikke, forteller Holck.
Beint fram feil: – Jeg får en del forespørsler om å studere rettsantropologi, og det er da unge mennesker som har forsett seg på TV-serien Bones og hvor det ikke er måte på hva de oppdager og hva de får til. Og hvilket utstyr de har som vi bare kan glemme her hjemme. Og de tror det da er like spennende og glamorøst som de viser på TV, men det er det da altså ikke, forteller Holck.

Med skjeletter i skapet

Han ser benrester der andre ser plast, og har forsvart en drapsdømt i 16 år. Når Per Holck pensjonerer seg mister Norge sin eneste rettsantropolog.

–⁠ Jeg har vært utsatt for ganske mye kritikk gjennom årene. Både fra den samiske befolkningen, svensk politi og norsk rettsvesen, nettopp fordi det er et sensitivt materiale jeg driver med.

Per Holck henter en hodeskalle ned fra hylla, blankpolert etter år med vitenskapelige henders håndtering. Den ligger i en eske med påskriften «Forbryter». Den ukjente kjeltringen har siden 1830 blitt brukt som eksempel på hvordan forbryterske trekk ser ut, forteller Holck.

Den 72 år gamle anatomen er Norges eneste rettsantropolog med medisinsk utdannelse, og har gjennom et 50 år langt yrkesliv opparbeidet seg en ekspertise som ikke finnes andre steder i landet.

«Forbryteren» er bare ett eksempel på hva som befinner seg i De schreinerske samlinger i kjelleren under Anatomisk avdeling på Domus Medica. Mens hyllerad på hyllerad med flere hundre år gamle hodeskaller stirrer bebreidende fra glassreolene, forteller Holck hvordan man på 1800-tallet trodde at en persons karakter kunne leses ut av formen på hodeskallen.

–⁠ Dette tok jo dessverre helt av i nazi-tiden, da man begynte å koble inn intelligens og slike ting på toppen av det hele.

De tankene fikk heldigvis aldri rotfeste blant medisinerne ved Universitetet i Oslo (UiO), men for Holck og den biologiske antropologien er skjeletter fremdeles full av annen uvurderlig informasjon.

–⁠ Her har vi et menneske som selv kan fortelle oss akkurat hvordan det levde, istedenfor at vi må finne det ut gjennom gamle sverd og spyd eller dagbøker.

Les også: Skjeletter levert tilbake etter 96 år

Holck beveger seg målbevisst mellom reolene, med den hvite legefrakken flagrende etter seg. Plukker fram et bein med merker etter syfilis, og på et annet viser han hva som skjer med skjelettet når skjørbuken tar tak. En senete, stødig hånd låser så den grå ståldøren til samlingen. Holck har den eneste nøkkelen.

Solen skinner svakt gjennom kontorvinduet og faller mykt på anatomens rygg. De siste strålene lyser opp bokhyllene, hvor det er vanskelig å finne spor etter Holcks mange kamper. For mange i det samiske miljøet var han en tid den store, stygge ulven. Blant mange svensker er han eksperten som bidro til dømme en uskyldig mann. Men for rettsmedisinere, politi og arkeologer er han en verdifull hjelp.

Holck har identifisert drapsofre etter krigsforbrytelser i Kosovo, lett etter sagahelter på Island, påvist Norges kanskje første kjente kreftoffer, måttet krangle om hodeskallen til lederen for Kautokeino-opprøret og havnet i hardt vær i Sverige for sine konklusjoner om mulige benrester i Thomas Quick-saken.

–⁠ Jeg har blitt beskyldt for å drive med vitenskapelig bedrageri. Det er en ganske alvorlig beskyldning, og ikke særlig hyggelig, sier han, og sikter til den svenske drapssaken fra 1988, da ni år gamle Therese Johannesen forsvant fra Fjell i Drammen.

Politiet stod helt uten spor, til svenske Thomas Quick kom på banen ti år senere. Han tilsto overfor svensk politi å være drapsmannen i 16 uoppklarte saker, deriblant i Therese-saken. 2. juni 1998 ble han dømt for drapet. Ett av de viktigste bevisene mot ham, stod Per Holck bak.

Han fikk jobben med å analysere bålrester. De var funnet av politiet, ved tjernet Quick pekte ut som stedet hvor han hadde brent restene av Johannesens kropp. Holck mente, og mener fortsatt, at det var benrester han undersøkte. Men da Svenska kriminaltekniska laboratorium (SKL) i 2010 undersøkte «benrestene», lignet de mest på tre eller plast.

–⁠ Det at det lignet på tre har etter hvert blitt til at det var tre. Men jeg ga mine uttalelser på bakgrunn av den erfaringen jeg har, altså fra 4-5000 undersøkelser av branngraver fra fortiden.

I Sverige så de det ikke på samme måte.

–⁠ Det var en tid da jeg følte at jeg så navnet mitt i avisen nesten hver eneste dag. Det var veldig slitsomt, spesielt når jeg hadde gjort det i beste mening og etter beste evne.

At det er synsere som har andre meninger får så være, mener Holck, men den tonen i mediene synes han ikke har vært bare hyggelig.

–⁠ Foreløpig står saken stille. Det rare er at jeg aldri har blitt konfrontert med dette av politiet selv.

Les også: Mumien

Den gråhårede rettsantropologen retter på brillene. Skjelettet på innsiden av kroppen hans flytter tyngdepunktet hans framover. I bokhyllene rundt ham på kontoret ved Institutt for medisinske basalfag står egenskrevne bøker og artikler om blant annet Osebergdronninga, gammel folkemedisin og Wergelands mulige lungekreft. Det lukter stramt av sprit og i naborommet ligger et nyvasket skjelett. Personen som en gang klamret rundt det ble ikke utsatt for noe kriminelt, men skjelettet hadde på et eller annet vis endt opp på et loft i Oslo før det ble funnet og sendt til Holck.

Skallehoroskop: På 1700-tallet begynte man å tro på frenologi, at våre egenskaper kan leses ut av skalleformen. –⁠ Disse frenologene reiste rundt og befølte folks hoder. Det var voldsomt populært. Det uhyggelige er at dette holdt de på med til langt opp i mellomkrigsårene enkelte steder, blant annet i Norge, forteller Holck. Denne hodeskallen er ikke en del av De schreinerske samlinger.

Til Holcks store frustrasjon, står det like stille i saken mot norske Fredrik Torgersen, som i Quick-saken. I 1958 ble Torgersen dømt for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen. Torgersen har alltid hevdet sin uskyld, og i 1998 engasjerte Holck seg i hans sak. Han ble først hyret inn for å se på bitemerkene i Johnsens bryst, som politiet mente stammet fra Torgersen. Men Holck er ikke i tvil, det er overhodet ingen mulighet for at det er Torgersens tannmerker.

–⁠ Det samlede bevismaterialet som peker mot at Torgersen er uskyldig, er overveldende. Likevel vil ikke de juridiske myndighetene gjenoppta saken.

Holck lener seg framover på kontorstolen og stemmen hans endrer leie. Justismord er noe av det mest alvorlige man kan bli utsatt for i en rettsstat, mener medesineren. Han har kjempet for gjenopptakelse av saken i 16 år nå. Likevel tror ikke Holck at den nå 80 år gamle drapsdømte mannen vil få oppleve å bli renvasket.

–⁠ Torgersen-saken har åpnet øynene mine for hvor lett det er å ta feil i dette faget, og hvor mye prestisje som forhindrer en gjenopptagelse.

Holck tror både rettsmedisinere og rettsantropologer dessverre ofte leverer resultater de tror oppdragsgiveren ønsker å få. Men restene som ble funnet i Therese-saken var ben, mener han. I alle fall inntil det motsatte er bevist.

–⁠ Jeg skal være den første til å beklage hvis jeg har tatt feil. Jeg er ikke ufeilbar, men jeg vil ha et profesjonelt motsvar, og ikke bare synsing fra andre som egentlig ikke har stilt noen annen diagnose.

Holck har hatt et langt liv i skjelettenes tjeneste, som han selv sier. Det er 52 år siden den daværende medisinstudenten gravde opp sin første kirkegård, og hentet opp skjelettene i middelaldergravene ved Mariakirken på Sørenga.

–⁠ Etter hvert syntes jeg dette var veldig fascinerende. Gradvis forsto jeg hvilken informasjon som ligger gjemt i restene av de døde.

Etter avlagt eksamen håpet han å bli ansatt ved Universitetet. Men da de ikke kunne tilby ham jobb, kjøpte han sin egen praksis og fortsatte å forske på bein og skjeletter på kveldstid. Det førte til en doktorgrad om brente bein, og til slutt en etterlengtet ansettelse.

I dag bor rettsantropologen sammen med sin tyske kone på Nesøya i Asker. Veggebrede bokhyller fulle av middelalderhistorie og klassisk litteratur omkranser stua. Her har Holck hjemmekontor én dag i uka. Han er professor emeritus nå, og føler at han kan unne seg såpass. Der blir han ikke nedrent på døra og blir kun distrahert av e-poster, denne «forbannelsen vi har fått kastet over oss», som han sier. Selv om han lett innrømmer at kritikken mot ham i årenes løp har tæret på, lot ikke Holck seg felle av motvinden. Men for seks år siden var det være eller ikke være da han vekket samenes vrede.

–⁠ Hele elendigheten begynte med at en journalist ville ha bilde av skallen til Mons Aslaksen Somby fra Kautokeino-opprøret, og så skulle jeg stå med hodet under armen, bokstavelig talt. Jeg mente det var å gå for langt å ta bilder av hodeskallen til et navngitt henrettet menneske.

Les også: Får sin grav til slutt

Den samiske opprørerens levninger lå lenge sammen med gravrester etter 94 middelaldermennesker i Neiden i Finnmark. I 1915 ble de fjernet og endte opp i De schreinerske samlinger ved UiO, til tross for høylytte protester fra lokalbefolkningen. Skjelettene stammer fra mellom år 1200 til 1600, og er i vitenskapelig sammenheng uvurderlige, mener Holck. I 2011 måtte Universitetet etter en lengre strid gi tilbake funnene, så de kunne begraves på ny. Bråket startet i 2008, da Holck mente det var å gå for langt å ta bilder av hodeskallen til et navngitt henrettet menneske. Men bilder ble det likevel. Det endte med at han ble klaget inn for Universitetet. Journalisten fikk sine bilder før samlingen senere ble fullstendig forbudt å fotografere.

«Det er alltid noen som synes at det vi anatomer driver med er på grensen til det perverse.»

–⁠ Det er alltid noen som synes at det vi anatomer driver med er på grensen til det perverse. Vi fikk for eksempel kommentarer fra det samiske miljøet, at det måtte da være forsket nok på disse skjelettene etter 90 år. Det viser jo bare at folks forståelse av forskning er litt, vel, egenartet, for å si det litt forsiktig. Forskningen er under stadig utvikling.

Selv om det kan virke som et dystert, ja, som enkelte mener, perverst yrke å arbeide med døde kropper, lar ikke Holck det påvirke humøret.

–⁠ Selvfølgelig, empati har man, men hvis jeg skulle gå hjem og gråte for enhver pasient som det var synd på, så kunne jeg bare pakke sammen altså. Det gjelder vel for enhver lege.

Selv om han har nådd pensjonsalder får Holck beholde kontoret og laben mot at han underviser studenter og veileder stipendiater. Men når kontrakten hans går ut til neste år, kan det være slutt.

–⁠ Den dagen jeg vet at jeg har en etterfølger, den dagen kan jeg sette nøkkelen i døren med god samvittighet. Men jeg har ikke det.

Det er flere som er interesserte i å ta opp hans tråd, men han har ingen betalte stillinger å tilby dem, og dagens unge voksne kan ikke leve av smuler, som han sier at han gjorde i gamledager.

–⁠ Jeg synes det er veldig synd, også selvfølgelig rent personlig, om denne stillingen jeg nå har skal forsvinne. Jeg synes UiO har et visst ansvar for at kontinuiteten opprettholdes. Det bekymrer også flere, for det er ingen andre med min medisinske bakgrunn som driver med dette.

Han forstår uansett ikke helt hvorfor han skal gi seg, selv om han nå er 72 år.

–⁠ Jeg har jo aldri kunnet så mye som jeg gjør nå, så hvorfor i all verden skal jeg slutte når jeg faglig sett er på toppen?