Tillit: Steven Pinker mener akademikere må stole mer på leseren og tro på det samarbeidet som ligger i samtalens natur. – Dagens akademiske språk blir ofte forklart som et resultat av «nerdenes hevn», sier han.
Tillit: Steven Pinker mener akademikere må stole mer på leseren og tro på det samarbeidet som ligger i samtalens natur. –⁠ Dagens akademiske språk blir ofte forklart som et resultat av «nerdenes hevn», sier han.

Den sminkede sannheten

Selv de glupeste sliter med å formidle kunnskap. Det skyldes blant annet motstridende krav fra akademia og media.

–⁠ Hvorfor finnes det så mye dårlig skriving? Og hvordan kan vi gjøre den bedre?

«Kjendisforsker» Steven Pinker gikk rett i strupen på sine akademiker-kolleger under frokostseminaret til Institutt for fredsforsknings (PRIO) forrige uke. Med utgangspunkt i sin nye bok The Sense of Style, skal han lære publikum å skrive for det tjueførste århundret. Den trøtte roen som til nå har hvilt over Vulkan, løses umiddelbart opp av Pinkers morsomme eksempler på forvirrende akademisk sjargong.

–⁠ Når du vet noe, er det veldig vanskelig å se for seg en leser som ikke vet det samme. Det er kunnskapens forbannelse, sier Pinker.

Etter en grundig gjennomgang av den gjennomsnittlige akademikers skriftlige fallgruver, foreslår Pinker en løsning på problemet. Med utgangspunkt i «den klassiske stilen» til Mark Turner og Francis-Noël Thomas, oppfordres vi til å forenkle språket. Gjøre det mer direkte. Kutte ned på forvirrende metakonsepter som «paradigmer» og «rammeverk» og unngå omstendelige unnskyldninger for hva vi ikke har funnet svar på. I etterkant av foredraget får norske studenter tilsvarende råd.

–⁠ Studenter kan bruke en del nyttige teknikker for å forbedre tekstene sine. Tenk på teksten din som en samtale som skal peke på noe i den virkelige verden, og få noen andre til å se på teksten før du leverer – det hjelper alltid!

Pinkers kritikk føyer seg inn i en pågående debatt om forskningsformidlingens viktighet. Profesjonelle akademikere skal helst bedrive både ledende forskning og god formidling, men ønsker ofte å prioritere det første. Det bærer språket deres preg av. Hvis målet er respekt og anerkjennelse fra velutdannede lesere, er det lett å komplisere språket og unnskylde i overkant mye. Heller det enn å virke enkel. Samtidig bør skattefinansiert forskning også nå utsiden av akademia. Der venter en enklere og ikke nødvendigvis motivert leser. Er det mulig å skrive med et språk som treffer dem begge?

I åttende etasje på Det samfunnsvitenskapelige fakultet er professor Janne Haaland Matlary i ferd med å forlate Universitetet i Oslo (UiO). En statsviters samfunnsoppdrag kan sjelden fullføres på kontoret alene. I løpet av sin akademiske karriere har hun derfor skrevet tekster både til fagtidsskrifter og for den brede offentlighet. Hun forteller at det er «givende å formidle kunnskap til legmenn», men påpeker at forskningen bør og skal være akademikeres kjerneaktivitet.

–⁠ Når jeg henvender meg til fagfeller på samme nivå, antar jeg at de har tilsvarende kunnskap og at de kan samme fagterminologi. I formidling derimot må kunne forenkle språket slik at et vanlig publikum forstår, men uten forskningen som basis er det ikke noe å formidle.

Matlary forstår godt hvorfor Pinker kritiserer overdreven bruk av innholdsløse metakonsepter, men påpeker at akademia og media ofte er ute etter forskjellige ting. Mens akademikere stiller strenge krav til metode, vil mediene ha en oppsiktsvekkende konklusjon.

–⁠ Du kan ikke komme til pressen med en komplisert artikkel. Jeg forsøker derfor å unngå runde formuleringer og er heller korthugget i min stil, sier Matlary.

Tillit: Steven Pinker mener akademikere må stole mer på leseren og tro på det samarbeidet som ligger i samtalens natur. – Dagens akademiske språk blir ofte forklart som et resultat av «nerdenes hevn», sier han.
Tillit: Steven Pinker mener akademikere må stole mer på leseren og tro på det samarbeidet som ligger i samtalens natur. –⁠ Dagens akademiske språk blir ofte forklart som et resultat av «nerdenes hevn», sier han.

Hjernevasket: Steven Pinker (venstre) var en av inspirasjonskildene til Haralds Eias (høyre) Hjernevask.

Og det gir åpenbart resultater. I en ny norsk undersøkelse utført av Uni Research Rokkansenteret og Universitetet i Bergen oppgir de fleste deltakende forskerne at forskningsformidling gjennom media er viktig. Syv av ti mener også at forskningsformidling i media skaper aksept for forskningen.

Likevel har akademikere et rykte på seg for stadig å komme i skvis mellom forskning og formidling. Allerede i 2010 kalte biologiprofessor Kristian Gundersen Norge for et «u-land når det kommer til forskningsformidling». Siden den gang har formidlingens viktighet blitt stadfestet med jevne mellomrom. Som da UiO-rektor Ole Petter Ottersen i 2013 engasjerte studentene i faget Forskningsformidling og vitenskapsjournalistikk med budskapet «Forskningsprosjekter er ikke ferdig før de er formidlet til samfunnet».

Matlary påpeker at det likevel er misforhold mellom universitetenes ønske om bedre formidling og den reelle lønnsutviklingen. Det dobbeltkommuniseres, mener hun ,og får støtte fra Det humanistiske fakultet (HF), hvor professor i nordisk språk og litteratur Kjell Lars Berge kaller universitetets finansieringsmodeller for «håpløse».

–⁠ Formidling regnes som b-vare. Humanistene må delta i offentligheten og formidlingsarbeid bør verdsettes like mye som å publisere i et høythengende akademisk tidsskrift, sier han.

Det er med andre ord forskjell på folk. Også blant akademikere. Humanister må muligens belønnes for andre ting enn de som forsker på medisin. Medisinsk toppforskning kan tross alt operere med et vokabular som er hakket vanskeligere å forstå enn det du finner i for eksempel humaniora. Med det som premiss, bør kanskje ulike grupper gis ulike incentiver.

Hva så med de interne forskjellene blant humanistene? Er det noen som får det til, på tross av finansieringsmodellenes utforming? Berge trekker frem historikerne som de flinkeste på huset, men innrømmer at visse forskere i «den brokete gjengen» på HF sliter mer enn andre med på å vekke lesernes interesse.

–⁠ Spesielt litteraturvitenskapen har fremstått som et lukket og introvert fag. Bøkene som gis ut er ofte lite relevante for et bredt publikum, og er kun for «klikken». Spesielt postmodernisitiske forskere har bygget en mur mot enhver stabil leseforventning, mener han.

Ifølge Steven Pinker er det nettopp humanistene som har størst behov for å bedre sine formidlingsevner. Han mener humanistene ofte kan bli så opptatt av selve språket og teksten at de distanserer seg fra leseren. Og den hardeste skytsen retter han, i likhet med Berge, mot litteraturvitenskapen.

I møte med denne kritikken, svarer professor i allmenn litteraturvitenskap Drude von der Fehr at fagfeltet hennes har forandret seg. Det postmodernistiske metodetyranniet som tidligere preget faget har forsvunnet, men med paradoksale konsekvenser. Bredere formidling har nemlig gitt mindre interesse.

–⁠ Før var den faglige gravingen spennende i seg selv. Det førte med seg et vokabular som var lite forståelig for andre, men faget ble samtidig veldig populært og ansett som ledende i forskningen. Det er ikke sikkert at det er faglig relevant å bli forstått av alle, sier von der Fehr.

Avstanden mellom ledende akademikere og den gjengse borger kan med andre ord virke forlokkende. Mystikken knyttet til vanskelige tekster med komplisert språk kan muligens være med på å skape nye lesere. Kanskje kan mangel på forståelse skape et ønske om å forstå?

Von der Fehr virker usikker på om det finnes en skjult målgruppe som står klare til å lese forenklet litteraturvitenskapelig forskning. Det er ifølge henne ikke lett å formidle fagspesifikke problemstillinger til andre enn det Berge omtaler som «klikken».

–⁠ Jeg håper jo at det jeg skriver skal ha en viss innflytelse på samfunnet, men jeg tror det påvirker i veldig liten grad. Forlagene gjør svært lite for å selge faglitteratur, og det blir lite omtalt i mediene. Litteraturvitere kan kanskje få noe på trykk i Morgenbladet eller Klassekampen, men det er først og fremst akademikere som leser det også, sier hun oppgitt.

Hva gjør man egentlig som forsker hvis pressen ikke er interesserte i ens fagfelt? Hvis de har sansen for statsvitenskap og ikke litteraturvitenskap? Hvis krig er saftigere enn romanens subjekt? Spør du Pinker, kan veldig mye forandres ved skrivepulten – ved å gå i seg selv. Samtidig virker det som om visse nyanser – og i verste fall en god del sannhet – forsvinner i mediene Pinker behersker så godt.