Ord mot ord

Da språkforsker og tidligere prorektor Ruth Vatvedt Fjeld snakket på sitt aller tydeligste, ble hun ikke hørt.

–⁠ Jeg følte at jeg ble frosset ut. Jeg kunne ikke jobbe der... Jeg kunne ikke.

Det er april. Ruth Vatvedt Fjeld sitter på et av de mange møtene hun har blitt innkalt til som prorektor ved Universitetet i Oslo (UiO). Til stede er også viserektor Knut Fægri, Ragnhild Hennum og assisterende universitetsdirektør, Tove Karlsen. Når hennes kolleger legger fram en utredning av doktorgradsutdanningen, kjenner hun at sinnet koker. Hun spør kollegene rundt bordet hvorfor hun hører om utredningen først nå, etter nesten et år som prorektor, når den direkte angår hennes arbeid?

Det blir helt stille i rommet. Fægri begynner å snakke videre om noe annet, men Fjeld stopper ham og ber ham svare på spørsmålet hennes. Det gjør han ikke. Etter møtet går hun til kontoret sitt på Lucy Smiths hus og skriver sin fratredelseserklæring.

–⁠ Mye var nok galt allerede før jeg kom inn i bildet, sier Fjeld. Det er blitt mai, og det har gått over en måned siden hun bestemte seg for å gå fra ledervervet. I ettertid har hun tenkt mye på om det var selve prorektorstillingen eller hennes egen personlighet som gjorde at det skar seg.

Hva gjør egentlig en prorektor? Spørsmålet har blitt stående som stridens kjerne i konflikten mellom Vatvedt Fjeld og hennes tidligere kolleger i rektoratet ved UiO. Ifølge rektor Ole Petter Ottersen er det avgjørende at man i en slik jobb skaper sine egne arbeidsoppgaver. Ifølge Fjeld har en prorektor viktige oppgaver, men hun opplevde at de ble tatt fra henne, én etter én, og at jobben hun hadde sett fram til, til slutt bare handlet om å være rektors stedfortreder i offentlige sammenhenger.

–⁠ Hvem som helst kan lire av seg en ferdig tale, det krever ikke mye.

Fjeld sitter i skyggen på verandaen og ser utover hagen sin på Oslos beste østkant. Nederst i hagen ligger et lite skur med ved og redskaper. Skuret har Fjeld bygget selv.

–⁠ Sånn er jeg da, vet du, sier Fjeld. Da hun ble skilt fra mannen sin for ti år siden, sa folk at hun burde selge huset, men det kom ikke på tale. Hun må ha hagen. Og lyden av fuglekvitter. Og så er det god plass når datteren, som jobber ved den norske ambassaden i India, kommer på sommerferie med barnebarna.

Fjeld har mye hun skulle sagt i disse dager. Selv om hun mener det verste er over, er hun fremdeles frustrert over det hun har gjennomgått i løpet av det siste året.

–⁠ I sommerferien, før jeg tiltrådte, fikk jeg en mail fra Ottersen hvor det stod at han hadde forsøkt å få tak i meg, men ikke lyktes. Han kan ikke ha prøvd særlig hardt, sier hun og nikker mot telefonen som ligger på bordet foran henne. Hun har den med seg overalt.

I mailen skrev Ottersen at han hadde ansatt Knut Fægri som viserektor. Fjeld reagerte på at Ottersen hadde valgt å utvide den demokratisk valgte ledelsesgruppa uten at hun fikk deltatt i diskusjonen. Ansettelsen viste seg også å få konsekvenser for stillingen hennes.

–⁠ Da jeg kom på det første arbeidsmøtet, var oppgavene allerede fordelt.

Fægri, den nye viserektoren, var satt opp på flere verv som tilhører prorektorvervet, blant annet hadde han fått ansvaret for forskning.

–⁠ Jeg satt og tenkte «hva skal jeg gjøre da?» sier Fjeld, som mener det riktige ville vært at hun og de to viserektorene hadde satt seg ned sammen med rektor og blitt enige om hvordan de skulle fordelt oppgavene, ut ifra kompetanse og erfaring. Hun fikk aldri noen forklaring på hvorfor hun ble fratatt ansvaret for forskningen.

–⁠ Kanskje tenkte Ottersen at forskningen ble best ivaretatt av en mann fra matematiske og naturvitenskapelige fag. Han har heller ikke avslørt hvorfor han ønsket meg som kandidat til prorektorvervet.

Egentlig hadde hun aldri tenkt å bli prorektor. 66-åringen er egentlig mest opptatt av faget sitt, språkvitenskap.

–⁠ Men da jeg ble spurt, tenkte jeg «javel, så trenger de meg vel, da». De måtte jo ha vurdert meg og min erfaring.

Hun glemmer aldri den første dagen som prorektor. Da klokka ble halv tolv, kom Ottersen og Gunn-Elin Aa. Bjørneboe med en blomsterkvast som de gav henne i døra. «Velkommen til oss», sa de og gikk. Ingen småprat, ingen lunsjinvitasjon.

Noe av det første hun fikk i oppdrag å gjøre, var å skrive under på regnskapet på seks milliarder fra året før – en oppgave hun ikke tok lett på.

–⁠ Jeg fikk helt hetta! Jeg hadde jo ikke kjennskap til dette. Det var ingen vedlegg eller noen ting. Det lå bare i hylla mi, vær så god, liksom. Skulle jeg være med og ta ansvar for alle de pengene? Det virket som om tradisjonen er at administrasjonen ordner alt, og så setter man bare på navnet sitt der man blir bedt om det.

For Fjeld ble denne holdningen vanskelig å godta i lengden. Hun opplevde å sitte på møter i time etter time uten å kunne bidra med noe som helst. Da hun omsider fikk satt seg ned med Ottersen, sa hun til ham at hun måtte få noe ordentlig å gjøre – ellers ville hun slutte.

– Ååh, ja, men det skulle han ordne! sier Fjeld og himler med øynene. Men det skjedde ingenting. Rundt påske forsøkte hun igjen å få drøftet stillingen sin med Ottersen, men han sa da at man at i en så høy stilling må finne sine egne oppgaver.

–⁠ Det er en litt merkelig måte å lede et rektorat på. Skulle vi alle sammen hale og dra i hver vår retning og jobbe for det vi selv syntes var viktig?

Fjeld begynte å grue seg til å gå på jobben.

«Man blir ikke noen hyggelig person av å jobbe under slike omstendigheter»

Kjenner seg ikke igjen

Rektor Ole Petter Ottersen og viserektor Knut Fægri har blitt forelagt Ruth Vatvedt Fjelds framstillinger i denne saken. Ottersen sier via Universitetet i Oslos kommunikasjonsdirektør at han ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene til Fjeld, men at han heller ikke ønsker å kommentere saken i mediene. For øvrig viser han til UHR-loven som sier at prorektor er stedfortreder for rektor.

Viserektor Fægri er uenig i Fjelds framstilling. I en e-post til Universitas skriver han at «Saken på rektoratmøtet som Vatvedt Fjell (sic, red. anm.) viser til (utredningen av doktorgradsutdanningen, red.anm), gjaldt oppfølging av en tidligere styresak.» Fægri mener ansvaret for dette ble lagt til ham under et ledelsesmøte tidlig høst 2013, der Ruth Vatvedt Fjeld også var til stede.

Fægri mener det ikke er riktig at oppgaver som tidligere tillå prorektorstillingen, ble overført til ham, og sier at de oppgavene han overtok i forbindelse med forskning i hovedsak, var oppfølging av oppgaver som tidligere hadde ligget hos forskningsdirektøren.

–⁠ I perioden frem mot overgang til ny struktur i ledelsen fra 1.1.14 var det behov for forankring av disse oppgavene inn mot ledelsen og generell kontakt med Forskningsadministrativ avdeling, skriver viserektoren i e-posten.

–⁠ Man blir ikke noen hyggelig person av å jobbe under slike omstendigheter. Jeg har aldri hatt noe dårlig forhold til kolleger og liker ikke konflikter. Men noen kamper må man bare ta. Det er synd, for jeg har ikke så mange år igjen i akademia.

Etter en ukes tid med vurderinger for og imot leverte Fjeld sin fratredelseserklæring til rektor Ottersen. «Det kommer du med ?», var responsen hun fikk.

–⁠ Men jeg hadde jo sagt ifra flere ganger.

Fjeld reagerte kraftig på at Ottersen i media gikk ut og sa at han var så lei seg for at hun ville trekke seg. «Hvis han virkelig hadde vært lei seg ville han vel satt seg ned og forsøkt å ordne situasjonen?» tenkte hun. Noe av det hun opplevde som mest provoserende, var likevel hvordan hennes begrunnelse for oppsigelsen ble fortolket av rektoratet.

–⁠ Det er ikke sant at jeg trakk meg av personlige årsaker. Jeg var ikke syk, det var ikke noe galt med meg. Jeg skrev at jeg gikk av fordi jeg mente jeg ikke hadde fått de arbeidsoppgavene som jeg hadde blitt forespeilet. Dagen før styremøtet kom Ottersen med en liste på åtte punkter om hvordan fratredelsen skulle foregå, som han insisterte på at hun måtte skrive under på der og da. –⁠ Sånn gjør man ikke med mennesker man har respekt for, sier Fjeld, som nektet å skrive under på papiret. Universitas har fått se listen, men Fjeld ønsker ikke å offentliggjøre den.

Fjeld er skuffet over møtet med ledelsen på universitetet hun har vært så glad i gjennom så mange år. Hun husker at verden åpnet seg på en helt ny måte da hun som ung begynte å studere tysk på UiO, etter å ha jobbet et år som au pair i Østerrike. Hun tok hovedfag i norsk, og jobbet ved siden av som norsklærer for trygdeklienter. Det var der hun oppdaget hvor viktig det er med klart språk, og hun har vært opptatt av problematikken siden.

–⁠ Det var både narkomane og tidligere straffedømte som gikk på kurset, og jeg husker at jeg ba dem om å lese en brosjyre, «Hvem har rett til attføring». Brosjyren var jo myntet på dem, men de forstod ikke bæret! Selv om jeg tenkte at disse menneskene måtte lære seg å lese, ble jeg mer opptatt av at de som skrev slike brosjyrer, måtte lære seg å uttrykke seg tydeligere.

Da Fjeld skrev hovedfagsoppgave, brukte hun de gamle elevene sine som forsøkspersoner og fant ut at de hadde mye lettere for å lese enkle tekster.

–⁠ Det var jo heller ikke noe problem for meg å skrive om den brosjyren slik at den ble mer forståelig, så da begynte jeg med det. Mange bedrifter og organisasjoner hyret meg inn for at jeg skulle fortelle dem hvordan man skal skulle skrive på denne måten. Det var jo ingen sak, det handlet bare om å ta bort de vanskelige ordene og å sette et punktum innimellom.

Da Fjeld var ferdig med hovedfag i norsk, fikk hun en stilling som vitenskapelig assistent på Institutt for leksikografi – faget som tar for seg problemer knyttet til utarbeiding av ordbøker. Da hun begynte, visste hun knapt hva det var. I dag vet hun at ordbok-definisjoner er en egen kunst, som handler om å appellere til det allmenne og det generelle.

–⁠ Du kan godt si at vi bruker Ivar Aasen-metoden, svarer hun på spørsmål om hvorvidt hun egentlig jobber litt som nynorsk-pioneren som kartla dialektene i Norge på 1800-tallet.

–⁠ Når man skal finne fram til en ordbokdefinisjon, må man spørre mange mennesker om hva noe kalles, og det folk flest svarer, ja, det heter det. Hun leter med blikket og stopper opp ved en liten krukke på verandabordet.

–⁠ Hva vil du kalle dette, for eksempel?

–⁠ En... Bøsse?

–⁠ En bøsse, sier du. Ja, nå får vi høre hva den svenske fotografen sier når han kommer tilbake, han har sikkert et annet ord. Så må jeg spørre alle, da... Noen vil kanskje si sukkerbøsse, noen andre sukkerkopp...

Fjeld har tatt opp igjen et massivt prosjekt – hun reviderer Bokmålsordboka. Opptatt som hun er av kjønnsteorier rundt språk, har hun blant annet merket seg at mange ord er skrevet av og for menn.

–⁠ Det er mange ord for kvinneting som rett og slett ikke finnes i ordboka. Ta aerobic, for eksempel. Da jeg begynte med mitt arbeid fantes ikke det ordet i ordboka. Men gåfotball, derimot...

–⁠ Gåfotball?

–⁠ Ja, det var en kjempesær sport, hvor gutta liksom går litt sakte mens de spiller. Men man må passe seg for å ikke bli for engasjert, kunsten er å holde sitt eget perspektiv unna når man lager ordbokdefinisjoner, tilføyer hun.

–⁠ Der kommer han, sier Fjeld og smiler mot den svenske fotografen.

–⁠ Hva vil du kalle dette, Henrik?

Ja, nej... Ett sockerkar?

–⁠ Et sukkerkar, ja, da gikk du opp i hierarkiet, sier Fjeld triumferende.

Et kar kan være flere ting, men bøsse er mer spesifikt, skjønner dere?

–⁠ Nei?

Hun løfter opp et nytt eksempel fra bordet. Professoren er i undervisningsmodus.

–⁠ Ta en kaffekanne, da. Man har et overbegrep, altså kanne.

–⁠ Hva er det? Jo, det er en kanne, som... Ja, der har du overbegrepet, og så er det bare å fylle inn. En kanne som er spesielt innrettet for å servere kaffe, ikke sant? Så kan du gå oppover og oppover i systemet. En kanne, et husgeråd, en ting... Til slutt ender man opp helt uti det blå, med elementer som jord, ild, luft og vann, haha!

Selv om leksikografi er et av Fjelds hjertebarn, er hun minst like kjent for ha forsket på en rekke andre områder innen språkvitenskap. Både språket i norske dommer og banning er blant temaene som stadig er under lupen hennes. Hun er fascinert av måten vi bruker og finner opp språket på. Språket i ledelsen på UiO var også noe hun ønsket å ta tak i da hun tiltrådte stillingen som prorektor. Men heller ikke det fikk hun positiv respons på da hun foreslo å gjøre endringer.

–⁠ Jeg leste utredningen om PhD-utdanningen hvor det stod en del svada om at stipendiatene skal bli hele mennesker, sier Fjeld.

Hun erkjenner at det er viktig med en kommunikasjonsstrategi, men synes likevel disse strategiene fikk en urimelig stor plass i rektoratet.

–⁠ Det er ikke nok å si at vi skal være verdens beste universitet. Studenter og stipendiater skal lære seg å bruke vitenskapelige metoder og finne og formidle ny kunnskap. Så enkelt er det, og man trenger ikke skrive førti sider med fine talemåter om det.

Sakens framstilling er her basert på Fjelds opplevelser. Se undersak for tilsvar fra Ottersen og Fægri.