– Jeg mener fortsatt at han ville vært en sterk Nobel-kandidat, så fremtredende som han var internasjonalt, sier sentralbanksjef Øystein Olsen. Arkivfoto: Hans Dalane-Hval
–⁠ Jeg mener fortsatt at han ville vært en sterk Nobel-kandidat, så fremtredende som han var internasjonalt, sier sentralbanksjef Øystein Olsen. Arkivfoto: Hans Dalane-Hval

Økonomi­fa­gets store røde

Den begavede, men beskjedne radikaleren Leif Johansen var en gåte for mange. I dag er det få som kjenner navnet til landets en gang ledende økonom.

Nyskapende: Leif Johansen kom datamaskinene i forkjøpet. Alene på kontoret skapte han en modell som kunne spå fremtiden i den norske økonomien. Foto: Privat
Nyskapende: Leif Johansen kom datamaskinene i forkjøpet. Alene på kontoret skapte han en modell som kunne spå fremtiden i den norske økonomien. Foto: Privat

I et klasserom i Frederiks gate 3 sitter et nytt kull med unge håpefulle. Andre verdenskrig er nettopp over, og landet skriker etter sosialøkonomer. Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo har satt både Norge og faget på kartet, og den økte interessen får samfunnsengasjerte studenter fra hele landet til å søke seg til sosialøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). De vil regne på de store samfunnsspørsmålene, finne svar og bygge opp det krigsherjede landet.

Men utdanningen de møter, er preget av teoretisk matematikk, og det er milevis mellom de praktiske eksemplene. De abstrakte formlene er for krevende for mange av studentene, og frafallet er høyt. Mens flere studenter kritiserer det de mener er en lite relevant utdanning, er det én som er i en klasse for seg.

–⁠ Han var anerkjent for å være svært dyktig og lignet på Frisch i sin sosialøkonomiske tenkning, sier Kåre Willoch. Willoch studerte sosialøkonomi, faget som i dag heter samfunnsøkonomi, i etterkrigsåra og husker klassekamerat Leif Johansen godt.

–⁠ Johansen var enormt grundig og en glimrende student, men ikke av de mest utadvendte. Jeg husker ham blant annet fra diskusjonene i faget «Sosialøkonomisk samfunn». Han hadde stor tro på detaljstyring fra staten, mens jeg personlig hadde større tro på markedskrefter, sier Willoch.

Etter studietiden bar Johansen arven etter mentorene Frisch og Haavelmo videre. Han var lenge regnet som en het kandidat til Nobelprisen i økonomi, men plutselig døde han brått.

–⁠ Johansen hadde en usedvanlig klar penn og tale. Å være en glimrende lærer og i tillegg en fremragende forsker, er sjelden vare på et universitet. Da han døde, falt en vegg ut av instituttet, sier Steinar Strøm, professor emeritus ved Økonomisk institutt ved UiO.

Leif Johansen ankommer Frederiks gate med en politisk forankret interesse for sosialøkonomi. Mellomkrigstidens Eidsvoll har satt sine spor. Faren Helge er kommunist. Selv er han med i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og belest innen marxistisk litteratur. Etter endt artium foreslår læreren hans det naturlige: en teknisk utdanning i Trondheim. Men Johansen går sin egen vei.

Og det gjør han rett i. Han imponerer tidlig med sin teoretiske forståelse for sosialøkonomi. Når resultatene fra første avdelingseksamen ankommer høsten 1950, er det litt uvanlig stemning. Frisch og Haavelmo er ekstra spent. De har nemlig lagt ned tid og krefter i å modernisere faget i teoretisk statistikk.

Resultatet er uventet: Johansens skriftlige eksamen holder så høyt nivå at karakterskalaen sprenges. Beste karakter er 2,00. Dette er på tida da lavest tall er lik best karakter, og en sjelden gang har professorene sett karakterer under 2,15. Likevel tildeles Johansen en 1,75. Kort tid etter blir 20-åringen ansatt som vitenskapelig assistent ved instituttet.

Overraskende: Et dypt sosialt engasjement fikk Leif Johansen til å søke sosialøkonomi i Frederiks gate 3, og det til fordel for en mer prestisjefylt utdanning i Trondheim. Foto: Museum for Universitets- og vitenskapshistorie
Overraskende: Et dypt sosialt engasjement fikk Leif Johansen til å søke sosialøkonomi i Frederiks gate 3, og det til fordel for en mer prestisjefylt utdanning i Trondheim. Foto: Museum for Universitets- og vitenskapshistorie

Over 60 år senere sitter Hilde Bojer i sin leilighet i Oslo. Hun er pensjonert fra sin stilling som førsteamanuensis ved UiO og skal straks på ferie, men tar seg likevel tid til å fortelle om sin tidligere foreleser og kollega.

–⁠ Leif Johansen var disiplinert og ærgjerrig. Han var nesten et geni, men kastet ikke skygger. Det grodde derimot rundt ham. Og han tålte ikke å tape!

–⁠ Alle kunne komme til Leif og snakke, få faglige råd og veiledning. Jeg husker han fortalte meg at det var veldig rasjonelt å ha faste vaner. Da kunne man bruke kreftene på andre ting.

Som fast ansatt på Sosialøkonomisk institutt har Johansen nettopp faste vaner som suksessoppskrift. Han starter dagen med en løpetur på bane. Deretter tar han t-banen til Jernbanetorget og trikk videre til Blindern. Underveis leser han – mye. Dersom han møter noen kjente, lar han seg ikke avbryte – han hilser dem kort eller gir dem noe å lese. Han ankommer instituttet halv ti og arbeider fram til halv ett. Etter sin faste lunsj med kollegene går han sin daglige biblioteksrunde i 4. etasje.

–⁠ Jeg fikk være med ham på biblioteksrunde. Av professorene var det bare han som gjorde slike runder.

Finn Førsund, professor emeritus ved Økonomisk institutt, forteller ivrig om sin tidligere mentor.

–⁠ Han leste nye tidsskrifter og bøker hver dag. Deretter førte han opp artikkelnavn og hovedpoenger i bøker. Dette brukte han blant annet til å skrive bokanmeldelser. Jeg husker også at vi pleide å spille fotball nede på Marienlyst. Når vi andre hadde pause, gikk han på hendene rundt banen, sier Førsund og ler.

I tillegg til å lese litteratur og hjelpe kolleger, samt gå på hendene, krabber Johansen rundt på gulvet med sine barn. Lunsjpraten avslører at han også liker å se på fjernsynet. På jobben leverer han banebrytende forskning. På 50-tallet publiserer han en rekke artikler, men det er først i 1959 at hans internasjonale karriere skyter fart. Professor emeritus Steinar Strøm mener den såkalte «putty-clay»-teorien er Johansens viktigste teoretiske verk.

Lovende: I 1950 avla Johansen en 1. avdelings- eksamen som sprengte karakterskalaen. Få dager senere ble han fast ansatt. Foto: Privat
Lovende: I 1950 avla Johansen en 1. avdelings- eksamen som sprengte karakterskalaen. Få dager senere ble han fast ansatt. Foto: Privat

–⁠ Han løste noe som virker intuitivt og helt åpenbart med matematisk eleganse og presisjon. Johansen forklarte at man før realiseringen av for eksempel en fabrikk kan velge mellom ulike kombinasjoner av kapital og arbeidskraft. Men når man har bygget fabrikken og valgt fabrikkstruktur, må man ha en viss kombinasjon. Han klarte å forene to forskjellige verdener: den klassiske økonomien og de nye bidragene fra Robert Solow, sier Strøm.

I 1959 publiserer Johansen artikkelen sin, og den nevnte Robert Solow, som senere skal vinne Nobelprisen i økonomi, lar seg begeistre. Amerikaneren inviterer Johansen til MIT, men nordmannen drar aldri til USA. Det er kald krig, og Johansen er kommunist.

–⁠ Hvis Johansen skulle få visum til USA, måtte han ha en verge som passet på at han ikke bedrev såkalt «subversive activity». Jeg tror han så på skjemaet og lot være, sier Førsund.

Istedenfor drar han til Cambridge i England, hvor han lever et rolig liv og fokuserer på å fullføre doktorgraden sin. Den blir han ferdig med året etter. Resultatet, A Multi-sectoral Study of Economic Growth, skal vise seg å bli hans desiderte hovedverk.

På egenhånd har han skapt en modell som kan kalkulere utviklingen mellom sektorer i en økonomi i vekst. Helt uten moderne datamaskiner har Johansen funnet et stort sett med ligninger som kan fremskrive den norske økonomien med flere tiår. Modellen vekker oppsikt og får – etter forslag fra nevnte Hilde Bojer – navnet «MSG».

–⁠ Johansen var den klart fremste ressurspersonen da jeg gikk på instituttet. Haavelmo trappet ned og var ikke så aktiv lenger, mens Johansen var på toppen av sin karriere. Jeg mener fortsatt at han ville vært en sterk Nobel-kandidat, så fremtredende som han var internasjonalt, sier sentralbanksjef Øystein Olsen.

På 1970-tallet samarbeider Finansdepartementet med Statistisk Sentralbyrå (SSB) om videreutviklingen av MSG-modellen. Blant de nyansatte i byråets forskningsavdeling er en ung versjon av landets nåværende sentralbanksjef. Han får i oppgave å videreutvikle den med vekt på energisektoren.

Opp-ned: Hver tirsdag spilte Johansen fotball med sine kolleger på Marienlyst. Når de andre tok en hvil, gikk han ofte rundt banen på hendene. Foto: Privat
Opp-ned: Hver tirsdag spilte Johansen fotball med sine kolleger på Marienlyst. Når de andre tok en hvil, gikk han ofte rundt banen på hendene. Foto: Privat

Olsen mener ennå i dag at modellen var et banebrytende arbeid. Selv om han ikke kjente sin foreleser privat, banket han flere ganger på kontordøra hans.

–⁠ Johansen var en usedvanlig person. Jeg opplevde ham som veldig udogmatisk, imøtekommende og ydmyk til ulike innfallsvinkler. Det gjør jo hans politiske standpunkt til et interessant trekk. Hans politiske sider var godt kjent – dette var 70-tallet. NKP var ikke det dominerende partiet, og det var andre grener på venstresiden. Men han hadde klare Moskva-sympatier, og det hadde han etter det jeg forstår, helt frem til han døde, sier Olsen.

Nåværende professor i økonomi, Asbjørn Rødseth, har utviklet MSG-modellen til bruk i forbindelse med både forurensning og energi. Han møtte Johansen på første del av 1970-tallet, først som student, deretter assistent. Rødseth oppfattet ham som veldig klar og interessant, men aldri som kontroversiell i det faglige.

–⁠ Han hadde nok problemer med å forstå at ikke alle var like sjøldisiplinerte og saklige som han. Han skjønte at saklige argumenter hadde vanskelig for å vinne fram, men hadde likevel en tro på at de skulle vinne fram til slutt.

Professoren mener Johansen var preget av datidens idéstrømninger. Krisen i mellomkrigstiden og mobiliseringen av arbeidskraft i krigsøkonomien bidro til interesse for planlegging, spesielt i 60-tallets Europa.

–⁠ Noen syntes det var rart at han kunne arbeide for å forbedre den kapitalistiske økonomien. At han anvendte standard økonomisk teori, ikke marxistisk. På 1970-tallet var det jo mye aktivitet på venstresida. Hvis han var kontroversiell, så var det der!

Rødseth oppfattet Johansen som respektert i alle leire. Han mener marxismen og medlemskapet i NKP var trekk studentene merket lite til, så lite fremtredende at det ble gåtefullt.

–⁠ Det var klart at han var for utjevning, og det lå nok et sosialt engasjement i bunn. Han var veldig opptatt av kontakt mellom øst og vest og hadde kontakt med økonomer i Øst-Europa – særlig Ungarn. Johansen hadde tro på bruk av markedsmekanismer og et realistisk syn på planlegging, en tro mange der delte. Jeg opplevde ikke hans praktiske politiske standpunkt som fjernt fra venstrefløyen i Arbeiderpartiet, men han hadde kanskje visjoner for fremtida som han snakket mindre om.

I 1982 dør Johansen brått. Fremtidsvisjonene forblir ideer. Hans tidligere kolleger beskriver en mann som ble stadig mer opptatt av den praktiske nytten av samfunnsvitenskapen, og som ville gjøre en forskjell. Mot slutten brenner han for spillteori, men får aldri se fagets utvikling. Det er derimot liten tvil om at hans ideer fortsatt lever.

Erling Holmøy, forskningsleder i SSB, mener at MSG-modellen kan bidra i analysen av fremtidens store spørsmål, som miljøproblematikk, finansiering av velferdsstaten og Norge etter oljen. Han studerte under Johansen og har lang erfaring med byråets videreutvikling og bruk av MSG-modellen.

–⁠ Johansen var en fremragende teoretiker, men jeg vil si at han viste seg som en stor praktiker da han utviklet MSG-modellen. Den lot seg løse, men løsningen var likevel vanskelig. Det var en bragd. På viktige områder har verden gått videre teoretisk, og økonomiene som analyseres, har forandret seg. I dag brukes større og mer komplekse matematiske ligningssystemer som løses raskere ved hjelp av datateknologi, men han var genial og antagelig den første i verden som løste det, sier Holmøy.

Kaffebaren «Trygve» på SV-fakultetet ved UiO har sitt navn fra den ene av nobelprisvinnerne i økonomi. Professor emeritus Steinar Strøm tar en ny slurk av koppen sin. Under portrettet av Trygve Haavelmo fortsetter han om en mindre kjent superøkonom.

–⁠ Frisch var kongen på haugen og en dominerende person i det økonomiske miljøet i tiår. Haavelmo var en original kraft, spesielt innen økonometri. Johansen på sin side var et bindingsverk. Han var kolossal til å lese og kommentere andres arbeider. Han gjorde alt ferdig og lot ingenting ligge. Likevel hadde han tid til å hjelpe andre, sier Strøm.

Siden han døde, har det bare vært amatører her, inkludert meg selv»

Steinar Strøm, professor emeritus i økonomi

–⁠ Siden Johansen døde, har det bare vært amatører her, inkludert meg selv. Selv om det har tatt seg litt opp.

Tre år før sin død skriver Johansen en kronikk i Aftenposten. Den avslører hans nesten romantiske tro på sannhet, saklighet og fornuft. Under tittelen «En regjeringens avis?» foreslår han noe som får flere til å rase. Hilde Bojer husker forslaget godt.

–⁠ Jeg husker det som både idiotisk og naivt: Han ønsket at staten skulle ha sin egen avis hvor de skulle skrive sannheten. Han hadde stor tro på hva staten kunne få til.

I 1982 etterlater Johansen notater til en påbegynt artikkelsamling. Boken Kriser og beslutningssystemer i samfunnsøkonomien blir publisert et år etter hans død. I forordet skriver han at innholdet «stort sett burde henvende seg til en noe videre leserkrets enn bare sosialøkonomens egne rekker.» Den aller siste linjen i drøftingsartikkelen «Plan eller Marked?» gir oss et innblikk i tankene til den disiplinerte drømmeren:

«Verden er dessverre ikke slik innrettet at den letteste veien leder i riktig retning.»