Vredes­piken

Lene Wikander (45) har sett døden luske i buskene hele livet.

PORTRETTET:

HJEMOVER: Lene Wikander er ferdig med dagens stråledose. På bloggen tuller hun med at strålingen gjør henne radioaktiv. Kreftbehandlingen er en stor påkjenning både på kroppen og humøret.
HJEMOVER: Lene Wikander er ferdig med dagens stråledose. På bloggen tuller hun med at strålingen gjør henne radioaktiv. Kreftbehandlingen er en stor påkjenning både på kroppen og humøret.

Det er en sånn januardag hvor Oslo ligger bak et slør av tett fallende snø: Trikken fra gamlebyen, det irrgrønne tårnet på Ullevål sykehus. Og så Lene Wikander som hater vinteren. Hun raser inn glassdøra på kreftsenteret – i siste liten.

–⁠ Hadde en møtemiddag med Cupido som utarta i går. På Engebret. Jeg lukter skrei ennå, sier hun.

En sykepleier kommer inn på venterommet, leser opp «Wikander» fra pasientlista. Minutter senere begynner skiltet for «stråling pågår» å lyse.

Til å ha tilbragt hele journalistkarrieren i damebladsegmentet, har Lene Wikander en uvanlig merittliste. Hun er dama som på 90-tallet fikk sjelden audiens hos Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah for Kvinner og Klær (KK) – før hun dro på fylla i Beirut med sjåføren hans. Hun har skrevet reportasjer om Ku Klux Klan og Hamas.

«Skamløs» er et nærliggende ord i beskrivelsen av Wikander. At hun fikk brystkreftdianosen i fjor vår endra ikke på det. Hun har snakket om tørr skjede på Lindmo, stilt naken for Tara, og øst av egne erfaringer – både fylle- og prompehistorier – på bloggen.

Wikanders møte med sykdommen fulgte heller ikke den lyserosa veien av positivitet hun mener brystkreftmiljøet hadde tråkket opp. Hun har tatt et kraftig oppgjør med mentaliteten rundt kreftdiagnosen. Hvorfor i all verden får kreftsyke beskjed om å «stå på» – står de ikke på nok som det er? Hun tok til orde mot begreper som «å kjempe kampen», eller «å tape» eller «vinne» for kreften.

–⁠ Det gir inntrykk av at om du overlever eller dør av kreft beror på personlige egenskaper og viljestyrke, sier hun.

Hun tror de fleste vet lite om hva det innebærer å ha kreft.

–⁠ Brystkreft er liksom en sånn sexy kreft som det er greit å snakke om, og det er store kampanjer og så videre – men det er veldig lite kunnskap! Folk bare «hæ? Mister du håret i ræva også?».

Wikander setter opp et åndssvakt ansiktsuttrykk.

–⁠ Det har de ikke lest noe sted. Og når du er ferdig med behandling er det forventa at du skal være glad – men du føler deg jo uttygd og overkjørt.

Det er mange som syns det høres trist ut å bo på en gravlund, men Wikander elsker leilighetene med utsikt rett ut på gravstøttene i Gamlebyen gravlund.

–⁠ Det er fuglekvirrevitter og trær. Jeg pleier å kødde med at det hvertfall ikke er en kjellerleilighet – ennå.

Hun snakker østlandsdialekt med rivende skarre-r. En stor kvinne, med de største puppene og vakreste øynene nevnte Hizbollah-sjåfør etter sigende hadde sett. Men som – etter å ha nekta for det i årevis – motvillig må innrømme at hun ligner veldig, veldig mye på sin akademikerfar. I oppførsel og fakter, først og fremst, men også fysisk etter hvert.

Hun er likevel først og fremst gjenkjennelig på frukt- og blomsteroppsatsene hun har virret rundt med de siste årene, men i dag er hodet bart. Håret er på vei tilbake etter cellegiften, og Wikander holder fortsatt på å «gå det inn» .

Etter at hun ble operert i juni fulgte cellegift, så stråling og antiøstrogener. Sistnevnte setter brukeren inn i overgangsalderen, med alt det medfører av hetetokter, tørre slimhinner, beinskjørhet og humørsvingninger. Noen hyggelige bivirkninger har behandlingen riktignok hatt.

–⁠ Du får så fin og silkemyk hud av cellegift – alt det gamle rasket dør jo. De frognerfittene begynner vel snart med cellegift for å få glatt hud, de også – og han der Jan Thomas! Herregud…

Hun himler med øynene og finner fram røykpakka, vifter med den.

–⁠ Folk blir provosert av kreftsyke som røyker. Jeg skjønner det. Men det er ikke lungekreft jeg har. Og jeg røyker ikke med puppa, heller.

Wikander ble født i Bergen. Faren var ansatt ved Universitetet («forsker og noe greier»), og fram til Lene var fem bodde familien i en borg på Flesland. Lene hadde tårnværelset. Siden flytta de til Bodø. Lene og bestevenninna drømte om popgruppen Baccara og sykkelturer til Lindesnes. Ungdomstida tilbrakte hun i Grimstad. Så, ved trettenårsalderen, brøt helvete løs.

–⁠ Jeg skinna meg, røyka hasj, vet du, hang jo med helt feil folk. Ble utvist fra gymnaset, selvfølgelig. For hasjrøyking under skoleballet, egentlig, men det var vel mange små bekker som til slutt kokte over for han der undervisningsinspektøren.

Lene 45 år er heller ingen mønsterelev. Det er tydelig at hun fortsatt fryder seg litt over historiene.

–⁠ Jeg var jo leder i Natur og ungdom, og bar inn en sånn sur nedbør-gran inn i skolelobbyen. Kjørte inn en bil en gang, også, tror jeg. Og hang opp plakater om at «alle vet at kvinnens vagina kan tilpasse seg mannens penis, men ikke omvendt», eller noe sånt. Da klikka det jo helt for han..

«Lene Wikander til rektors kontor» var standardbeskjeden over skolens callinganlegg.

–⁠ Anarkist tror jeg jeg kalte meg. Leste masse Bjørneboe. Og var nok en pine for min far. Stakkars, han ble grå over natta.

Som student var Wikander opptatt av religionshistorien hun studerte på Universitetet i Bergen – men minst like engasjert som bookingansvarlig på Hulen.

–⁠ Ungdommen nå – dere er så kua, dere har ikke sjans!

–⁠ Hva er det dere fikk som vi går glipp av?

–⁠ Vi var bredere engasjerte som studenter i min generasjon, Man brant for noe og var mer genuint interessert og hoppa litt rundt. Nå har jeg inntrykk av at dere er mye mer målretta og spesialiserte. Vi kunne sitte der uten et mål. «Hva skal du bli, liksom, liiiite teit spørsmål».

Det Wikanderske hjem var et sted der praten rundt matbordet satt løst. Et hjem med mye galgenhumor og mye latter. Brølelatter, mer presist.

–⁠ Ikke noe «mihihihi»!

Men det var også et hjem der livets brutale realiteter ble klare veldig tidlig. Kanskje er det derfor Lene Wikander ble et leve-menneske – lenge før hun fant kulen i venstre bryst.

Søsteren tok livet av seg da hun var atten år. Lene var tjue.

–⁠ Det gjorde noe med mitt forhold til døden. Det ble så tydelig tidlig at det her ikke varer forever. Ikke at folk går rundt og tror det – men man handler litt sånn, ikke sant – man studerer litt sånn, jobber litt sånn, planlegger litt sånn. Og det ble forandra i meg da. Jeg fikk veldig hastverk, tror jeg. Og det har jeg fortsatt. Hastverk med å leve.

Er det en ting hun angrer på, så er det at hun ikke begynte for seg selv tidligere. Det skar seg litt da hun jobbet som redaksjonsleder i KK.

–⁠ Personalansvar og greier. Det gikk ikke helt bra. Redaksjonsmedlemmer gikk ut og kalte seg knekte liljer, sier hun.

Hun trekker på skuldrene. Dem om det.

Stemningen er betydelig lettere når Wikander stikker innom Taras kontor i sentrum nå om dagen. Redaksjonen flokker seg rundt henne. Så fin hun er med håret tilbake.

–⁠ Lene er er stjerna vår, da, sier kollega Siri.

–⁠ Notèr det!, formaner Wikander.

I dag er det i hovedsak for Tara hun jobber – som frilans blogger og journalist. Men hun har også spalter i erotikkbladet Cupido og homoblekka Blikk.

–⁠ Summen av det jeg skriver er at livet ikke er for pyser. Og du må tørre å ta dine egne valg, ikke vær så kua av sosial kontroll. Du skal dø. Ikke løp rundt som en slave av konformiteten, formaner hun.

I Cupido skriver hun mye om skam knytta til seksualitet.

–⁠ Folk skammer seg over at de er homo, at de er transvestitter – og helt bagatellmessige ting som jenter som ikke syns de er pene nok i dåsa.

Hun rister på hodet.

–⁠ Det er så mye skam. Seksualskammen lever i beste velgående. Folk sier at det aldri har vært mer seksualitet i avisene – veldig riktig, men den er utrolig konform. Og den er kjønnsstereotyp. Kvinnen er det evige objektet, mannen er det evige subjektet, sier hun.

Men så klart har vi alle grunn til å skamme oss over ting vi har gjort, Wikander betviler ikke det.

–⁠ Men jeg tror også at absolutt alle mennesker i vår kultur bærer på en skam som er helt unødvendig. Da blir jeg helt sånn «herregud, slapp nå av, det er ikke så farlig, liksom».

–⁠ Når slutta du å skamme deg?

–⁠ Det kan skje fortsatt, det, at jeg føler meg forlegen… Sosial kontroll er kraftige saker. I rett kontekst kan folk smelle til med noe så jeg også kjenner på skamrødmen. At jeg tar for stor plass, at jeg bråker for mye, at jeg forteller dårlige vitser. Men det med å skamme seg over egen seksualitet...

Mens «alle andre» begynte i skapet, begynte Wikander i den andre enden; hun starta opp som lesbisk, før hun fikk seg guttekjæreste.

–⁠ Men så, det jeg fant ut da, var at det jeg liker er to menn, og de skal like hverandre også. Og det er jo ingen pene piker som…

Hun stopper, avbryter seg selv.

–⁠ Det var jo nærmest en orgie. Litt sånn: Hva slags laus hore er du, får du aldri nok?

I gymnastida hadde hun et forhold til et par gutter. I årevis holdt hun det hemmelig. Men så, i voksen alder, flyttet Wikander til Jamaica. For å skrive og leve. Erfaringene derfra ble det sparket i rompa hun trengte.

–⁠ Mange tenker vel på Jamaica som å rulle en joint og synge No woman, no cry, liksom. Men det er et hypervoldelig, veldig urettferdig og kristenreligiøst samfunn. Homofile blir forfulgt på ekstreme vis; de blir slått ned og skutt og alt det.

På Jamaica risikerte venner av henne å bli drept for å ha en kjæreste. Det gikk opp for Wikander at det var en vits å skamme seg og å ikke være åpen om seksualiteten sin i et land som Norge.

–⁠ Jeg tenkte at jeg måtte være åpen om det – for min egen integritets skyld, sier hun, med trykk på hvert ord.

–⁠ Hvis ikke ville jeg sett ned på meg selv.

Da hun stod fram var hun allerede i slutten av tredveåra.

–⁠ Det er sikkert mange som syns jeg er ekkel og som ikke forstår meg. Men man trenger da ikke gå rundt å forstå alt heller.

–⁠ Det er sikkert mange som syns jeg er ekkel og som ikke forstår meg. Men man trenger da ikke gå rundt å forstå alt heller. Herregud, da hadde man jo fått hjernesvulst.

–⁠ Hvor føler du deg hjemme?

–⁠ Det må være om tohundre år. Jeg føler meg veldig forut for min tid. Men det er vel fordi jeg har supernaive tanker om at fremtiden skal bli bedre. At den er friere og mer rettferdig.

Framtida er ikke Lene Wikander så bekymret for. Hun har fått gode kreftprognoser.

–⁠ Jeg ser lyst på livet. Men i motsetning til mange andre kreftformer er brystkreft noe du aldri blir friskmeldt fra. Så jeg vil alltid leve med døden innabords – men det har jeg jo også alltid gjort. Selv om det nå er det mer medisinsk og direkte. Så får det bare come what may. Jeg har ingen grunn til å henge med leppa… Men – jeg har vel ingenting å hoie og rope hurra for heller, akkurat – haha!

Hun ler litt, tenker seg om, og tar seg i det.

–⁠ Jeg er forresten ikke så glad i sånne uttrykk som å «se lyst på». Det er sånne dikotomier som vi omgir oss med hele tiden, som lyst og mørkt. De fleste er vel mer grå – eller flekkete. Det er vel ingen som går rundt i et flommende lys og er så forpult positive hele tiden.

Wikander bryter ut i en hostekule. Tørrhosten er en bivirkning av blodtrykksmedisiner hun er satt på i forbindelse med kreftbehandlingen.

–⁠ Nei, jeg tror det eneste som hjelper mot det her er en røyk…