Verdensmestrene

22 år gamle Patrycja Dybal dytter opp døren til Oslo Konserthus i Vika. Hun spurter opp trappene, ser seg rundt i den store, mørke konsertsalen, finner en ledig plass på åttende rad. Det er første dag av nyopprettede Global Talent Week. På scenen skal dagens høydepunkt straks sette i gang: kåringen av årets Youth Global Talent. Kjæresten til Dybal er blant de nominerte. Hun vrenger av seg ytterjakka og puster ut. Hun rakk det akkurat.

Ønsker du å jobbe internasjonalt, er det visst her du bør være. Studenter, jobbsøkere og bedrifter er samlet for å mingle og knytte kontakter på Norges største internasjonale karrieremesse.

At det er de globale talentene som hylles, er ikke tilfeldig. Fra årtusenskiftet og fram til i dag har studentmobiliteten i verden blitt doblet, og internasjonale studenter utgjør i overkant av to millioner. USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Australia er de mest populære destinasjonslandene, men studentmigrasjonen til Norge har også steget betydelig de siste årene. Samtidig reiser rekordmange nordmenn utenlands for å studere. Over 24 000 norske studenter valgte utlandet i 2012-2013 – en økning på nærmere fire prosent fra året før. Arrangøren av Global Talent Week, Global Forums, forventet 700 besøkende denne dagen. Det kom over dobbelt så mange. Lokalene i Oslo Konserthus var fulle etter tre kvarter.

Hva var det egentlig de nesten 1500 besøkende i konserthuset skulle snakke om, hylle og gi seg ut for å være? Et globalt talent – hvorfor er det noe man må bli?

– Man kan godt se det komiske ved begrepet, og tenke at det er en hype. En godt skjult reiselyst, medgir Jan Ketil Arnulf, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.

Helst vil han ikke se det slik:

– Det norske samfunnslivet er så lite at vi ikke kan ha økonomi av noen særlig skala. Hvis vi skal opprettholde den levestandarden vi har, er vi avhengige av å bruke utlandet som en kilde til verdiskapning. Bare to land i verden kan støtte seg på innlandsøkonomi: Kina og USA.

En undersøkelse fra 2010 viste at rundt 4000 av nærmere 15 000 internasjonale studenter i Norge valgte å reise ut igjen når de skulle begynne å jobbe. Av disse var det flest studenter med master- eller doktorgrad. Derfor handler arrangementet i Oslo Konserthus vel så mye om å trekke de globale talentene til Norge – og få dem til å bli her. Denne dagen står representanter for norsk næringsliv på rekke og rad for å kapre de aller beste internasjonale hodene.

[Les også: Talentbegrepet er like velbrukt som det er forvridd i dagens perfekte Norge. Petit om «talentbløffen».](1)

At reiselysten ligger hos nordmenn er egentlig ikke noe nytt, forklarer førsteamanuensis Arnulf.

Selv bor han i Shanghai, der han forsker på internasjonal lederutvikling og leder et MBA-program.

– For hundre år siden hadde vi verdens største handelsflåte. Veldig mange nordmenn levde av utenriksfart og var ute i flere år av gangen. På 1700-tallet var skandinaver bedre utdannede sjøfolk enn resten av Europas sjøfolk.

Så må forskeren forsvinne et par minutter. Vi hører at han slår av noen fraser på kinesisk i den andre enden av linja.

– Hvor var vi? Jo. Globalt talent. Et vagt begrep, synes jeg.

Arnulf kan tenke seg at begrepet betyr to ting i norsk sammenheng. For det første evnen til å skjønne Norges plass i verden.

– Det er viktig for folk som driver business, og politikk på høyt nivå.

For det andre mener han det handler om å selv kunne ta seg frem.

– Jeg kan ikke nevne navn. Men jeg har på nært hold vært vitne til at mennesker vi leser om i avisene – som har stor betydning i norsk samfunnsliv – gjør større skade enn gagn i utlandet. Jeg er ganske sikker på at det går tapt mye penger årlig som følge av at folk forstår for lite av hva man må gjøre for å klare seg i andre kulturer.

På Karrieresenteret på Universitetet i Oslo merker de både den store økningen av internasjonale studenter i Norge og at norske studenter vil ut.

I motsetning til andre vi har snakket med, har leder av Karrieresenteret Gisle Hellsten definisjonen parat:

– Et globalt talent kan ha hvilken nasjonalitet det vil, også norsk. De ser for seg et arbeidsmarked som er større enn landegrensene, for en periode eller for alltid. Det kan også handle om at en jobber mer interaktivt, med videokonferanser på tvers av land for eksempel, sier han.

Hellsten synes ikke at alle bør hige etter å bli globale talenter, men sier det blir mer og mer vanlig at man er villig til å dra ut.

En av dem som er villig til det, er Schibsted-trainee Hanne Bryntesen Finstad. Hun er for tiden prosjektleder i Barcelona. Finstad synes det er gøy å bo og arbeide i forskjellige land. Men 28-åringen vil ikke kalle seg et globalt talent.

– Det er opp til andre å definere. Men jeg har et internasjonalt blikk, både personlig og profesjonelt, på hva jeg vil gjøre. Det har jeg hatt siden jeg flyttet til Italia med foreldrene mine da jeg var 15.

For henne er det vanskelig å begrense seg til å være ett sted.

– Ofte blir jeg konfrontert med spørsmål om jeg har kommet hjem for godt. For godt er altfor lenge, sier hun.

Ifølge forsker Jan Ketil Arnulf er Norge altså avhengig av globale talenter. Men er det alltid positivt for den enkelte? NOVA-forsker Kristinn Hegna har et annet perspektiv på betydningen av talent. Tidligere i år var hun med på å skrive artikkelen En «sykt seriøs» ungdomsgenerasjon?

– Flere har pekt på forestillingen om at man hele tiden skal investere i den beste utgaven av seg selv, hele tiden fokusere på egne muligheter, hele tiden være sin egen lykkes smed. Det legger et stort ansvar på den enkelte, og risikoen for å falle kan bli stor – selv om det i realiteten er mange årsaker utenfor den enkelte som kan føre til at man ikke når målene, sier Hegna.

Fallet hun snakker om kan fortone seg som depressive tanker, det kan knekke selvtilliten og følelsen av egenverd.

– Uttrykket «talent» fokuserer på individuelle egenskaper, fremhever eneren som unik. For å mestre hverdagen og de utfordringene man møter, er man avhengig av kollektive krefter. En annen oppfatning av talent er at man enten er født med det eller ikke. I realiteten er evnene under utvikling, man kan bli bedre, eller ikke. Både erfaringer og ny kunnskap bidrar til at man endrer seg, det er ikke gitt en gang for alle.

I den globale jakten på de beste jobbene, de beste stillingene, er konkurransen ofte hard.

– Konkurranse kan være en fare hvis man oppfatter de godene man konkurrerer om som så knappe at man ikke vil samarbeide med andre. På fotballbanen handler det om å spille hverandre gode. Slik bør det være også i studier og jobb, sier Hegna.

For Schibsted-trainee Finstad kommer motivasjonen og konkurranseinstinktet innenfra heller enn utenfra.

– For meg er det en sunn greie som gir meg driv. Jeg merker også at jeg jobber i et selskap hvor det er lov å lære og å gjøre feil. Det var veldig viktig for meg da jeg takket ja til jobben, sier hun.

Jan Ketil Arnulf i Kina er enig med NOVA-forskeren om at jakten på talenter fort kan overskygge det at talenter må få utvikle seg.

– Faren til sjakkspilleren Magnus Carlsen uttalte nylig at sønnen ikke var tydelig som verdenstalent før han hadde gjort unna de 10 000 timene med sjakkspill som skaper ekspertise, forteller han.

Å jakte på talenter kan være en måte å slippe unna utviklingskostnader på, mener Arnulf.

– Mange typer talenter, for eksempel i ledelse, er også gruppefenomener. Dette kalles «The curse of the superstar CEO». Du rekrutterer en berømt leder over i en annen sammenheng og oppdager at det geniale ikke følger med – bare den oppblåste selvfølelsen.

Tilbake i Oslo Konserthus leses begrunnelsen opp. Hvem vinner Global Youth Talent Awards?

– Unike kommunikasjonsferdigheter. Sterke akademiske resultater. Variert og relevant arbeidsbakgrunn som spenner over tre kontinenter, sier en dresskledd mann inn i mikrofonen fra scenen.

Kjæresten til Patrycja Dybal, som er fra Slovenia, vant ikke denne gangen. Men det gjør ikke noe. Et talent er tross alt under utvikling.

Kilder: SSB, Lånekassen, Rapporten Integrating Global Talent in Norway (1993-2010), Bjørn Christian Nordbech, daglig leder i Global Forums