Himmel­hånd­verk

Vær og vind er vanskelig å forutsi, men desto viktigere å måle presist. Dette er historien om faget som skaper orden i det atmosfæriske kaoset.

i vinden: Disse intrumentene i hagen ved Meteorologisk institutt på Blindern måler nedbørsmengde og vindstyrke.
i vinden: Disse intrumentene i hagen ved Meteorologisk institutt på Blindern måler nedbørsmengde og vindstyrke.

–⁠ Jeg har 30 sekunder på meg til å melde været.

Kristian Gislefoss har tatt på seg findressen og styla håret. Han har morgenvakta på NRK, og nå er det ikke lenge til han skal i ilden i det lille nyhetsstudioet på Marienlyst. Gislefoss fremstår som en nøktern fyr, men det kiler litt ekstra i magen når han skal på TV.

–⁠ Hvis jeg gjør en skikkelig tabbe så ser jo alle det.

–⁠ Du ser fryktelig alvorlig ut på tv-skjermen, ja?

Gislefoss smiler blygt, noe han gjør forbausende ofte sammenlignet med tv-versjonen av seg selv.

–⁠ Under sending er jeg litt sånn som Northug; jeg kommer inn i en egen boble og glemmer helt å smile. Det er derfor jeg ser litt alvorlig ut.

Gislefoss’ jobb er å tolke værkartene som flyter rundt på skjermene hans. Data sildrer inn fra meteorologisk institutt på Blindern, og Kristian tar de teknologiske fargestiftene i bruk for å plotte inn endringene på værkartet som vises på TV. Ett tastetrykk, og Oslo har plutselig gått fra symbolet med en sjenert sol bak en lys skydott, til mørk sky og nedbør ut av en annen verden.

Nyhetene skal på lufta og Kristian farter inn i studioet med et av NRKs kjente alvorsfjes. –⁠ Over til deg, Kristian. Har du noe nytt å melde? Nyhetsankeret gir ordet til Gislefoss, som legger av gårde i et voldsomt tempo. Det er over på et blunk, og det hele foregår uten manus. Ikke noe problem, ifølge ham selv.

–⁠ På Spitsbergen blir det pent. Det husker jeg. Jeg må se rett i kameraet når jeg blir introdusert. Så drar jeg over Nord-Norge, frisk bris på kysten, litt snø i nord ellers opphold.

Han forklarer oss nedover kartet. Snø over 600 meter, lokale variasjoner, regn i indre strøk, opp mot stiv kuling på kysten. Gislefoss veksler elegant mellom kartene med en knøttliten fjernkontroll som han gjemmer i hånda mens han forklarer.

Alle statsmeteorologene har studert i mange herrens år før de slipper til på tv-skjermen, og Gislefoss har selv det som i dag tilsvarer en mastergrad, fra UiO. For å jobbe i NRK måtte han i tillegg på audition.

–⁠ Det var nesten som Idol, sier Gislefoss, tydelig fornøyd med at det var han som stakk av med jobben.

Det er ikke som på TV2, hvor værdamene bare presenterer data andre har regnet seg fram til.

–⁠ Værvarsling er meteorologi i praksis. Med utdannelsen i bunn har vi forståelsen bak det vi ser, uten nødvendigvis å bruke avanserte ligninger for å komme fram til det. Da er du godt skodd for å forstå hva som skjer i atmosfæren.

At været er viktig, har det aldri vært noen tvil om. Været er det første du snakker med en fremmed om, det første du tenker på når du ser ut av vinduet om morgenen. Klisjéer er til for en grunn, og været er en av klassikerne. Det ikke alle vet, er at vi kan takke en nordmann for at vi er i stand til å forutse om det blir støvel- eller joggeskovær i morgen.

–⁠ Det var det en nordmann som fant ut hvordan vi kunne melde været, ja.

Anton Eliassen, direktør på meteorologisk institutt (MET), titter bedagelig opp på forfjamsede Universitas-fjes.

Den aldrende mannen sitter i sofaen i hjørnet på et kontor som er merkelig mørklagt, med lokal tåke og fare for støv. Eliassen er en ringrev – hans far var direktør før ham – og han har sett glansdagene i norsk meteorologi på nært hold.

–⁠ Vilhelm Bjerknes forsto på slutten av 1800-tallet hvordan lavtrykk oppsto. Han forsto hvordan man kunne melde været.

Direktøren kan dette på rams. Han forteller til glupske ører om Bjerknes som var professor i mekanikk og matematisk fysikk, og kjent som den moderne meteorologiens far. I 1902 publiserte han verket Vorlesungen über hydrodynamische Fernkräfte nach C. A. Bjerknes’ Theorie, hvor han lanserte to sirkulasjonssetninger – hjelpemidler til å forstå bevegelsene i luft og hav.

Bjerknes holdt et foredrag i Washington DC i 1905, hvor han angrep uforutsigbarheten knyttet til været. Foredraget imponerte Carnegie-instituttet i så stor grad at de ga ham to vitenskapelige assistenter og støtte til forskning resten av livet.

–⁠ Hva var det han fant ut som revolusjonerte værvarslingen?

–⁠ Ved hjelp av ligninger – altså klassisk fysikk – skjønte han hvordan oppdagelsen av hvordan lavtrykk skapes kunne brukes til å forutse været. Han viste at værvarsling er klassisk fysikk anvendt på gass rundt en roterende klode, og begynte å samle observasjoner i værkart.

Bjerknes’ oppdagelser gikk som gjetord i meteorologimiljøet. Han fikk tilbud om å opprette et eget geofysisk institutt i Leipzig, som skulle forske på været etter hans retningslinjer. Da han kom hjem til moderlandet la Bjerknes og forskningsgruppa hans grunnlaget for Bergensskolen – en skole for meteorologiske modeller som senere har blitt tatt i bruk over hele verden. Fra 1927 var Bjerknes professor i Oslo, derav huset som bærer hans navn et steinkast unna Bunnpris på Blindern.

–⁠ Det er i grunn rart at et lite land som Norge har spilt en så stor rolle i dette her, sier Eliassen tenksomt mens historieløsheten siger inn over oss.

Ettersom årene gikk, ble teknologien og modellene mer avanserte. Eliassen forteller om norske meteorologer som ble headhuntet til USA for å utvikle store regnemaskiner, og om de amerikanske forskerne som helst ville til lille Norge da de hadde forskningspermisjon – for å jobbe med de store gutta: 50- og 60-tallet var meteorologiens glansdager.

Men så kom 70-tallet. Satt på spissen, kan vi si at tiåret velta om på meteorologiens verdensbilde. To store, klamme ord kom i sentrum for samfunnets oppmerksomhet: menneskeskapte klimaendringer – værvarslingens illevarslende fetter. Eystein Jansen, klimahistoriker på Bjerknessenteret ved Universitetet i Bergen, kan fortelle at det var modellene fra værvarslingen som la grunnlaget for gjennombruddet.

–⁠ Klimaforskningen bruker mange av de samme ligningene, og det er den samme måten å tenke på. Utviklingen av databaserte værvarsler var helt klart en forutsetning for å kunne beregne virkningen av klimagassene, sier han på telefon fra Norges nedbørshovedstad.

–⁠ Det var i denne perioden det ble utviklet mer realistiske modeller for å beregne strålingseffekten av klimagasser.

Forskerne så at CO2-innholdet i atmosfæren var i ferd med å øke mer enn naturlige svingninger tilsa, og at CO2-utslippene nede på jorda kunne bli et problem. USA gikk i bresjen for å utvikle mer presise klimamodeller, og forskere begynte å advare at det bar galt av sted.

–⁠ James Hansen fra NASA var én av de første som gjorde disse studiene og i et berømt innlegg til Kongressen i USA i 1988 advarte han mot menneskeskapte klimaendringer, sier Jansen.

Forskningen har bekreftet viktigheten av klimaproblemene hele siden men det tok tid å bevise at menneskene setter tydelige fotspor i klimaendringene fordi det også er naturlige svingninger i klimaet.

Forskerne ble hørt, og FNs klimapanel IPCC ble opprettet i 1988. Så kom verdenstoppmøtet om miljø i Rio, da Brundtlandkommisjonen la fram sin rapport, klimaforhandlingene ble startet opp, og derfra kjenner vi den kronglete og trege historien.

–⁠ Mange ting er usikkert. Spørsmål om hvor følsomt klimasystemet er for klimagasser, hvor god tid vi har og hvor mye utslipp vi kan ha hvis målet er å stabilisere temperaturstigningen. Det er også usikkert hvordan nedbør og hetebølger vil opptre, og om hvor vi kan vente mye ekstremvær. Vi trenger mer forskning for å kunne forberede oss og vite hvor lang tid vi har før det virkelig går galt, hvis ikke noe blir gjort med utslippene, sier Jansen.

Debatten har gått sin gang, og i dag er det liten tvil om at vi ligger syltynt an hva angår klimamål, uslippskutt og global oppvarming. Allikevel sitter klimaforskere over hele verden og vrir hodene sine. Men er det noen vits i å holde det gående når det er på vei én retning – ad undas?

Den aller ferskeste generasjonen som må bale med disse problemstillingene, sitter med nesene i bøkene litt høyere opp i etasjene på Forskningsparken. Syv masterstudenter – verken mer eller mindre – vrir hodene sine rundt grafer, modeller, fysikk og matte.

–⁠ I dag er vi visst nesten fulltallige, utbryter Liv Denstad og ser seg rundt.

Tre-fire andre sitter spredt rundt henne. Her er det åpne kontorlandskap, lyse vegger og god plass mellom stolene. Langs glassveggene svever et tapet av lett skydekke. Denstad og Maria Elisabeth Hamre går førsteåret på master i meteorologi.

Vi hadde forventet et rom fullt av miljøvernidealister, men Denstad og Hamre er sannelig ikke helt sikre på hvordan de havnet her.

–⁠ Det er egentlig veldig tilfeldig. Det startet med en grunnleggende interesse for matte og fysikk, men også i en undring over hvorfor himmelen er blå, hvordan skyer dannes, hvorfor det blir storm. Kort sagt alt man kan observere i atmosfæren, sier Denstad.

Hun suppleres av Hamre:

–⁠ Det er lettere å relatere seg til været enn til kvantefysikk. Været er noe alle bryr seg om, noe som er nært hver dag.

Blant neste generasjons meteorologer råder optimismen på vegne av jordkloda og menneskeheten. Kall det gjerne en overlevelsesmekanisme for dem som skal leve av og med været resten av livet, men her er det ikke mange som henger med leppa, selv om det går trådt i det politiske landskapet om dagen.

–⁠ Når vi studerer meteorologi, kan vi finne ut hvorfor det har gått galt, hva som har skjedd og hva vi kan gjøre noe med, sier Hamre.

Denstad kaster seg på:

–⁠ Se for deg en fotballkamp, da. Vi kan ikke gi oss selv om vi ligger under 3-0, vi kan ikke legge oss ned og slutte å spille!

For meteorologi er i bunn og grunn et supermannfag, og Denstad legger ikke skjul på at hun føler hun kan redde verden – litt i alle fall.

–⁠ Jeg tror jo det, da, sier hun og legger til at hun egentlig synes værvarsling er mest forlokkende, selv om det handler mer om å påvirke folk fra dag til dag.

–⁠ Det handler også om liv og død. Vi kan spare samfunnet for ressurser og få folk til å ta forhåndsregler, fordi vi kan varsle for eksempel en storm.

De unge tror, men de gamle er fortsatt eldst. For å grave fram litt agg om dystre framtidsutsikter, må vi se tilbake til direktør Eliassen som murrer fra dypet av skinnsofaen på meteorologisk institutt. Han vedkjenner at han har blitt kynisk på sine gamle dager.

–⁠ Jeg tror ikke noe på at menneskene klarer å begrense utslippene slik at den globale oppvarmingen ikke overstiger to grader. Kineserne vil ha øl i kjøleskapet og bil i garasjen, og har masse kull de kan brenne for å skape energi, sier Eliassen.

Hvorvidt det er skittenrealisme eller ren pessimisme, spiller ikke så stor rolle for meteorologien i seg selv. Fagfolkene bringer fakta til bordet, så får samfunnet velge hva de vil gjør med det.

–⁠ Det er ikke vår oppgave å fortelle folk å sykle, og ikke fly til syden. Vi skal gi pålitelig informasjon til samfunnet, så får demokratiet greie å reagere. Hvis ikke, vel da er det samfunnet som ikke evner å prioritere. Vi kan varsle været, vi!