RØD VIND: Rød Front, med leder Per G. Gabrielsen og Sigurd Allern, vant studenttingsvalget i mai 1971 overlegent foran Den Konservative Studenterforening (DKSF).
RØD VIND: Rød Front, med leder Per G. Gabrielsen og Sigurd Allern, vant studenttingsvalget i mai 1971 overlegent foran Den Konservative Studenterforening (DKSF).

Kampen om univer­si­tetet

Da revolusjonen kom til Blindern.

Hvis man snakker med personer som var ledende i studentmiljøet på Universitetet i Oslo (UiO) på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, og spør dem hvordan det var å studere på den tiden, kommer svaret gjerne i form av en oppvåkningsmetafor eller noe som ligner:

–⁠ Man fikk slått øynene opp for at det skjedde mye rundt i verden som man burde forholde seg til, sier professor i filosofi John Lundstøl. Lundstøl var en lederskikkelse blant filosofistudentene på andre halvdel av 60-tallet.

–⁠ Vi våknet til en verden som vi fant utålelig urettferdig og som vi kunne gjøre noe med, sier Tore Lindholm, førsteamanuensis i filosofi ved Senter for menneskerettigheter og etter eget utsagn en «ihuga studentopprører».

–⁠ I mange diskusjoner ble vi slått av hvor mye bedre informert enn motstanderne vi var, forteller professor i sosiologi Ragnvald Kalleberg, i sine studentdager en radikal kritiker av sitt institutts fagtradisjoner

–⁠ Hele Blindern vibrerte politisk, sier redaktør i Dagbladet, John Olav Egeland, på begynnelsen av 70-tallet kollegiemøtestormer og «lærd som ville helvete i de marxistiske klassikerne».

Går man til et historieverk får man mindre sitatverdige svar. Slår man for eksempel opp i stikkordsregisteret til Aschehougs tolvbindssterke «Norgeshistorie» på jakt etter «studentopprør», leter man forgjeves.

Allikevel: Fra slutten av 60- og langt utover 70-tallet fant det sted studentprostester og studentaksjoner av ulike slag i Norge og på Blindern, men de nådde aldri de tilstandene man kunne se en del andre steder i verden. Protestene i Norge ble aldri voldelige og førte aldri til at politiet måtte gripe inn i det som foregikk på universitetene.

«Det mest interessante ved denne studentgenerasjonen var ikke at den gikk på barrikadene, snarere at den både gikk inn i seminarrommene og ut i offentlige debatter», skriver Kalleberg i essayet «Studenter i det sivile samfunn: et perspektiv på norske ’studentopprørere’» i Forum for universitetshistorie 4 / 1998.

Det var ikke på noe tidspunkt snakk om én studentbevegelse, men heller et studentengasjement som gikk i mange forskjellige, og til dels motstridende, retninger. Temaer som var viktige var blant annet fagkritikk, universitetets rolle i samfunnet, universitetets organisering, den allment aksepterte samfunnsutviklingen og undertrykkelsen og utbyttingen av den tredje verden, med særlig vekt på Vietnam-krigen.

På UiO ble fakultetene berørt i svært ulik grad og hovedtyngden av protestene kom på Samfunnsvitenskapelig- (SV) og Historisk-filosofisk fakultet (HF). Det norske Studentersamfunn (DNS) var den viktigste debattarenaen og en rekke internasjonale størrelser inntok talerstolen, blant andre «studentopprørets filosof» Herbert Marcuse, lederen av den tyske studentbevegelsen Rudi Dutschke og Black Power-lederen Stokeley Carmichael.

–⁠ 68-

generasjonen

var den mest privilegerte generasjonen noensinne. Det

var

optimisme og framskrittstro. Oljen kom i denne perioden, P-pillen skapte et nytt seksualliv, antibiotika virket fortsatt og HIV var ennå ikke oppstått, forteller Egeland.

I tiden etter andre verdenskrig og fram til oljekrisen i 1973 opplevde Norge en nesten sammenhengende økonomisk oppgang. Den høye levestandarden gjorde at flere hadde råd til å gi barna høyere utdannelse, og studenttallet eksploderte. I 1957 var det 6822 studenter i hele Norge, i 1969 hadde tallet økt til mer enn det firedoblede. UiO tredoblet studenttallet i løpet av 60-årene, og økningen var sterkest på SV og HF.

–⁠ Mange av oss hadde en bakgrunn, vi kom for eksempel fra arbeiderfamilier, som gjorde at vi hadde en sterk forståelse av at det hadde skjedd viktige forbedringer i Norge. Og nå skulle de forbedringene utdypes og videreutvikles, forklarer Kalleberg.

Kalleberg og hans medstudenter ble fôret med nye tanker om hvordan dette kunne gjøres gjennom de nye billigbokseriene som dukket opp på begynnelsen av 60-tallet. Etterspørselen var enorm. Bare i 1964, sitt første år, solgte Pax Forlag 35.000 bøker.

De nye bøkene formidlet ofte et nytt syn på verdenssituasjonen:

–⁠ Man følte at man hadde vært helt utafor når det gjaldt kunnskap om hvordan verden hang sammen. Det kom et utall paperbacks som viste at internasjonale forbindelser som framsto som rimelige og rettferdige, egentlig var uttrykk for at den rike verden systematisk utbyttet den fattige, forteller Lindholm.

Heller ikke akademia var uten skyld:

–⁠ Vitenskap og forskning foregikk i former og under styring som vi mente var moralsk og politisk uakseptable, sier Lindholm.

På Filosofisk institutt kom denne nye innsikten til uttrykk gjennom den såkalte positivismestriden. Den ledende retningen på instituttet lå til grunn for oppfatningen om at samfunns- og kulturvitenskapene burde ha naturvitenskapene som modell. Positivismen oppfattet mennesker som objekter og samfunnsutviklingen som noe naturlig gitt. Vitenskapen ble et redskap i de herskendes hender til å låse samfunnsutviklingen, mente studentene. Studentene begynte å arrangere egne seminarer om tenkere som ikke var tatt inn i varmen på instituttet. På det meste var det mer undervisning ledet av studenter enn av instituttets lærere.

–⁠ Kjernen i studentopprøret ved Filosofisk Institutt var et paradigmeskifte, mener Lundstøl, som var en lederskikkelse blant filosofistudentene og en av de fremste positivismekritikerne.

–⁠ Kritikken dreide seg hovedsakelig om at man hadde et litt ureflektert forhold til menneskelige og sosiale spørsmål.

Han mener avviklingen av det positivistiske hegemoniet er det viktigste resultatet av studentopprøret.

Lindholm, som arbeidet sammen med Lundstøl på denne tiden, er mer moderat i sin vurdering:

–⁠ Det fremkom vel ikke storslagne intellektuelle nyvinninger av fagkritikken vår. Men det vi gjorde var å ta norsk og internasjonal «kritisk teori» til etterretning og jobbet seriøst med den.

Et mer konkret utslag av den faglige nyorienteringen blant filosofistudentene var «Aksjonsuken» mot den såkalte Ottosen-komiteen. Komiteen, som var oppkalt etter dens leder, direktør for Studentsamskipnaden i Oslo, Kristian Ottosen, kom i perioden 1966 til 1970 med fem innstillinger som tok sikte på å mestre veksten i studenttallet ved å omstrukturere hele systemet for høyere utdanning. Komiteen gikk blant annet inn for nedkorting av studietiden og fastere organisering av studieløpet.

Protestene toppet seg i januar 1969 da studentene overtok driften av Filosofisk Institutt i en uke og inviterte til diskusjon om komiteens arbeid og universitetets rolle i samfunnet.

I debattboken «Kampen om universitetet», der mange av innleggene fra aksjonsuken er samlet, kan man lese følgende om bakgrunnen for aksjonen:

«I det monopolkapitalistiske industrisamfunn er vitenskap og teknikk ved å bli en av de viktigste produktivkreftene. Derfor står universitetet i sentrum for de styrende formynderes interesse, og ekspertkomitéer nedsettes for å kontrollere utviklingen. (...) Mange av de forslag til effektivisering av studiene som er kommet fra komitéen, vil i sine konsekvenser føre til økt upersonlig kunnskapstilegnelse, eksamenspress, mindre tid for studentene til politisk virksomhet – altså til utdannelse av ukritiske tjenere for næringslivet.»

Lindholm, som deltok i aksjonen, oppsummerer:

–⁠ Vi ville lære, og vi ville delta i styringen av universitetets drift. Vi ville ikke overlate det til lærerne som vi ofte fant nokså udugelige i så måte og mest opptatt av sin egen karriere.

Mye på grunn av de sterke protestene tok det lang tid før forslagene fra Ottosen- komiteen ble satt ut i livet, og noen ble droppet fullstendig.

På 70-tallet fikk Lundstøl, Lindholm og Kalleberg alle et fjernere forhold til Blindern og DNS.

–⁠ Møtene i Studentersamfunnet var ikke lenger så interessante, sier Kalleberg.

–⁠ Min generasjon var veldig fascinert av diskusjonene. Alt ble mye mer forutsigbart utover på 70-tallet. Det var tydelig hva som var det rette standpunktet, sier Kalleberg som beskriver DNS på andre halvdel av 60-tallet som en rimelig velfungerende borgerlig offentlighet.

Fra 1970 og i mange år framover var det ml-bevegelsen gjennom Rød Front som dominerte Studentersamfunnet og studentmiljøet, ikke bare i Oslo, men også i Bergen og Trondheim. Fagkritikken ble mindre framtredende, mens interessekamp for studentene ble satt i fokus. Studententaktivitetene var preget av demonstrasjonstog, store utendørsmøter, streikedager, underskriftskampanjer og forstyrrelser av møter i kollegium og fakultetsråd.

SAMMEN IGJEN: Ragnvald Kalleberg, Sigurd Allern og John Lundstøl spilte alle sentrale roller under studentopprøret på Blindern, men på svært forskjellige måter.
SAMMEN IGJEN: Ragnvald Kalleberg, Sigurd Allern og John Lundstøl spilte alle sentrale roller under studentopprøret på Blindern, men på svært forskjellige måter.

Sigurd Allern, professor i journalistikk, var på 70-tallet aktiv i ml- bevegelsen og ble den første lederen av det etter hvert så beryktede Arbeidernes kommunistparti (Akp (ml)). Han synes skillet mellom de fornuftige 60- og de dogmatiske 70-årene er latterlig:

– Å redusere hele den bevegelsen som omfattet ml’ere, sv’ere og tradisjonelt mer liberale kretser til den dogmatiske fasen etter det kreative opprøret på Filosofisk institutt, blir helt parodisk. Hvis jeg skulle være litt kynisk, vil jeg si at de snakker om perioden fram til 1970 fordi de mener at de spilte en rolle da, sier Allern og påpeker at det først var på 70-tallet at massen av studenter i stor grad ble aktivisert, for eksempel i aksjoner mot Lånekassen og i EF-kampen.

Henry Valen satt på den andre siden av bordet. Som professor i statsvitenskap og dekan på SV på store deler av 70- tallet deler han ikke begeistringen for studentbevegelsen, ingen deler av den.

–⁠ Hva protesterte studentene mot?

–⁠ Både det faglige opplegget og den interne organiseringen. De som underviste hadde jo ikke filla greie på hva statsvitenskap var for noe, så studentene skulle fortelle oss hva faget egentlig gikk ut på. Studentene satte oss faglig flere tiår tilbake med dette tullete opprøret sitt.

–⁠ Dessuten levde de jo under et diktatur, må vite, ironiserer Valen og påpeker at studentene allerede siden 1905 hadde hatt representanter i de styrende organene.

–⁠ Viktige virkninger av studentopprøret i Norge er kvinne- og økologibevegelsen. Disse ble raskt tatt opp i forvaltningssystemet. Dessuten fikk man forandring i fagene, sier Kalleberg.

Egeland nevner i tillegg økt internasjonal bevissthet og den seksuelle frigjøringen som en arv fra 60-tallet. Han peker også på at de involverte, studentopprørerne, har oppnådd en del for seg selv og ikke lenger er så mot det etablerte som i ungdommen.

–⁠ De kjente ansiktene fra den gang har fått høye stillinger i offentlig sektor og i mindre grad i næringslivet.

–⁠ Hva tror du det kommer av?

–⁠ Kreftene tar slutt. Man sklir over i en eller annen form for ansvarlighet.

–⁠ Man sviker sine egne idealer?

–⁠ Jeg ville ikke kalle det svik, det er så moralsk. Det er mer riktig å si at man skaffer seg andre idealer i stedet.

Men han legger til:

–⁠ At mange har gått bort ifra den antiautoritære holdningen de hadde den gangen, anser jeg imidlertid som et svik. Den trengs fortsatt i dag.

Mange av de målene man arbeidet mot på 60- og 70-tallet har blitt virkeliggjort. Men det kanskje viktigste er ikke nådd: akademias uavhengighet.

–⁠ En dag kom jeg ned fra universitetet til Blindernveien, og der var det kommet opp et nytt brakkelignende bygg. Jeg lurte på hva det var og spurte noen som var der. De svarte at det var Innovasjonshuset. Hva er det som skal innoveres her da, spurte jeg. Det er å fremme kontakten mellom universitetet og næringslivet, svarte de. Dette var altså bare noen få år etter den lidenskapelige innsatsen fra blant annet Lundstøl, forteller Asbjørn Aarnes, pensjonert professor i europeisk litteraturhistorie.

Han mener det er en sammenheng mellom studentopprøret og den reformeringen av universitetet som begynte for fullt under og i kjølvannet av studentopprøret.

–⁠ Jeg forklarer denne plutselige overgangen på den måten at når man nedkjempet professorveldet så nedkjempet man samtidig pilarene i det gamle universitetet. Da kunne administrasjonen og økonomiens fotfolk gå rett inn og overta hele butikken, sier Aarnes.

Det er et paradoks siden studentbevegelsen nettopp ville forsvare akademias uavhengighet. Man skulle ikke utdanne «ukritiske tjenere for næringslivet».

Lundstøl er lang på vei enig i Aarnes’ syn:

–⁠ Studentopprøret var mislykket i den forstand at intensjonene bak for eksempel mitt engasjement ikke ble fulgt opp. Men det betyr ikke at studentopprøret var galt.