Forbudet

Hva i helvete har jeg gjort? Jeg kjenner skammen knyte en knute i magen min og detonere en granat med flau rødfarge i trynet mitt. Skjerfet! Hvorfor har jeg på meg det? Hva faen tenkte jeg i dag morges, hvor trøtt går det an å bli? Jeg prøver å lirke det forsiktig av meg og ned i veska. Herregud, ha på seg palestinaskjerf på forelesning, liksom! I auditorium 1 på McCarthys hus ved UiO! Gammel vane vond å vende. Jeg skulle brent det i fjor høst, etter at Forbudet trådde i kraft i 2005.

Hendene mine famler over veska og jakka. Jeg kan vel ikke ha glemt å ta av buttonsene jeg gikk med på Universitetet i Bergen? Men nei, verken veske eller jakke ytrer noen forbudt politisk preferanse.

–⁠ Før vi begynner i dag, må jeg ta opp en lei sak, begynner foreleseren. Det har kommet meg for øre at en av dere er skyldig i brudd på Forbudet. UiOs informanter har overhørt ureglementerte sympatier for radikaliteter som toppskatt, fagforeningsaktivitet og markedsregulering.

Han nikker kort til sin mest dedikerte spion i salen.

–⁠ Pek ham ut for meg.

En mørkhåret gutt med lyseblå genser reiser seg og peker meg ut med en dirrende pekefinger. Usynlige gnister av negativt ladd elektrisitet og lyn skyter ut av fingeren hans og lammer pusten min. Jeg er oppdaget!

–⁠ Han er nazist og fascist og kommunist!

Alle studentene reiser seg, de strekker armene sine mot meg og ser på meg med sløve, apatiske blikk, de tasser mot meg og messer: «Raddis, raddis, raddis…» Jeg kaster meg mot utgangsdøra og løper fra de sosialdemokratiske zombiene, ut på campus, ned på gata og segner om i ei grøft. Melkesyra banker i beina, hjertet pumper piskeslag i 200 og jeg tenker: Hva skjedde egentlig? Ytringsfascismen. Den kalde krigens renessanse. Spionasjen og angiveriet. Blindern Demokratische Republik. Forbudet med stor F. Og så husker jeg det. Det begynte med en horribelt ukritisk kvalitetspasifisme i studentavisas leserbrevavdeling.