Himmel eller helvete

Å være religiøs student kan gjøre at du finner en dypere mening i pensum. Det kan også gjøre at du blir utskjelt og spyttet på.

Natt til søndag, en time før skjenkestopp. I god studentånd er Anja Savosnick (23) ute på byen i Oslo med venninnene sine. Utenfor et utested i sentrum kommer en guttegjeng og begynner å snakke med jentene. Da det kommer frem at Anja er jøde, bryter helvete løs.

«Brenn i Auschwitz!» roper en av guttene og spytter etter henne.

Anja får så høre av guttene at hun ikke er ønsket på utestedet, og blir bedt om å gå. Hun forteller at det er slik hver gang hun går ut.

–⁠ Er det dette som er studentlivet? Når folk spør meg om hva jeg har studert, er jeg alltid fristet til å lyve, late som jeg er en annen. Alt hadde blitt så mye enklere da.

Anja har studert hebraisk. Og hun er jødisk. For medstudentene på øvre Blindern var ikke denne kombinasjonen til å godta.

–⁠ Om jeg hadde løyet ville det kanskje betydd flere venner, færre stygge kommentarer, og et annet liv. Men jeg har tatt et valg om å stå for det har jeg studert, for det er en del av den jeg er.

En uke etter hendelsen i Oslo sentrum er hun tilbake der hun studerte hebraisk. I mengden av studenter på vei til og fra forelesninger, entusiaske, gestikulerende, skiller ikke Anja seg ut, der hun med hele seg forteller om det hun har opplevd. Men går du nærmere, ser du at hun fikler nervøst med den turkise davidsstjernen hun bærer rundt halsen. Og at hun er blank i øynene.

«Jeg trodde Blindern skulle være et tolerant sted. Det viste seg å være det stikk motsatte.»

Anja Savosnick, student og jøde

–⁠ Jeg trodde Blindern skulle være et tolerant sted. Men det viste seg å være det stikk motsatte.

Ja, vi liker helst å tro at studenter er samfunnets mest åpne folkegruppe. Men samtidig har store deler av det akademiske samfunnet en religionsfiendtlig natur.

Vi treffer en jøde, en muslim og en katolikk for å høre hva slags utfordringer de har i et kunnskapsmiljø der det gjelder å vite, ikke tro.

Tre trikkestopp lenger opp. Klokken er 10.15 og Muzakar Amin (23) har det travelt. Han har pause i forelesningen, og det er ikke lenge til neste begynner. Han går taktfast og radig ned korridorene på Rikshospitalet, nærmest i kappgang. Blant hvite frakker, løpende føtter og ansatte som fyker forbi på sparkesykler, skiller den sortkledte medisinstudenten seg ut. Selv om han egentlig er travel hele tiden, virker han fredfull i et ellers stresset miljø. Han har kurs mot bønnerommet. En travel studiehverdag er ingen unnskyldning for ikke å be fem ganger om dagen.

–⁠ Som muslim er det viktig å ha gode motiver bak det du gjør. Det er ikke noe poeng i å be «bare for å bli ferdig med det». Å være en god muslim krever tid. Utfordringen i en hverdag hvor jeg jeg skal lære, repetere, lese og forholde meg til vitenskap er å ha hjertet med meg, sier Muzakar.

Han slipper ikke blikket mens han prater.

Som god muslim kan han heller ikke la seg stoppe av sjenanse, selv når han sitter på t-banen på vei til sykehuset om morgenen. Da pleier han nemlig å gjennomføre «Dhikr», som betyr «å huske å nevne Allah».

–⁠ Folk og de andre studentene ser rart på deg når du sitter og hvisker for deg selv på banen, ler Muzakar.

Han har mange gjøremål han må kombinere med studiehverdagen. Stå opp ved daggry og be, be mellom forelesningene, men viktigst av alt: Å gjøre alt dette dette uten at det blir til rene rutiner.

I en forelesningssal i Frankrikes hovedsstad sitter Kristine Gran Stiansen (22) og lytter erbødig til den franske foreleseren. Kristine studerer politisk økonomi, og er på utveksling. Et stykke ut i forelesningen begynner den franske professoren å rakke ned på kristne. Han forkler sine holdninger som historiske fakta. Det opprører Kristine.

Ett år senere, langt fra Paris og autoritære professorer, står hun i et rom på Blindern og tenner et lys. Under føttene til pizzaspisende studenter, i etasjen under Frederikke-kantina, ligger det et lite kapell. Et tilfluktssted ukjent for de fleste. Her pleier Kristine å være fra tid til annen når det arrangeres katolsk messe. Mens hun henter frem korset forteller hun at hendelsen i Paris var ubehagelig, men at hun føler seg respektert som troende, på tross av at hun lever i et akademisk miljø,

–⁠ Selv om jeg går godt overens med alle på studiene, er det klart at det ikke er bare og bare å reise seg opp foran faddergruppa og rope «hei, jeg er katolsk!». Samtidig er jeg veldig opptatt av å være troende tvers igjennom, og ha troen med meg når jeg studerer.

Nettopp under faddertida er avstanden mellom de troende og de øvrige studentene spesielt stor.

–⁠ I fadderukene var det mye alkohol og nakenhet; det var ikke spesielt inkluderende for oss troende. Da var det klart at det ble et skille mellom de som «var med på alt» og de av oss som har overbevisninger som ikke aksepterer slikt, sier Muzakar.

Foruten det opplever han å bli godt mottatt av medstudentene som muslim, stikk i strid med jødiske Anjas erfaringer. På Muzakas studium er mange religøse, og mange er dessuten nysgjerrige på hvordan det egentlig er å være muslim. Muzakar svarer gjerne, selv om han syns det er noe surrealistisk at studenter ikke er kjent med det å være troende.

Å ha troen med seg i studiene er noe alle de tre studentene vi møter er opptatte av. Å studere handler for dem om noe mer enn bare å realisere seg selv. De studerer også for gud.

–⁠ Man leser gjerne pensum på en litt annen måte når du vet at det ligger en dypere mening bak det du studerer, sier katolikken Kristine.

Men å studere for guds skyld byr på utfordringer. For eksempel når det du lærer på studiet kræsjer med det du har lært gjennom troen.

–⁠ Jeg husker forelesningen i første semester om evolusjonsteorien. Da brant jeg etter å komme med kritiske spørsmål. Jeg husker også en gang da en foreleser rakket ned på religioner som trodde på helvete. Selv tror jeg jo at det er noen som vil være i helvete i all evighet, forteller Muzakar.

Tilbake på Blindern. Anja har snakket i over time. Hun gråter stille, men tar aldri pauser, trenger ikke luft og vil ikke ha noe å drikke, ikke kaffe eller te. Hun vil bare fortelle.

–⁠ I tiden på Blindern var det helt vanlig at medstudenter kom bort til meg og spurte «er du jøde?» når de fikk vite at jeg studerte hebraisk, som om det var et skjellsord. Når jeg svarte ja, ble jeg skjelt ut og bedt om å stå til rette for Israel og alt det landet står for, sier Anja.

For henne handler jødedommen om å tro, ikke om politikk.

–⁠ Skjønner ikke folk at jeg ble født til å være jøde, at det er den jeg er?

I dag studerer Anja økonomi på Høgskolen i Oslo, og sier det er bedre der enn på Blindern, selv om hun aldri har angret på valget om å studere hebraisk. Hun sier selv at hun ikke forstår hvorfor det var akkurat på Blindern det var ekstra ille, men har likevel noen tanker.

–⁠ Kanskje er det fordi det er et så sterkt politisk miljø her og at det politiske engasjementet mot staten Israel blir tatt til et personlig nivå, rettet direkte mot meg som person.

Venner har advart henne mot å snakke om de vonde opplevelsene. Men hun vil ikke tie, ikke la seg knekke. Ved å fortelle håper hun at folk kanskje vil tenke seg om – innse at det ikke henger på greip at de skarpeste blant de unge, studentene, skal være de mest fordomsfulle.

–⁠ Man skulle tro oppgående mennesker visste bedre.