Tørst: Vanntekniker og UiO student Susanne Hyllestad bistår ved ernæringsklinikken i Goronyo, Nigeria. Den 1 år gamle undernærte pasienten var veldig tørst og fikk seg endelig en kopp med vann. Underernæring er noe av det vanskeligste man kan være vitne til, forteller Hyllestad. Foto: Hama Theuri

Nødens vitner

For mange studenter er drømmen om å reise ut i felten stor. Viljen til å hjelpe kan bære deg langt av sted til en hverdag hvor nød og håp lever side om side.

Klinikk på hjul Roger Håland gjør en generell helsesjekk i Darfur provinsen, sør sudan. Undersøkelsen er gjort ut av en mobil klinikk, blant de viktigste medisinske initiativene Leger Uten Grenser bruker i felt. Foto: John Anderson

Det er på vei tilbake til sykehuset at alt går galt. På full fart over Darfurs golde månelandskap sitter Roger Håland bak rattet. Med seg har han to akutt syke barn og deres foreldre, presset tett sammen i det bakende varme kjøretøyet. Det var rundt en time siden de først møttes, ved en avsidesliggende klinikk i den Sudanske fjellheimen. Håland tok avgjørelsen på stedet: barna trenger spesialister, og det umiddelbart. Men halvveis fremme skjer det. Det ene barnet, en sped gutt på to år, stopper å puste.

–⁠ Som den eneste i bilen med medisinsk bakgrunn starter jeg gjenoppliving, men etter litt innser jeg at det ikke nytter. Moren bryter fullstendig sammen. Jeg har aldri følt meg mer alene enn i det øyeblikket.

En verden unna, i et stille hjørne av Frederikke Kafe, forteller Roger Håland (34) historien med en nærmest filmatisk detaljrikdom. Den unge sykepleieren, utdannet ved Universitetet i Stavanger studerer nå sosialantropologi ved UiO, og har til tross for sin korte karriere sett mye. Fire feltoppdrag for Leger Uten Grenser har satt Roger i direkte kontakt med katastrofe og menneskene berørt av den. Det hele begynte for den da 29 år gamle sykepleieren i Indonesia, mars 2005.

–⁠ Da vi fløy over området fikk vi se hva tsunamien hadde gjort. Jeg hadde blitt forberedt på ødeleggelser, men det vi så var utslettelse. Ved siden av meg satt en mann som hadde mistet nesten hele familien der nede, blant vannet og ruinene. Det var et utrolig sterkt førsteinntrykk.

Omgitt av katastrofe i flere måneder; kan det antas at huden tyknes etter hvert? Preller tragediene av med erfaring, eller tæres og forbitres sjelen for hver dag som går?

–⁠ Det kommer naturlig nok perioder hvor man er utrolig sliten, og du føler at en slags grense er nådd. Spesielt når du er fersk, kanskje litt sårbar og omgitt av spartanske eksperter som tilsynelatende takler alt. Men etter hvert, når man gir det litt tid og du kommer nærmere inn på menneskene du jobber med blir det enklere. Har du et godt team klarer du hva som helst.

Det er vanskelig å se for seg Roger midt oppe i katastrofe og elendighet her vi sitter og drikker kaffe med varmdampet melk av små glass. Et lite utvalg bossanovamusikk rusler og går i bakgrunnen, studenter kommer og går nesten lydløst. Vi snakker om å komme hjem igjen. Det, forteller han, er ikke alltid like enkelt.

–⁠ Etter både første og andre turen var det veldig vanskelig å komme tilbake, og jeg hadde veldig mye å bearbeide. Når livet ditt er definert av mennesker, familier – hele samfunn som kjemper for å overleve fra dag til dag, da er det ett sjokk å ankomme Gardemoen, og se avisforsider som hyler over mangel på pinnekjøtt! For noen er det sjokket stort. Særlig etter første oppdraget.

–⁠ Så brukte du litt tid på å dra ut igjen da?

Han ler, heller i seg den siste kafferesten og ser opp med et smil.

–⁠ Jeg var i Kashmir seks uker senere.

Antropologen: For Elisabet Eikås(32)er hverdagen i Kabul preget av krig, nød og mye glede. Den UiO utdannede antropologen snakker om sitt hjem og arbeid med stor affeksjon, og sier hun ikke kunne tenke seg noe annet. Elisabet er for øyeblikket ansatt av Afghanistankomiteen i Norge i Kabul. Dette er hennes første oppdrag for en humanitær organisasjon.
Antropologen: For Elisabet Eikås(32)er hverdagen i Kabul preget av krig, nød og mye glede. Den UiO utdannede antropologen snakker om sitt hjem og arbeid med stor affeksjon, og sier hun ikke kunne tenke seg noe annet. Elisabet er for øyeblikket ansatt av Afghanistankomiteen i Norge i Kabul. Dette er hennes første oppdrag for en humanitær organisasjon.

Feltarbeidere velger sjeldent hvor de vil jobbe. I en turbulent og skiftende verden forandrer behovet for hjelp seg fra dag til dag. De er villige til å stille liv og yrke til tjeneste for organisasjonene og sendes over hele planeten: Fra Amasonas’ bredder til Midtøstens blodige sanddyner. Men det finnes unntak. Tidligere UiO-student og antropolog Elisabet Eikås (32) har visst lenge hvor hun hører hjemme.

Det er dårlig telefonforbindelse mellom Kabul og Oslo. I avstanden, bak Elisabets rolige, sprakete stemme kan man nesten utgjøre bønnerop – eller kanskje det bare er innbilning? Det er en stille dag i den krigsherjede hovedstaden, forteller hun, med en hvit sol og finkornet støv hengende i luften. Elisabet har nettopp tilbake fra den avsidesliggende Badakhshan regionen – der Afghanistankomiteen i Norge (AiN) driver utviklingsprosjekt i ulike landsbyer. Jobben er å kartlegge lokale ressurser, både naturlige og menneskelige, og starte programmer for effektivisering og utvikling.

Hun forteller at det føles trygt her nede, til tross for kontrollposter, piggtråd og den tilsynelatende endeløse mengden med våpen.

–⁠ Noen ganger kan vi høre bomber gå av, men du venner deg til det. Det har ikke vært et punkt hvor jeg har følt meg direkte utsatt ennå, men det er tross alt krig her. Så når det smeller løper alle opp til taket hvor vi kan se røyken stige, for å se om vi kjenner noen i området. Som oftest går det bra – du må bare venne deg til det.

I 19 måneder har den tidligere UiO-studenten vært absorbert i landet berøvet av fred de siste 30 årene; den absolutte kulturelle, sosiale og økonomiske motsetningen av hjemlandet. At hun vedvarer, forteller hun, skyldes mange ting, men først og fremst erfaring.

–⁠ Jeg skrev hovedoppgaven min om Afghanistan, og gjorde feltarbeidet her nede i 2003 og 2004. Siden det har jeg reist ned en gang i året, og jobbet mye med Afghanere i Norge. Når AiN utlyste en fulltidsstilling i fjor grep jeg muligheten. Dette landet har gitt meg utrolig mye. Det er kanskje derfor jeg er her, for å gi noe tilbake.

AiN har drevet utviklingsprosjekter i Afghanistan innenfor helse, utdanning og miljø i 30 år. De ansetter en rekke ulike yrkesgrupper, men antropologbakgrunnen skulle for Elisabet vise seg å gi særlig avbetaling. Hun er nemlig ikke bare den eneste vestlige i en gruppe på rundt 250 feltpersonell, men også en blant ytterst få kvinner. Det kan by på utfordringer.

–⁠ Det er vanskelig her nede som kvinne å ha ideer og meninger. Men jeg ble akseptert blant mennene fordi jeg kunne le av vitsene deres, fordi jeg kjente krigsherrene; visste hvem som var hvem i hierarkiet. Og ikke minst hadde jeg oversikt over hvem man måtte holde seg langt unna.

–⁠ Hvem kan gjøre jobben du gjør?

–⁠ En som er nysgjerrig, tolerant og tillitsfull. Du må tåle at folk gjør ting man selv mener er utrolig absurd noen ganger. For her er det jeg som er utlending. Jeg kan ikke si noe om Afghanernes oppførsel, selv om jeg til tider kan synes det er totalt hårreisende. Det er forståelse for menneskene som definerer deg her nede.

Elisabet er i Kabul på ubestemt tid fremover. Hun forteller at hun ser på hjemkomsten med blandede følelser.

–⁠ Jeg tror jeg tenker som mange andre i lignende situasjon. Det blir rart å forholde seg til hverdagslivet hjemme. Jeg blir veldig rastløs når jeg kommer hjem, og vil som regel tilbake hit ganske fort. Og når jeg igjen kommer ned og setter meg i hagen, og hører bønneropene resonere utover hustakene – da kjenner jeg hvor viktig dette er, og hvor mye det gir meg her og nå.

Tilbake til kilden: For bare fem år siden var Susanne Hyllestad konsulent ved opprettelsen av et vannkraftverk i Norge. Når en diskusjon brøt ut om hvilken farge veggene i resepsjonen skulle få tok hun avgjørelsen om å flytte yrket sitt ut i felt. Hun har vært på en rekke ulike oppdrag for Leger Uten Grenser siden 2007 - Sør Sudan, Butan, Moldova, Etiopia, Somalia, Nigeria og Papa Ny-Guinea.
Tilbake til kilden: For bare fem år siden var Susanne Hyllestad konsulent ved opprettelsen av et vannkraftverk i Norge. Når en diskusjon brøt ut om hvilken farge veggene i resepsjonen skulle få tok hun avgjørelsen om å flytte yrket sitt ut i felt. Hun har vært på en rekke ulike oppdrag for Leger Uten Grenser siden 2007 - Sør Sudan, Butan, Moldova, Etiopia, Somalia, Nigeria og Papa Ny-Guinea.

Når man forestiller seg feltarbeidere er det naturlig å først tenke på medisinsk personell; de stoiske, overarbeidete kirurgene og sykepleierne vi ser intervjuet på TV. Norge er kjent i den sammenheng for å utdannet to av de mest profilerte feltkirurgene i verden, Mads Gilbert og Erik Fosse. Spesielt kjent som to av de eneste vestlige legene tilstede under Israels offensiv mot Gazastripen i januar 2009, har de blitt selve bildet på den heroiske feltarbeider. Men det finnes en rekke andre yrkesgrupper forunt denne oppmerksomheten, avgjørende for at et feltprosjekt skal kunne fungere. Hvem skal organisere mat, vaksiner – sørge for oppsett av telt og utdeling av pledd? Noen må registrere og finne plass til de tusenvis av flyktninger som ankommer utmattede midt på natten, og når generatoren som forsyner prosjektet med lys og varme streiker må den repareres umiddelbart. Spesielt viktig er tilgang på en ren vannkilde; få prosjekter kan fungere uten tilstrekkelig rent vann. Det er her ingeniør Susanne Hyllestad (33) kommer inn.

–⁠ Det var i 2005 jeg tok avgjørelsen. Jeg jobbet som konsulent i oppsettet av et vannrenseanlegg her hjemme. På et tidspunkt, rundt møtebordet, brøt det ut en diskusjon om hvilken farge det skal være på veggene i resepsjonen. Jeg husker tanken som slo til: Er det dette jeg skal gjøre? Er det dette jeg skal bruke kunnskapene mine til?

Fem år senere sitter Susanne i en gammel sofa og rister på hodet. Utenfor kafévinduet glir nok en komatøs formiddag på Grünerløkka forbi. Et par fete barn rir på Birkelundens bronsehest mens en slapp bris kiler toppen av trekronene.

–⁠ Jeg kunne kjenne hjertet i halsen da jeg først ankom. Som om vi befant oss midt i en dokumentar om et fjernt stammesamfunn 500 år tilbake i tid. Det var hjerteskjærende fattigslig, en annen verden på en annen planet.

Sør-Sudan 2007 – det første møte med feltarbeid var ingen spøk. Seks måneder i et av verdens mest helse- og sikkerhetsmessig utsatte områder, på oppdrag for Leger Uten Grenser. Hennes jobb: Å sørge for rent vann til ulike prosjekter og trene opp lokale eksperter i hygiene og vannrensing. Disse ferdighetene anskaffet hun i Trondheim, men for å utvikle kunnskapene om områdene og kulturene hun jobber i studerer Susanne nå kultur, miljø og bærekraft ved UiO.

–⁠ De første ukene var tunge, nesten evige. Men da sjokket avga, og jeg fikk avklimatisert meg innså jeg etter hvert at jeg var på et veldig spesielt sted. Det ble en av de beste plassene jeg har vært, selv om det tok noen uker.

Dette til tross for at prosjektet måtte evakueres da to rivaliserende stammer gikk til krig, og for sykdommen som sendte henne tilbake til Norge. Da hun kom hjem hadde noe endret seg.

–⁠ Jeg følte et sterkt behov for å leve enklere. Så jeg nedeskalerte, kjøpte mindre for større økonomisk frihet, flyttet inn i en liten leilighet og solgte mange ting. Det var vanskelig å koble av når jeg var hjemme, og egentlig ville jeg bare ut igjen.

Det tok ikke lang tid. Fem ganger har Susanne dratt ut siden Sudan, og har enda ikke mistet kinnfargen etter forrige oppdrag. Men hva definerer en feltarbeider? Hvilke evner må du besitte for å kunne vedvare blant nød og lidelse?

–⁠ Det viktigste er å kunne sette egne behov til side, og faktisk mene det.

Man må glemme seg selv, og gi seg fullstendig over til arbeidet og de menneskene det gjelder. Du må gi slipp på det du tar med deg ned. Sammen med fleksibilitet, tålmodighet og tilpasningsdyktighet er det dette som holder deg gående.

Likevel er det mange ting Hyllestad kvier seg for når hun kommer tilbake til den norske hverdagen. Og når hun ser ut av vinduet på den lille kafeen ved Birkelunden lister hun opp flere ting de fleste av oss her hjemme tar fullstendig for gitt.

–⁠ Biler overalt på asfalterte veier, kjøpesentrene, de kulturelle tilbudene og tabloidjournalistikken. Alt blir så annerledes og komplisert å forholde seg til etter en slik erfaring. Når jeg kommer tilbake fra prosjektene merker jeg alltid et sterkt behov for å leve enklere og med mening. Den meningen finner jeg der ute.

Organisasjonene

Det finnes en utallig mengde organisasjoner man kan gjøre feltarbeid for over hele verden. I Norge er mulighetene mange, og behov for ulike yrkesgrupper stort. Følgende er eksempler på noen av de største, hvor de jobber og hvem som ansettes.