Kollektivmannen: Thorleif Gjedebo har bodd i kollektiv omtrent hele livet. – Jeg giftet meg og flyttet ut av kollektivet for å kunne forstå hva det vil si å leve sammen med et annet menneske. Men for meg funka det dårlig, forteller Gjedebo.
Kollektivmannen: Thorleif Gjedebo har bodd i kollektiv omtrent hele livet. –⁠ Jeg giftet meg og flyttet ut av kollektivet for å kunne forstå hva det vil si å leve sammen med et annet menneske. Men for meg funka det dårlig, forteller Gjedebo.

Homo ludens – det lekende mennesket

Thorleif Gjedebo er rektoren som tapte 1,5 millioner kroner på børsen og mener det var en billig erfaring. Møt mannen bak Strykejernet kunstskole.

–⁠ Ja hallo. Hva? Å herregud! Vi kan ikke la det helvetet være der. Hvor mye er klokka? spør Thorleif Gjedebo småirritert. Han sitter i kjelleren på Strykejernet kunstskole med telefonen i den ene hånden og røyken i den andre.

Rask skravling høres fra den andre enden av røret.

–⁠ Jeg kan ringe, nei, vent. Du skal få et nummer av meg, sier Gjedebo som har oppfattet problemet.

Utenfor Strykejernet der Thorleif Gjedebo er rektor, ligger det et berg av isopor. En liten søppelfylling i den såkalte Ingens gate ved Akerselva, eller Brenneriveien som det heter på kartet. Gaten består av en rekke gamle graffitimalte mursteinsbygninger, og huser blant annet det populære utestedet Blå, i tillegg til Strykejernet. Berget er restene fra gårsdagens utstilling, en verden av isopor montert og laget av Gjedebo og hans elever. Nå gjenstår opprydningen. Men sjåføren har ikke dukket opp som lovet, og isoporberget ligger fortsatt ute i pøsregnet. En normal dag på kontoret for Thorleif Gjedebo.

–⁠ Si til elevene at de ikke får gå før klokka er tre. De kan ikke bare stikke fra hele lasset. Det er krise hvis det blir liggende, sier han rolig og formanende før han banner og legger på.

–⁠ Hvor var det vi var igjen?

62 år gamle Gjedebo har allerede snakket med Universitas i nesten en time. Vi har endelig landet intervjuavtalen etter to dagers forsøk på å få tak i mannen. Gjedebo begynner å bli rastløs. Når telefonene nå strømmer inn på mobilen hans, er det tydelig at han heller vil arbeide enn å bli intervjuet.

–⁠ Jeg er kolossalt utålmodig. Som jeg sa, jeg er «jack of all trades, master of none». Jeg kjeder meg ekstremt fort i jobber. Jeg kan skifte sånn, sånn, sånn, forteller Gjedebo mens han knipser med fingrene.

–⁠ Jeg tar en indiansk tittel overfor elevene så de ikke skal bli fornærmet: «Mannen som går midt i en samtale.» Jeg trøttes med mye prat. Mye skriving og mye prat – det fikser jeg ikke, sier Gjedebo.

Og hvis han vil, kan han skifte sånn, sånn, sånn. Som leder og grunnlegger av Strykejernet kunstskole har han til enhver tid nok av forskjellige prosjekter å ta tak i.

–⁠ Jeg har kanskje tjue jobber jeg kan gjøre her på huset, forteller Gjedebo og ramser opp noen av de ulike oppgavene han gjør som rektor ved skolen: vaktmester, renholder, partyfikser, lærer, kontormann.

Han har tatt av seg sokkene, og de lange tærne spriker i full vigør. Øynene til Gjedebo og ansiktsfurene som rammer dem inn, taler om en mann som har levd. Likevel ser han forbausende ung og viril ut til å være 62 år.

–⁠ Det jeg hater mest av alt, er å være kontormann. Papirarbeid. Det er igjen utålmodigheten, det å skulle fokusere veldig.

Men Gjedebo elsker å skape, noe utålmodigheten kan se ut til å hjelpe han med å gjøre. For det er alltid noe nytt og spennende som skjer på Strykejernet. Skolen går for å være den frieste i landet. Her får den kunstneriske friheten herske.

Studentene driver uforstyrret med sitt. En elev ligger langflat på gulvet mens han ser undrende opp i taket. Også de ulike kunstverkene som finnes rundt i skolens lokaler, vitner om fri kreativitet. Noen discokuler av gips, der glassplatene er erstattet med hundrevis små ansikter som stirrer på deg, ligger slengt i et hjørne.

Gjedebo har en egen evne til få folk med på ting, sprøe ting. Lek og moro. Kunstprosjekter utenfor normalen. For eksempel har han arrangert et skoleprosjekt der de jobbet om natten to uker i strekk. Inspirasjonen var kronisk forseine studenter.

–⁠ Det var krigen mot klokka. Som lærer forsøker du alltid å si, «kan dere ikke prøve å komme tidsnok.» Men sier vi klokken 10, kommer elevene kvart over 10. Sier vi 12, kommer de kvart over 12. Men ikke klokken 12 om natten! Det er ingen som kommer for sent klokken kvart over 12 om natten. Jeg skulle vinne den krigen.

–⁠ Det er genet mitt, det å finne på ting sammen med andre. Ikke å lede folk. Jeg er ikke så interessert i å lede. Jeg skaper energi sammen med folk. Og det kommer veldig til nytte når man skal drive et sted som Strykejernet.

Strykejernet kunstskole har eksistert i Brenneriveien i tyve år. Gjedebo eier de fleste byggene i den lille gaten, og leier blant annet ut lokaler til utestedet Blå, samt ymse andre kulturarrangementer. Strykejernet er i dag et vanlig stoppested for kunststudenter som ønsker å komme inn på det attraktive Akademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Men Gjedebo drev kunstkole også før han etablerte Strykejernet i Brenneriveien. Nærmere bestemt ledet han en skole i en gammel kraftstasjon lenger opp i Akerselva. Der holdt han til i ti år før det raknet.

–⁠ Vi bodde i en fullstendig kaotisk situasjon. Vi drev festvirksomhet, kollektiv og skole i samme bygget. Det var bare én dass der, et kaos uten like! Så begynner folk å knulle på kryss. Og det er jo heller ikke sunt for en gruppe – men sånt skjer. Da sprakk hele situasjonen i alle bauger og kanter. Jeg sa at dette gidder jeg ikke mer. Jeg ville vekk, og kom hit, forteller Gjedebo og slurper i seg mer av den sukkerbombede pulverkaffen han lager seg kopp etter kopp av.

Gjedebo har flere røffe erfaringer med kollektivvirksomhet. I tyve-, tredveårsalderen bodde han i cirka ti år i det han kaller for eksperimentelle kollektiv. Kollektiv med sterkt lederskap og ideologiske føringer. Mest ekstremt var det tyske kollektivet AAO-kommunen, som står for Aktionsanalytische Organisation.

–⁠ Det er min knallharde erfaring her i livet. Der gikk det vilt for seg. Det var et eksperiment som baserte seg på full seksuell frihet og ingen eiendomsrett. Og det er to veldig sterke saker i et menneskeliv. Seksualiteten og eiendomsretten. Det var et knallhardt hierarki, tysk hierarki.

Gjedebo har alltid bodd i kollektiv. Han er glad i folk. Men hans nåværende kollektiv skiller seg markant fra de eksperimentelle kollektivene fra hans yngre dager. På midten av 1990-tallet kjøpte han og pusset opp et hus på beste Oslo vest der han i dag bor i fredelige og hjemmekoselige former med ti andre personer. Både barn og voksne.

–⁠ Det er veldig flott hus. Jeg kjøpte huset og fikk nok inntekter til å drive det. Det eneste vi har som bankers, er at matlagingen går på omgang. Folk har hver sin dag der de lager mat til alle de andre. Å spise sammen er kjempeessensielt. Barn trives veldig med det.

Selv hadde Gjedebo og hans tre søsken mye frihet i oppveksten. Det setter Gjedebo pris på i dag.

–⁠ I min familie sa de, «du er gæren. Men vi liker deg.» Vi hadde ikke foreldre som tvang oss til å være noe spesielt. De lot oss være den vi ville. De kunne kritisere oss og hadde meninger, men de lot oss i stor grad gjøre våre egne valg.

Gjedebo har en eldre bror, en yngre søster og en tvillingbror. Det var tvillingbroren som sto Gjedebo nærmest i barndommen. Men i senere tid har også eldstebroren, foretningsmannen og milliardæren Jon Gjedebo, betydd mye for han.

–⁠ Vi er på mange måte veldig ulike, og på mange måter veldig like. Han har holdt seg innenfor A4-rammen når det gjelder familiære og seksuelle forhold. Og mens han har drevet med penger og kreativitet, har jeg drevet med kunst og kreativitet. Jon har hjulpet meg kolossalt. I owe him my life.

De som kjenner Gjedebo godt, beskriver han som ekstremt leken. Han er veldig opptatt av å kunne leke og ha det gøy. Selv mener Gjedebo at han er opptatt av de akkurat samme tingene nå, som har var i barndommen.

–⁠ Det å finne frem til barndommen i voksen alder, er veldig viktig for å bli et kreativt menneske. I barndommen gjør man ting ut av lyst og moro. Det er jeg flink til. Å være homo luduns, det lekende mennesket.

–⁠ Det er noen mennesker som får meg til å føle at jeg går opp til eksamen. De holder jeg meg unna. De menneskene som derimot har lyst til å leke, tiltrekkes jeg. Jeg har det som rettesnor i livet. Hvorfor skulle jeg måtte gå opp til eksamen hele tiden?

Søndag ettermiddag er det stille og rolig utenfor hos Gjedebo. Fremsiden av huset ser ut som en helt ordinær vestkantvilla, men i det man kommer inn, skjønner man at dette er snakk om et hjem uten om det vanlige. Rom etter rom etter rom er fylt med gjennomført skjønnhet. Overalt henger kunst. Badene er utsmykket med glassfliser som Gjedebo selv har laget. Ja, det meste vi ser, har Gjedebo laget selv. På en diger terrasse i tredje etasje finnes et svømmebasseng. Vi går fra middelhavsstil i et rom, til kinesisk i neste. Alt ved huset skriker kunstnerkollektiv. Men det hersker ikke kaos. Det er åpent, lyst, kreativt og rent.

Da Gjedebo kjøpte huset, var det på 260 kvadratmeter. Nå disponerer han og hans medbeboere om lag 800 kvadratmeter som strekker seg over syv etasjer. Gjedebo bygger nemlig på konstant.

–⁠ Hva sier naboene til dette?

–⁠ De har kjempet. Du bygger ikke uten videre hus i en eplehage på vestkanten. Men det kommer mye godt ut av en god kamp, forteller han med henvisning til de vakre etasjene han viser oss rundt i.

At Gjedebo alltid har bodd i kollektiv, er imidlertid en ørliten overdrivelse. Han var for en kort periode gift, og da flyttet han ut av kollektivet for å bo sammen med kona. Men det fungerte ikke.

–⁠ Jeg er ulykkelig gift, lykkelig skilt.

Gjedebo spør seg hvorfor folk ikke har skjønt at kollektiv er en måte de kan leve sammen på.

– Å bo i parforhold er ikke en god variant. Det er ikke godt for barn. Det er masse det ikke er godt for. Kollektiv er en slags antidote mot bortskjemthet. Barna blir nødt til å dele bordet med andre mennesker, ikke bare med mor og far, sier Gjedebo.

Selv har han en datter og en sønn som begge er i tyveårene.

Gjedebo forteller at menneskene i kollektivet er veldig forskjellige. Men hvis han fikk det som han ville, kunne mangfoldet gjerne vært større.

–⁠ Vi har altfor mange fattige, altfor mange heterofile, altfor mange hvite og altfor mange menn. Det vi trenger, er en steinrik lesbisk negresse, sier Gjedebo med et herlig glimt i øyet.

Å bo i kollektiv handler kun om toleranse, ifølge Gjedebo. Man lærer å tolerere og leve med andre mennesker.

En kosekrok på terrassen er utsmykket med silkeputer i god orientalsk stil. Kroken har arabertema, og endog fått navnet Al-Qaida. Men likevel henger det et tydelig skilt med navnet Jesus på veggen.

–⁠ Jeg elsker det arabiske. Her dyrker vi Muhammed, sier Gjedebo

–⁠ Men det står jo Jesus der?

–⁠ Vi har en kristen i huset, og måtte ha med han også.

I tillegg til toleranse er frihet et viktig prinsipp for Gjedebo. Og frie og eksentriske valg har han gjort hele livet. Da han var i tyveårene, valgte han å leve et halvannet år i Sør-Amerika for en dollar dagen. En erfaring han selv kaller for Uteliggerakademiet.

–⁠ Hvilke skoler jeg har gått på? Jo, jeg har gått på en viktig skole, og det er Uteliggerakademiet. Ut i verden for å leve på et absolutt eksistensminimum. Veldig, veldig lærerikt.

Noen av Gjedebos valg har vært bitrere enn andre. Da han i sin tid kjøpte Strykejernet, lånte han to millioner kroner i banken. 300 000 kroner ble til aksjekapital for å kunne kjøpe skolen – 1.5 millioner spekulerte han bort på børsen.

–⁠ Da lærte jeg en veldig viktig lekse. Bli skomaker! Bli ved din lest, altså. Det var en ålreit lærdom. Antagelig ganske billig, halvannen million for å slippe å være helt idiot.

–⁠ Jeg vet ikke hvor mange karrierer jeg har dumpa. Å dumpe karrierer er en måte å finne seg selv på. Jeg dro til Spania for å bli lege. Men det har jeg spart menneskeheten for. Jeg hadde blitt en elendig lege. Jeg har spart menneskeheten for jævlig mange dårlige yrker. Jeg lever fort og gæli.

–⁠ Men du har funnet deg til rette med kunstskole?

–⁠ Ja, jeg har vært flink til å finne meg selv. Jeg har mye energi, og har forstått å fokusere den veldig. Det er ikke noe annet sted jeg kunne overlevd enn ved en kunstskole.