DYPE ØYNE: Erik Fosse har i løpet av en 40 år lang karriere opplevd krig i blant annet Libanon, Kosovo, Bosnia, Kypros og mer nylig som kirurg på Gazastripen under krigen i Januar 2009. Det sies at menn som har opplevd kamp får spesielle, dype øyne.
DYPE ØYNE: Erik Fosse har i løpet av en 40 år lang karriere opplevd krig i blant annet Libanon, Kosovo, Bosnia, Kypros og mer nylig som kirurg på Gazastripen under krigen i Januar 2009. Det sies at menn som har opplevd kamp får spesielle, dype øyne.

Action Man

Hadde Erik Fosse hatt mindre å gjøre ville han vært langt mer stressa.

LEKEPLASSEN: Etter intervjuet inviterer Fosse oss opp på omvisning rundt intervensjonssenteret, eller lekegrinden, som han kaller det. Her fra en operasjonssal hvor en voksen mann mottar hjertekirurgi. Senteret er blant det mest avanserte i verden.
LEKEPLASSEN: Etter intervjuet inviterer Fosse oss opp på omvisning rundt intervensjonssenteret, eller lekegrinden, som han kaller det. Her fra en operasjonssal hvor en voksen mann mottar hjertekirurgi. Senteret er blant det mest avanserte i verden.

Det er først etter ti minutters gange, gjennom et utall hvitmalte, anonyme korridorer i hjertet av Rikshospitalets hovedbygning, at du når en bred glassdør skiltet «intervensjonssenteret». Bak denne ligger en av verdens ledende forskningsinstanser for ny teknologi innen medisinsk behandling.

GJØR MER – STRESS MINDRE: Erik Fosse sier hans måte å takle stress er å hele tiden holde seg opptatt. - Det får en til å fokusere på annet enn bekymringer, forteller han. Ved siden av verv i forsvaret, NATO og regelmessig forfatteri, er han også frontfigur i det populære bandet Sagene Ring.
GJØR MER – STRESS MINDRE: Erik Fosse sier hans måte å takle stress er å hele tiden holde seg opptatt. –⁠ Det får en til å fokusere på annet enn bekymringer, forteller han. Ved siden av verv i forsvaret, NATO og regelmessig forfatteri, er han også frontfigur i det populære bandet Sagene Ring.

Lederen for senteret, eller lekegrinden som han selv kaller det, er Erik Fosse. Internasjonalt kjent sammen med kollega Mats Gilbert som fortellende og skildrende vestlige øyne tilstede under Gaza krigen i overgangen til 2009, og kanskje Norges mest erfarne feltkirurg. Han har et fast håndtrykk og lave, vurderende øyne.

–⁠ Kanskje jeg skulle ryddet først? spør han idet vi går inn på kontoret.

Det er et rotete akademisk kontor. Bøker, papir og permer ligger strødd utover enhver ledig overflate. Vi begynner som disse intervjuene ofte gjør – på begynnelsen.

–⁠ Hvordan ble jeg interessert i humanitært arbeid? Vel, mine første interesser og mitt tidlige engasjement var nok først og fremst politisk motivert. Feltet jeg nå har jobbet med i tretti år, Midtøsten, fant meg under studietiden i Spania. Der møtte jeg og ble kjent med mange arabiske studenter, og særlig palestinere – som lærte meg enormt mye om regionens tilstand og historie, forteller Fosse.

Hans første møte med humanitært arbeid kom det samme året som Midtøsten og den muslimske verden ble snudd på hodet. Både den iranske revolusjon og sovjets invasjon av Afghanistan skulle vise seg avgjørende for Eriks voksne liv.

–⁠ I 1979 ba Palestinakomiteen meg om å dra til Libanon av for å arbeide og bistå med deres helsetjeneste. Fire år etter var jeg i forbindelse med Israels invasjon av Libanon, med på å opprette Norwac, en norskdriftet organisasjon for helsearbeid i Midtøsten.

Siden denne gang har Fosse i all hovedsak ferdet i og rundt denne ustabile og komplekse regionen. Dette geografiske fokuset, sier han, er et veldig bevisst valg.

–⁠ Jeg kunne ikke ha gjort det jeg gjør med kun helse og medisin som bakgrunn. Jeg legger enorm vekt på å forstå områdene jeg reiser i historisk og politisk, og det er det som danner grunnsteinen i mitt arbeid og interesse for Midtøsten.

Det føles noe surrealistisk å sitte på andre enden av skrivebordet. Mange har hevdet at mennesker som har opplevd krigen over tid utvikler helt spesielle øyne, og når han ser på deg kan du til tider føle blikket hans grave dypere en normalt. Han blunker sjeldent.

Det er klart at man blir redd – noen ganger er det ufattelig skremmende.

– Å være omgitt av krig er ubeskrivelig. Man aner jo ikke når man selv kan bli tatt. Jeg vil si at den viktigste overlevelsesstrategien i fortvilede situasjoner der alt du gjør virker håpløst og utilstrekkelig, er rett og slett å se det positive i menneskene som omgir deg. Det er klart at man blir redd – noen ganger er det ufattelig skremmende. Noen ganger er ting så intenst at du ikke har tid til å være redd. Når vi jobbet i Gaza kunne bombene riste bygningen til margen, men om natten sov jeg som en stein, uansett, forteller han.

Før vi kommer inn på andre ting har Fosse reist seg og hektet et kornete fotografi fra en korktavle på veggen. Bildet viser en smilende arabisk mann med to tilslørte kvinner. Man må myse for å se likheten.

–⁠ Det er meg i Afghanistan under den Sovjetiske invasjonen, smiler han.

–⁠ Vi måtte forkle oss som lokale bønder for å blande oss inn.

I 1986 dro Fosse ut på en av det som skulle bli en av hans mest intense erfaringer. I full forkledning dro han og sykepleierne Helga Haarr og Sylvin Tommassen fra den nord-iranske grense over til Afghanistan, for å gi sårt trengt medisinsk hjelp til lokalbefolkningen. Det var ett år før han avla sin doktorgrad om immunologiske forandringer ved traumer.

–⁠ Overgangen viste seg å være utrolig hårete. Russerne hadde i forkant sluppet fallskjermjegere over hele grensa. Når vi først etter en måned kom inn kunne vi ikke være på ett sted mer enn åtte timer av gangen. Russerne hadde kontroll over luftrommet, og kunne rykke inn nordfra når som helst. Det var en enorm utfordring å behandle pasienter under de omstendighetene. Særlig fordi det var vanskelig å skille venn fra fiende, forteller han.

Tre måneder var Fosse og de to pleierne omgitt av den blodige konflikten. Dette var, som han forteller, lenge før mobiltelefonens tid og når de først krysset grensen var teamet totalt isolert.

–⁠ Kona var jo ikke helt begeistret for det. Barna var for unge til å skjønne hva som foregikk, men det er klart at en slik situasjon er utrolig utfordrende for alle.

To uker tidligere sitter en yngre, langt mindre værbitt, men slående fysiske lik utgave av Fosse på en sofa og mimrer.

–⁠ Far tilhører en veldig unik gruppe mennesker, forteller hans sønn, den nå 22 år gamle Eivind Fosse.

Han er den yngste av Eriks to barn. Han har også en 27 år gamle datter ved navn Hilde.

Eivind snakker varmt om sin far, med en sønns sedvanlige reservasjon. Det er særlig en side av Fosse han fremhever som et eksempel til etterfølgelse.

–⁠ Han sitter ikke rundt og nøler, og om han ser noe han ønsker gjort går han rett og slett ut å gjør det. Det er noe jeg respekterer han for. Det gjelder ikke bare krig og konflikter, men når andre kan vente tre uker med å for eksempel fikse sykkelen gjør han det med en gang.

Når Erik hører dette smiler han og virker med ett litt mer avslappet. Avslappet er et ord som i utgangspunktet burde virke fremmed for Fosse, gitt hans mangfoldige jern i ilden. Oberstløytnant i forsvaret, rådgiver for NATO, aktiv musiker, forfatter, professor. Han sier det er hans tettpakkede hverdag som er hemmeligheten til et liv uten stress.

–⁠ For meg handler det om å leve i forskjellige verdener. Jeg tror mennesket kan gjøre ekstremt mye hvis man opptar seg med forskjellige ting. Det er ofte sånn at når du gjør noe annet enn det du jobber med til daglig, vil de fleste oppleve at det føles stimulerende og avslappende, nettopp fordi det tvinger deg til å tenke og fokusere på noe annet enn du vanligvis gjør, forteller han.

– Å sette seg foran tv’en kommer bare til å manifestere frem bekymringene du har i hverdagen.

En hobby og livslang interesse Fosse snakker entusiastisk om er musikk. Lenge før hans rolle som sanger og gitarist i det fortsatt aktive og populære bandet Sagene Ring var Fosse en entusiastisk musiker med en spesiell forkjærlighet for visesang.

–⁠ Da visebølgen kom til Norge ble jeg hekta, og har vært det siden jeg var tenåring. Forbildene mine, ved siden av Beatles og Bob Dylan hadde røtter i den amerikanske folksong-tradisjonen. Jeg gikk på den amerikanske ambassaden for å låne tapes. Det var før den ble murt inne, selvsagt. Jeg piratkopierte alt av blant annet Peet Seeger og Led Belly.

Men Fosses avspenningsmetoder innebærer i det hele tatt nokså hverdagslige gjøremål. I alle fall for ham.

–⁠ Jeg trives tross alt med å jobbe på steder og med situasjoner som er veldig kompliserte. Men å spille musikk, å lære om og jobbe med Midtøsten, reise, planlegge prosjekter og å skrive, det virker avslappende på meg, sier han.

–⁠ Jobben kan til tider være ekstremt krevende, og når man holder seg gående tvinges en liksom til å gi slipp på tankene. Da blir alt mye lettere.