ENGASJERT: Bushra Ishaq er svært aktiv og engasjert, og får all inspirasjon fra religionen sin, enten det gjelder miljø eller kvinnerettigheter. Men hun er også den morsomme, barnslige jenta som elsker å spise blåbær i skogen.

Brobyggeren

Det hender faktisk at legestudent Bushra Ishaq blir sliten av å kjempe for bønnerom og kvinners rett til å bruke hijab. Da er det godt å samle tankene på en stein i Nordmarka.

Publisert Sist oppdatert
ENGASJERT: Bushra Ishaq er svært aktiv og engasjert, og får all inspirasjon fra religionen sin, enten det gjelder miljø eller kvinnerettigheter. Men hun er også den morsomme, barnslige jenta som elsker å spise blåbær i skogen.

Bushra Ishaq

  • Født: 23. juni 1985.
  • Hva: Medisinstudent og leder av Muslimsk Studentsamfunn (MSS).
  • Aktuell med: Aktiv samfunnsdebattant i diskusjonen om religionens plass i det offentlige rom.

Stemningen begynner å bli amper. Blikk flakker over bordet. Til høyre, venstre, ned i bordflaten. Christine Korme, TV 2s myndige, erfarne nyhetsanker, senker toneleiet et par hakk. Høres overrasket ut. Kanskje er hun til og med litt spydig.

– Så det er ikke vi kvinner i vesten som har lov til å definere feminisme, det er det du sier?

Hun ser skarpt til venstre, mens kamera skifter til en ung kvinne med mørkt hår og sorte øyne. Hun virker plutselig utilpass. 23 år gammel vet hun at hun har et helt TV-studio mot seg. Kanskje hele Norge mot seg. Hun har nettopp sagt at norske kvinner blir frigjort ved å kle av seg, og uansett om man er enig eller ikke, er det ikke mulig å tenke noe annet enn at hun vi ser på TV, hun som ser rett på oss, må være en utrolig modig, ung kvinne.

Seansen fra «Tabloid» i februar var for alvor Bushra Ishaqs inntreden i den norske offentligheten. I selve populismens hule. Et raskt nettsøk snart ett år senere, og hendelsen står for uinnvidde igjen som et utropstegn av et førsteinntrykk av Ishaq. Men hovedpersonen selv skal komme til å rokke ved bildet av henne som den utelukkende barske lederen av Muslimsk Studentsamfunn (MSS).

– Egentlig er jeg en ganske sky person, sier hun.

Bushra Ishaqs stemme er mild, lavmælt og vennlig, nesten vanskelig å høre over støyen fra skrikende barn og kaklende mødre.

Med det mørke håret hengende i små bølger ned mot skuldrene, sitter hun bakoverlent på stolen, og forteller hvordan hun har vært sjenert helt siden hun var barn. Hun ler beskjedent og forsiktig, men bak lange, sorte vipper søker øynene kontakt. Det er så man tror på det hun sier.

– Jeg er ikke så sosial, og jeg er veldig lite utadvendt. Derfor har jeg få, men gode venner, som jeg bruker mye tid sammen med. Jeg er ikke den som går bort og snakker med folk jeg ikke kjenner i selskaper.

Mange kjenner Ishaq utelukkende fra media, fra den politisk betente debatten om kvinners rett til å bruke hijab – også i politiet – eller fra kampen for et større bønnerom på Universitetet i Oslo (UiO). Da virker det fort merkelig at den modige, frittalende legestudenten påberoper seg sjenanse.

– Mange vil oppfatte meg som samfunnsdebattanten Bushra, hun som tør å ta de tøffe debattene. Ei tøff og sterk jente. Og det er greit. Men selve personligheten min karakteriseres ut i fra hvordan jeg er i samhandling med andre mennesker, ikke hvordan jeg er i en gitt situasjon. Det er jo meg som taler i debatter. Men det er ikke hele meg. Det finnes også den delen som er i interaksjon med venner, kollegaer og familie, sier Ishaq.

Det er da debattanten Ishraq legges bort, og venninnen, datteren og søsteren trer fram.

Tidlig på 70-tallet tok foreldrene til Ishaq beslutningen om å flytte fra Pakistan til Norge. I dag er Ishaq den yngste av flere søsken, og definerer seg selv som norsk muslim.

– Jeg liker den definisjonen. Men selvfølgelig er mye av min personlighet og mine mål preget av livserfaringene foreldrene mine bærer på, sier Ishaq.

Hun forteller om faren som ikke fikk godkjent utdannelsen da han kom til Norge, og måtte sette seg på skolebenken på nytt. Om moren, opprinnelig fra en landsby uten innlagt vann.

– Jeg er kjempestolt av foreldrene mine. Jeg lever i en helt luksuriøs verden i forhold til de mulighetene de hadde, og det har preget meg. Jeg er legestudent og forsker. Men det kunne hvem som helst ha vært med de forutsetningene jeg har, sier Ishaq.

Likevel vet hun å gjøre det beste og meste ut av muligheten hun har fått. Bare 24 år gammel er hun to år unna fullførte legestudier, og har allerede begynt å forske. På hjerteinfarkt.

Hver dag tar Ishaq derfor turen fra Ullevål sykehus til Rikshospitalet. Der tar hun på seg hvit frakk for å isolere hjerteceller eller operere hvite mus i mikroskoper. Det har hun gjort gratis i snart to år – uten å ta fri fra legestudiene, slik normalt er.

– Forskningen skal ikke gå på bekostning av studiene mine, sier Ishaq bestemt.

I tillegg har hun en deltidsjobb ved Aker sykehus, og det nevnte ledervervet i MSS.

Men døgnet har bare 24 timer, også for Ishaq, og en vanlig dag ser derfor omtrent slik ut: Hun står opp, som oftest halv sju, og starter hver morgen med bønn. Deretter går forskning, undervisning, møtevirksomhet og lesing i ett fram til kvelden. I tillegg krydres dagene med tennistrening og tid med venninner og familie.

Men når mange tanker virkelig skal sorteres, fungerer ingenting så bra som en tur i fjellet eller skogen. Heldigvis bor Ishaq rett ved Nordmarka.

– Jeg har en travel hverdag og trenger ofte å roe meg ned. Siden jeg ikke er så glad i folkemengder, er det ingenting som å bruke tid for meg selv og høre fuglene kvitre, sier hun.

Best av alt liker hun blåbærturene med faren. Hun ler godt når hun forteller hvordan de pleier å bli.

– Det ender alltid med at jeg spiser blåbær, mens han plukker.

Ishaq tror alle har godt av å bruke tid på å finne seg selv.

– Jeg foretekker å sitte på en stein framfor i en sofa. Det hender jeg lengter etter å se opp på den blå himmelen. Når jeg driver med sport er det for å få tankene vekk. Når jeg er i skogen er det for å sortere dem, sier hun.

Venninnene sier Ishaq også har en barnslig side. Den delen av henne som elsker animasjonsfilm, og har favoritter som «Madagaskar» og «Istid 2» («den med norske stemmer, for han bergenseren er så utrolig morsom»).

Det er kanskje den samme barnslige siden som gjør at hun ler ustoppelig og hjertelig – lenge – når hun blir konfrontert med at hun er stor fan av Erik Fosse og Mads Gilbert, legene som risikerte livet i Gaza da både journalister og soldater flyktet. Til Dagsavisens spørsmål om hvem Ishaq helst ville sitte fast i heisen sammen med, klarte hun å svare Erik Fosse.

– Pinlig, nå møter jeg ham på Rikshospitalet, sier hun med en forfriskende, smittende latter i stemmen. Men også med ydmykhet. For beundringen er oppriktig.

Mye kan tyde på at heller ikke Ishaq blir fornøyd med bare å sitte bak en kontorpult og ta i mot pasienter når utdannelsen er fullført.

– Jeg må bli en god lege før jeg kan reise ut. Men jeg har lyst til å jobbe på steder hvor jeg aldri har vært, sier hun.

Foreløpig er det nok av utfordringer her hjemme. I en offentlighet med få kvinnelige muslimske stemmer, er Ishaq blitt en ettertraktet debattant.

– Jeg har en agenda om å skape dialog og innsikt, og passer kanskje ikke inn i et debattklima som er mer opptatt av å skape konfrontasjon, sier hun.

Engasjementet får hun fra religionen, som ifølge Ishaq pålegger henne å være et godt medmenneske.

Om hun er interessert i fortsatt å være en offentlig person, er usikkert. For som så mange andre med sterke meninger har også Ishaq måttet betale en pris, i form av hets og trusler.

– Jeg er alltid redd når jeg skriver kronikker. Etter den første debatten jeg var med på fikk jeg beskjed av noen norske ekstremister om å dra hjem til tyranniets land. Senere fikk jeg e-poster og SMS med trusler.

Fra muslimske miljøer har innsatsen som MMS-leder bare gitt positive tilbakemeldinger, men Ishaq innrømmer at truslene har gått inn på henne.

– Sånt gjør noe med deg. Jeg følte meg fremmed, og begynte å tvile på folk rundt meg, kollegaer og venner. Det er ikke bra, sier hun.

– Det er derfor det er så viktig med dialog og brobygging.

Powered by Labrador CMS