PÅ BARRIKADENE: En demonstrant står alene mot politisperringene.
PÅ BARRIKADENE: En demonstrant står alene mot politisperringene.

Hva er en pøbel?

@spm:Dette er et slet, vanærende, beskjæmmende Ord, og alle vender sig bort fra det, det betegner. Og dog betyder Pøbel intet andet end et Indbegreb af Mennesker!

«Begrepet brukes som regel for å utdefinere grupper man ikke vil ha noe med å gjøre.» Knut Kjeldstadli, historieprofessor

«Det at vi stigmatiserer en hel gruppe ungdommer som pøbler, det gjør meg kvalm.» Eddi Eidsvåg, leder av Pøbelprosjektet

«Vi ser som en trend at ungdom i gode studieforløp med plettfri vandel er med i den voldelige delen av det, og kaster stein på politiet.» Vidar Remfeldt, Oslo Røde Kors

LANG PØBELHISTORIE: Både arbeideropptøyene på slutten av 1800-tallet, og natta til 1. mai-opprørene i Oslo rundt 1980 var mye mer ødeleggende enn det vi har sett nå, mener historieprofessor Knut Kjenstadli. (Foto: Ketil Blom)
LANG PØBELHISTORIE: Både arbeideropptøyene på slutten av 1800-tallet, og natta til 1. mai-opprørene i Oslo rundt 1980 var mye mer ødeleggende enn det vi har sett nå, mener historieprofessor Knut Kjenstadli. (Foto: Ketil Blom)
KAOS I BYEN: Det vi så i Oslo i januar var en blanding av politisk motivert støtte til Palestine, og gateteateraktig massesuggesjon, mener sosiologiprofessor Willy Pedersen.
KAOS I BYEN: Det vi så i Oslo i januar var en blanding av politisk motivert støtte til Palestine, og gateteateraktig massesuggesjon, mener sosiologiprofessor Willy Pedersen.

–⁠ Henrik Wergeland

Tabloid 12.01.08: «Så flott at du bruker ordet pøbel. Du vet hva det betyr? Det betyr folkelig. Det betyr det brede lag av folket. Så du er forhåpentligvis en pøbel.»

Kommentaren faller i en TV-sendt debatt 12. januar i år. Ungdomsarbeider og leder for Pøbelprosjektet, Eddi Eidsvåg, irettesetter Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen. Amundsen mener det er tull å gi samfunnet skylda for pøblenes herjinger i Oslo sentrum. Rampen må ta sin straff.

Etter opptøyene i forbindelse med demonstrasjoner i Oslo sentrum 8. og 10. januar kom pøbelbegrepet fort på banen. Noen av demonstrantene kastet stein på politiet, knuste butikkvinduer, kom med antisemittiske utrop, og det var også tilløp til vold mot fredelige pro-Israel-demonstranter.

Til sammen ble nesten 200 innbrakt av politiet disse to januarkveldene. Blant dem var det en stor overvekt av norske, unge gutter med innvandrerbakgrunn.

Amundsen mener dette må knyttes til en mislykket norsk integreringspolitikk, men advarer mot å legge skylden på samfunnet: «Hvis man velger å pælme stein etter politiet, i stedet for å ta seg selv i nakken og bli en skikkelig borger, så er det et valg man gjør selv, som man må ta ansvar for selv.»

–⁠ Det at vi stigmatiserer en hel gruppe ungdommer som pøbler, det gjør meg kvalm, sier Eddi Eidsvåg til Universitas.

Eidsvåg har løpt fra studio til studio som pøbelens forsvarer; han er ikke begeistret for hvordan saken håndteres i media.

–⁠ Når politikere og akademikere stempler ungdommen som «pøbler», er det nærmest en aristokratisk uttrykksform.

Begrepet «pøbel» betyr opprinnelig noe sånt som «folket», og avstammer fra det latinske populus. Men det er ikke slik vi vanligvis forstår begrepet i dag, og det er neppe slik det var ment fra Amundsen.

–⁠ Dette er et ord få bruker om seg selv. Begrepet brukes som regel i hegemonisk øyemed for å utdefinere grupper man ikke vil ha noe med å gjøre. Det antyder folk som mangler manerer eller dannelse, folk som går over en grense for hva skikkelig atferd skal være, sier professor i historie ved Universitetet i Oslo, Knut Kjeldstadli.

Han sporer pøbelens opprør langt bakover i historien.

–⁠ I perioden 1872 til om lag 1914 var det uro og oppløp i arbeidermiljøene omtrent annenhver sommer, særlig før arbeiderbevegelsen hadde slått igjennom. Og man har en del seinere eksempler, som rockeopptøyer på 50-tallet og «natta til 1. mai» tidlig på 80-tallet.

I 1878 gjorde Oslos arbeidere opprør mot fabrikkeierne, som ville sette ned arbeidernes lønninger. Det ble mobilisert til gatekamp og opptøyer, blant annet utenfor huset til Oluf Onsum, sjefen for Kværner Brug. Politiet rykket ut, og flere ble arrestert og dømt.

Morgenbladet ytret indignert at arbeiderpøbelen burde forstå at lønningene skulle ned i dårligere tider, og i et leserinnlegg ble det oppfordret til å «møte pøbelen med krutt og bly».

Under «rockeopprøret» i 1956 tok ungdom til gatene for å protestere mot foreldregenerasjonens konforme, fordistiske livsstil. Per Harald «Rocke-Pelle» Hartvik spilte inn tidenes første norske rockesingel, og amerikanske filmer som «The Blackboard Jungle» nørte opp under misnøyen. Dette generasjonsopprøret var neppe like voldsomt som arbeidernes opprør åtti år tidligere, men historikeren trekker paralleller:

–⁠ Det var litt sånn som James Dean i «Rebel without a cause», det var svak politisk motivasjon. Det var en veldig lært greie. Generelt lærer man av, kopierer og tilpasser internasjonale fenomener – det være seg flaggbrenning eller «sit ins». Ting sprer seg, og slike spontane revolter ser man i hele Europa, som i Frankrike i 2005 og i Hellas i 2008-2009, sier Kjeldstadli.

Det har vært spekulert i om opptøyene i Oslo kan sammenlignes med hendelser ellers i Europa, som i Paris. I følge Aftenposten 13. januar advarte eksperter mot «franske tilstander».

Sosiologiprofessor Willy Pedersen har lenge forsket på marginalisert ungdom, og han mener sammenlikningen kan ha noe for seg.

–⁠ Det kan være dette er uttrykk for en dypere etnisk basert marginalitet i Oslo, at noen har mindre forankring i det norske samfunnet, og ikke føler den store tilhørigheten. Det var jo mye ungdom fra Midtøsten som var med, og det kan tenkes at dette representerer en form for motstand mot vestlig hegemoni over arabiske land generelt, sier han.

Men antakeligvis kan massesuggesjon også ha vært en medvirkende faktor.

–⁠ Det interessante er å se på hvem som var i gatene. Det var nok en blanding mellom politisk artikulert motstand og mer gateteater-liknende suggesjon. Ikke ulikt det vi så på åttitallet.

«Natta til 1. mai»-opprørene fra 1979 og tidlig åttitall bar preg av mer voldsomme gatekamper enn rockeopprøret. Da var det mer eller mindre frika og hasjrøykende ungdom som kom på kant med politiet.

–⁠ Det uttrykte nok en tydeligere følelse av marginalitet og en slags sosial kamp enn det som var tilfellet i ’56, mener Kjeldstadli.

–⁠ Men hva med studentopprøret og ’68-erne? Var ikke dette også pøbel?

–⁠ Studentopprørerne ble nok kanskje også kalt for pøbler, men det var jamt over temmelig fredelig. De var en blanding av hippier, blomsterbarn, og mer politisk orienterte mennesker, ulike varianter av radikalere, sosialister og etter hvert kommunister, minnes historikeren.

–⁠ Det er et poeng å minne om at det som skjedde natta til 1. mai i 1979 og på tidlig 80-tall, og definitivt de mange oppløpene på 1800-tallet, var mye mer ødeleggende materielt sett enn disse eksemplene og det vi har sett nå.

Han ser paralleller mellom disse tilfellene og det vi har sett i det siste.

–⁠ Fellestrekkene er at man har en følelse av sosialt agg og utenforskap. Og så er det en foranledning som blir en gnist som antenner. Handlingene er lite forhåndsorganisert, så staten, det vil si politiet, kan slå slike opprør ned ganske lett. De får sjelden tunge langtidsvirkninger.

Men han frykter at nye opptøyer kan blusse opp.

–⁠ Hvis det fortsetter slik at skolesystemet ikke betjener 35 prosent av ungdommene i samfunnet vårt, og det er slik at folk med innvandrerbakgrunn ikke får jobb selv med mastergrad, tror jeg en mer utbredt bitterhet vil kunne vokse frem. Men det behøver ikke gå den veien hvis vi får i stand en klok politikk, en reell sosial inkludering, sier Kjeldstadli.

Oppvekstsjef i Oslo Røde Kors, Vidar Remfeldt, har bred erfaring med minoritetsungdom i Oslo. Han mener det er oppsiktsvekkende at mye av ungdommen som ble huket inn av politiet, er velfungerende ungdom.

–⁠ Vi ser som en trend at ungdom i gode studieforløp med plettfri vandel er med i den voldelige delen av det, og kaster stein på politiet. Det vil jeg gjerne prøve å forstå.

Han presiserer at Røde Kors ikke vil ta noe parti i saken. Han støtter ikke volden som ble utøvd, men han maner til å forsøke å forstå hva som ligger bak.

–⁠ For meg og Røde Kors handler ikke integrering om å få integrert innvandrere, men om en grunnleggende nysgjerrighet for andre grupper, for minoriteter om du vil. Det handler om å forstå de andre, det som er annerledes. Har vi en sånn humanistisk tilnærming – som muligens er drømmetenkning – så vil vi ikke se slike demonstrasjoner i fremtiden, sier Remfeldt.

Søndag 18. januar arrangerte jurist Abid Q. Raja et dialogmøte på Litteraturhuset i Oslo. Der møttes ledende representanter for presse og myndigheter, samt et knippe pøbelungdom som fikk tale sin sak.

Remfeldt satt i et ekspertpanel på møtet, og han mener møtet var fruktbart, men er opptatt av at det ikke stopper der. Derfor har Røde Kors initiert en «erfaringskonferanse».

–⁠ Vi skal gjøre det på bakvendtlandvis. Politikere og maktapparat i salen, og de som føler seg marginaliserte tar scenen og er lærere. Målet med erfaringskonferansen er å forstå hva dette går ut på dypest sett. Etter konferansen vil vi så dra i gang et rundbordsmøte med aktuelle folk hvor vi tar med oss funn og erfaringer videre til myndighetene.

Tilbake i Tabloid-studio 12. januar. Idet en av de fredelige demonstrantene og representant for ungdom med innvandrerbakgrunn, nittenårige Ahmed Rahali, forteller om frustrasjonen blant unge innvandrergutter som ikke føler seg sett i samfunnet, ruller lesernes SMS-er over skjermen: «Vi vil ikke ha gaza-tilstander her. Hiv pøbelen ut!» melder en. «Bur dem inne, ingen kjære mor der», smeller det fra nestemann. «Hilsen irritert!»