Rapport fra gutterommet

En mintgrønn bildør smelles igjen og dreper stillheten etter ordene «vi snakkes.» 19 år gamle Aksel Braanen Sterri ser opp mot huset han har bodd i siden han var syv år. I vinduene brenner det. Små telysflammer blander seg med lampene, og kaster lys mot noen furustammer utenfor.

– Jeg trodde hun skulle trene, sier Aksel før han legger hånden på dørhandtaket og roper «heisann» inn til moren som er på vei til å gå. Selv om videregående er byttet ut med statsvitenskap på Blindern, er det enda døren på Korsvoll som åpnes hver gang Aksel skal hjem eller bort. Han er hjemmeboer, og langt fra den eneste. I følge Statistisk sentralbyrå er hver tiende mannlige student på landsbasis en hjemmeboer. Det er dobbelt så mange sammenlignet med jenter. Inkludert tall for både gutter og jenter utgjør hjemmeboerne syv prosent av studentmassen. Og det er ved universitetene de fleste holder til. Det overrasker ikke Aksel.

– Er du fra Oslo og studerer i Oslo, er det å flytte til et dårligere sted ganske kjipt. Hjemme har du bil, du har mat i kjøleskapet, du får klærne dine vaska… Jeg tror det er en del fra Oslo som tenker sånn. Hvis de ikke er dritt lei foreldra sine, da.

Det har aldri vært noe problem for Aksel. Han flytter ikke før følelsen av at han MÅ blir for dominerende. Kanskje kommer trangen til sommeren, kanskje om ett år – vissheten om at han burde, er der allerede.

– Jeg tror ikke det er noen fare enda. Det er jo ikke sånn at jeg har tenkt å bli støkk her hele livet. Men det er jo på en måte en vane, og man går jo rundt og tråkker på hverandre, så det er vel på tide å komme seg ut snart. Men jeg har et dyrt kosthold, så skulle jeg flytta måtte jeg funnet meg en jobb, og da blir det lett bare studier og jobbing.

I bakgrunnen summer P2. Aksel lener seg bakover og legger armene bak hodet. Han liker seg ved stuebordet. Det er her han leser pensum, selv om søsteren og moren romsterer rundt han, og det er her han lar internett trylle vekk tiden. Aksel tør å kalle seg hjemmekjær. Hvorfor skulle han ikke det?

– Jeg skjønner at noen kan synes det er flaut å fortsette å bo hjemme, men for meg er det alt jeg vet om. Jeg har gjort dette i 19 år, ikke sant. Det er greit sånn som det er, og alle ting man må endre på i livet er litt mas.

– Er det en trygghetsfølelse?

– Ja, det er vel egentlig det. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Jeg har alltid vært redd for nye ting. Men med ett jeg er i gang, går det bra.

Sammenlignet med for noen år siden tror ikke Aksel at hjemmetilværelsen har blitt så annerledes etter at han ble student, utenom at moren antagelig er mindre streng.

– Men hun maser jo enda om jeg har gjort leksene, sier han og ler med hes latter.

Han tror søsteren, som er ett og ett halvt år yngre, har det strengere.

– Jeg er jo gutt da, så mamma er ikke så redd for at jeg skal bli voldtatt og sånn. Men hun har det jo fritt hun også da, absolutt.

Professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Hanne Haavind, mener at en av grunnene til at gutter blir boende lenger hjemme hos foreldrene, nettopp er at de har mer frihet enn jenter.

– Gutter kan skape seg en relativt mer selvstendig tilværelse i hjemmet enn jenter, i forhold til å ha færre plikter og få mer service, sier hun, og fortsetter:

– Forventninger foreldre har til han- og hunkjønn er nok noe forskjellig. Foreldre blander seg mindre inn i hva sønnene driver med, og vil nok være mer tilbøyelige til å overvåke sine døtre selv når disse er voksne. Er det for eksempel lettere for en gutt å komme full hjem, enn for en jente? Ja, jeg tror det er det.

Haavind mener det naturlig nok finnes mange unntak, men ser en klar tendens: gutter har større spillerom.

– Riktignok er det få som sier at de ønsker å bli boende hjemme. De fleste vil nok ha friheten og den utviklingsmuligheten det er å bo for seg selv, men lagt sammen med økonomiske forhold og avstand til studiestedet, kan det være at de føler at det er best å bo hjemme, sier Haavind.

Akkurat det siste kan Amund Fallaksen si seg enig i. Som 25-åring har Løvenstad-gutten flyttet hjem til gutterommet for tredje gang. Hver gang med tanke om at denne gangen blir den siste. For det er ikke sånn at Amund gjerne blir boende. Helst vil han langt vekk, fortest mulig, over Atlanteren.

– Det blir bare kjipere og kjipere å flytte hjem for hver gang. Men det er ikke noe alternativ å ordne leilighet i byen heller, for da blir jeg mer fanget hvis jeg skal dra ut igjen. Men jeg føler jo at man må ha en god unnskyldning for være så gammel og bo hjemme. Jeg forklarer alltid hvorfor jeg gjør det, og da skjønner folk greia.

Amund sitter tilbakelent i stolen som sammen med enkeltsengen fyller hele rommet. Før var det enda mindre, men plater og mikser har måtte vike for en Mac kjøpt i USA, eller Statene som Amund selv sier. Nord-Amerika-studenten har hatt flere lange utenlandsopphold, og samlet erfaringer fra både Italia, Portugal og USA. I Portugal forsto han for eksempel at det fantes verre ting enn å bo hjemme lenge.

– Jeg delte leilighet med tre andre karer, og hver dag kom moren til han ene med mat i Tupperware merket med morgen, middag og kveld. Det er drøyt! Alle vennene mine, om de var yngre eller eldre enn meg, bodde hjemme. Sånn var kulturen, og økonomien.

Amund snur seg mot Mac-en og skifter sang. Mer rolig musikk finner veien ut av høytalerne. På døren har 90-tallets klistremerker klebet seg fast i nåtiden. Det er en stund siden han var del av kjernefamilien.

– Nå bare sover jeg her, får klærne mine vasket og lager mat. Men det er gratis, jeg har ingen faste utgifter og trenger ikke tenke på noen. Jeg kan pakke og flytte ut når som helst. Det er en frihet jeg er hypp på å bevare så lenge jeg er i Norge, sier han, og regner med å være ute av landet igjen ved neste semester, med samme plan som alltid; å ikke vende hjem igjen.

At færre blir boende lenge hos foreldrene er ikke bare noe som gjelder for studenter. Tall for hele landet uavhengig av studentstatus eller ikke, viser samme tendens. Allikevel er det én ting som er like sikkert som det alltid har vært – jentene flytter først. Men ikke alle like tidlig som Erika Hebbert, i hvert fall ikke når tittelen er student. For Erika er kun 18 år og avslutter sin første bachelorgrad dette semesteret. Som 16-åring flyttet hun fra Bodø til Oslo, for å studere klassisk ballet. Det eneste studiet i landet som krever at du er 16 år ved studiestart.

– Da jeg fikk vite om linjen tenkte jeg bare «Yes, jeg må inn». Jeg har faktisk kjent mer hjemmelengsel nå i tredje klasse enn tidligere. Men det er ikke noe jeg har slitt med akkurat, det har egentlig bare vært bra.

Erika har senket armene og satt hælene i gulvet. Tåspisskoene er byttet ut med vannflaska og Studio 3 på Kunsthøgskolen er tømt for studenter. Men selv om dagens økter er ferdig, er ryggen til Erika like rett som under piruettene. For kroppen har hun hele tiden, forklarer hun. Det er ikke samme som med pensumbøkene, som bare kan legge fra seg når man er ferdig med å lese for dagen.

Sine første trinn gjorde Erika i en alder av tre. Moren er pedagog og ballettskoleeier, og ble den naturlige treneren helt til datteren flyttet sørover.

– Jeg følte spesielt at det var godt å få andre lærere. Det ble litt mye på slutten, og det er kanskje litt spesielt med mor og datter når man er i den alderen også.

Første stopp etter Bodø ble Katarinahjemmet på Majorstua, drevet av nonner. Bestevenninnen bodde der allerede, og foreldrene følte at det var et trygt sted til å begynne med. Nå bor hun på studenthjemmet på Carl Berner, og står for alt det huslige selv.

– Noen ganger har jeg ønsket å komme inn døra og bare truffet familien min der, men jeg har et bra nettverk her også. Det har gått overraskende bra, for man blir mer selvstendig og sterkere mentalt av å bo for seg selv, forteller Erika, og legger til:

– Det er de jeg har møtt som sier at de ikke ville ha klart å flytte så tidlig selv, men jeg tror at hvis de også virkelig brant for noe, ville de gjort det samme.

Aksel tror ikke han er en av dem. Fra stuebordet på Korsvoll avkrefter han det. Men som student hadde ting vært annerledes. Han tror han vil klare seg bedre enn de fleste, bare det mest nødvendige er i orden:

– Jeg var hos en kamerat en gang og skulle steke biff, men den bare svidde seg. En ordentlig stekepanne er jævlig viktig.