Keshvarig opphold

– Ingen fra regjeringen hadde mulighet til å stille til debatt, men det kunne du, Mazyar Keshvari.

Sitatet kunne vært hentet fra Dagsnytt 18, Politisk kvarter, eller et debattprogram på tv. Frp-Politikeren er etterhvert godt kjent fra hans mange opptredener og utspill i media. Om det er Flyktningekonvensjonen som må endres, imamer som må gå, eller flyktningers verdisaker som bør beslaglegges – Fremskrittpartiets innvandringspolitiske talsmann er ikke redd for å ta debatten. Han går hardt ut, og har i løpet av sin karriere hisset på seg både gud og hvermann.

– Hva er det dere egentlig vil snakke om i dette intervjuet? spør Keshvari før han vil gi tillatelse til å sette i gang båndopptaker.

Han kaster et skeptisk blikk i Universitas’ retning mens han drar håndbaken over pannen. Sekunder tidligere kom han travende inn på et av Stortingets mange møterom, 20 minutter for sent til avtalen. Ventetiden ble brukt til å søke opp Keshvari på Twitter. På sosiale medier og i kommentarfeltene florerer det med karakteristikker av Keshvari: «smørbukk-innvandrer, «husneger», «rabiat», «arrogant» og «ufyselig». Hard kost, men ifølge Keshvari er det ikke nettrollene som er verst, men «oppegående folk som kommentatorer i media, politikere og rådgivere i andre partier». Folk han mener tillater seg å snakke om Frp’ere på en måte de aldri ville gjort om andre politikere. Han anser ikke hetsen han får på sosiale medier som rasisme, men føler seg ofte stigmatisert for sin partitilhørighet, og kanskje særlig kombinasjonen av å være innvandrer og Frp-politiker.

– Er du innvandrer bør du helst holde kjeft, være takknemlig og ønske mest mulig innvandring, uansett resultater. Utfordrer du bildet og sier at det ikke bare er flott, herlig og berikende, så er du en slags forræder.

For mange fremstår han som et paradoks: en innvandrer som ikke vil ha innvandring. Tull, mener Kesvhari. Dette bildet er det mediene og venstresiden som har skapt.

– Vi vil hjelpe de som virkelig trenger det. Og for å hjelpe må vi være strenge og hive ut dem som ikke har noe her å gjøre. Stemmen har den insisterende, bestemte klangen som er så karakteristisk for Keshvari. Her er det ingen tvil om hva som er rett og galt. Han hevder han aldri har brydd seg noe særlig om hva andre mener om han, men innrømmer at han blir lei all kritikken i blant.

– Jeg opplever til tider debatten i Norge som så snever, så tilbakestående, så idiotisk! Se på debatten om hvor mange kvoteflyktninger vi skal ta i mot. Det brukes masse tid og krefter, og resultatet blir at fire barnefamilier får komme tilbake til landet. Det er et hån mot 60 millioner mennesker som er på flukt i verden.

Keshvari er ulastelig antrukket i en svart dress, hvit skjorte og mørkt slips. I løpet av intervjuet tikker det inn meldinger på mobilen, men Keshvari har hendene samlet på bordet og enser dem ikke. Han konsentrerer seg om spørsmålene og trekker lange historiske linjer for å forklare sin politiske oppvåkning. Han snakker ivrig om andre verdenskrig, og Øst- og Vest-Berlin. Det var åpenbart for ham hvilken side han ville ha holdt med.

– Du så hvordan det gikk med de landene som hadde sosialisme som styringsform. Enten det var i Sovjet, Kina eller Øst-Europa. Sosialisme avlet kun nød, død og elendighet.

Familiens flukt fra det totalitære styret i Iran skulle bli utgangspunktet for politikerkarrieren.

– Når du kommer fra en motstandsfamilie, som politisk flyktning fra Iran, der folk som driver med politisk arbeid fortsatt risikerer å bli henretta, torturert og lemlesta, tar du ikke demokratiet for gitt.

Han hever øyebrynene oppgitt og minner om hva folk måtte gjennom under okkupasjonen av Norge.

Et år før Keshvari ble født ble sjahen av Iran styrtet og Khomeini innførte sitt prestestyre. Bestefaren hadde jobbet i sjahens hær, og foreldrene var motstandsfolk som var aktive i studentbevegelsen. Plutselig begynte venner og familie å bli henrettet. Andre bare forsvant. Av frykt for at det samme skulle skje dem, valgte familien å flykte. I 1986 ankommer Keshvari, hans lillebror og mor Drammen. De blir plassert på det improviserte flyktningemottaket «Annexet», en båt som lå til kai. Keshvari var fem år og hadde uendelig mange spørsmål, «hvor er resten av familien?», «hvorfor skjer dette?».

– Det var der min interesse for politikk begynte. Vi var heldige som kom oss til Norge. Vi hadde et reelt beskyttelsesbehov, og har aldri vært tilbake i Iran. Det er fortsatt farlig for vår familie der.

Keshvari beskriver familien som en slags idealtype på en velintegrert innvandrerfamilie. Et knapt år etter at de fikk oppholdstillatelse var begge foreldrene ute i jobb, de lærte seg norsk i rekordfart, engasjerte seg i korpset og bidro på dugnader. Det iranske opphavet sitter likevel dypt, understreker Keshvari. Når han skal fortelle om hva slags mat han liker best og hva slags musikk han hører på, er det Iran som gjelder. Tradisjonell iransk kyllingkebab er favoritten, selv om han sjelden har tid til å lage det. Det handler om hva man blir eksponert for, mener han. Det samme gjelder politikk. I familien til Keshvari er alle opptatt av politikk, men ikke alle er enige om at det er Frp som gjelder.

– Vi er en familie med ulike politiske synspunkt, alle stemmer ikke det samme.

For Keshvari kom den partipolitiske oppvåkningen første året på BI. Ting han lærte der «rokket ved etablerte sannheter», forteller han.

– Det gjaldt blant annet den norske landbrukspolitikken. Folk sa at vi i Norge måtte verne om den trygge, rene maten vår. Det hang ikke på greip at den franske, danske eller tyske maten ikke var bra nok.

Han skjønte at de «såkalte sannhetene» ikke hadde støtte i den empiriske verden han var omgitt av. Keshvari gikk til anskaffelse av partiprogrammer fra alle partier. Han fikk til og med fatt i partiledertalene fra partienes årsmøter på videokassett – både fra Høyre, Frp og Arbeiderpartiet. Det ble Frp.

– Jeg er veldig opptatt av det liberale tankegodset. Høyre og Frp har hatt mange av de samme kampsakene opp gjennom, men Høyre har aldri vært først ute. Det er alltid Frp som har gått i bresjen, forklarer han, dytter en fersk snus på plass under overleppa, og legger en gammel tilbake topplokket på snusboksen.

Han trådte for alvor inn i politikken som 20-åring, og steg raskt i gradene. Noen år etter han ble leder for Groruddalen FpU ble han fylkeslagsleder for Oslo. Senere har det blitt flere verv og flere stillinger. I tillegg til å være innvandringspolitisk talsmann i FrP, er han i dag fast møtende stortingsrepresentant som vara for finansminister Siv Jensen, medlem av Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Likevel medgir han at Frp ikke alltid har vært partiet for han. Første gang Keshvari uttalte seg i media, som 18-åring i et skolevalg på Ulsrud videregående skole, sa han at ungdommen har «gjennomskuet Carl I. Hagens parti»:

– Ungdom er ikke dumme. De går på skole sammen med innvandrerungdom og ser at vi ikke er knivdesperadoer eller kjeltringer, sa han til Aftenposten, bare to år før han ble valgt til leder for Groruddalen Fpu. Han forklarer at Frp har forandret seg siden den gangen.

– Jeg var veldig kritisk til visse krefter i partiet på den tiden, blant annet Vidar Kleppe, som senere ble kasta ut. Veldig mye av partiretorikken hang ikke på greip med den ideologien partiet er tufta på. Jeg meldte meg inn i Fpu, som var mer konsekvente i sin ideologi enn Frp på den tiden.

Keshvari snakker politikk på inn- og utpust, som om han har dårlig tid. Ordene kommer i en konstant strøm, kun avbrutt av hans karakteristiske gulp etter luft. Gulp som kommer av at han har problemer i svelget. Hver gang han stiller til intervju er det de samme historiene som fortelles. En regle gjentatt i det kjedsommelige om hvordan familien kom til Norge som politiske flyktninger og ble integrert på 1-2-3, at han spilte i korps, hans historieinteresse og hvordan han har steget i gradene i Fpu og deretter Frp. Et plettfritt portrett av en politikersstjerne på rask fremmarsj. Men det finnes riper i politikerlakken. Et google-søk unna er det historier om som vitner om temperament, trusler mot en programleder på et utested og besittelse av hasj og Keshvari som hevder sin uskyld.

– Det var en historie for noen år siden hvor du var i en rettsak, med politiet...

Keshvari avbryter før spørsmålet er ferdig stilt. Han har fått en viktig sms og sier han må gå.

Men er det mulig å få høre noe om privatpersonen Keshvari?

– Du spør jo bare om politikk jo, da svarer jeg politikk.

Du svarer aldri på om du er religiøs i intervjuer, hvorfor ikke?

– Jeg er en offentlig person, jeg har behov for å ha et lite rom inni meg som jeg ikke deler med hele verden. Det gjelder blant annet religion, og følelser jeg har overfor dem jeg er glad i. Det trenger jeg å ha for meg selv.

Men han letter litt på sløret. Han har ikke samboer, men en kjæreste som han har vært sammen i omtrent ett år. Hun heter Kine og er ingen hemmelighet.

Har du planer om å stifte familie?

– Jeg tenker at det er naturlig å gjøre en dag, men da må jeg legge om livet mitt. Jeg jobber ofte mandag til søndag, og veldig sene kvelder. Jeg vil ikke være en sånn far som ser tilbake på livet sitt og angrer på at han ikke var der.

Hva er det fineste komplementet du har fått?

Han blir myk i blikket. Smiler litt sjenert.

– Det er nok når noen av de jeg er glad i forteller meg at de elsker meg.