Ensomhet i påsken:
T.G.I. Hverdag
Når høytida endelig er over og mandagen har skiftet kulør fra blendende påskegul til den kjente mørk blå, er det mange som gleder seg like mye over at folk, som hverdagen, er tilbake.
Det har nå gått 11 dager siden siste påskedag i 2018. Og mens du snørte din sekk og spente dine ski fordi det lyste så fagert i heien, var det noen som satt hjemme og bare så ett lys i horisonten: gløden fra den store påskekonkurransen i sosiale medier. Hvem er lykkeligst på påskefjellet?
Mange tok påskeferie allerede 23. mars, meg selv inkludert. Det har vært spennende å følge med på årets krim: generasjon prestasjon og jakten på den perfekte påska. Vi kom ikke lenger enn til første dag påske før en høy og skjærende korpsmusikk strømmet ut av NRK P1. Fremst i påsketoget gikk en uskyldig fanebærer ved navn Viggo Valle, han ropte og skreik «KOR SKA VI REIS?!?!», og minte meg på at jeg ikke skulle reise noe sted.
Grunnen til at han spør er åpenbar. Høytider som påsken impliserer at den gemene hop skal reise et sted. Gjerne hjem til familien og være med de som fødte og flasket deg opp. Også skal vi kose oss skikkelig, gukko vi skal kose oss! Og mens mange har hyggelige, tradisjonelle svar på spørsmålet Valle stiller, kan det for noen også besvares med «ingenting».
I 2017 sa kommunikasjonsansvarlig i Kirkens SOS Norge, Lisbeth Meidell, til NRK at mange opplever påska som mer ensom enn andre høytider. – Hver dag ringer det omtrent 500 personer. Det hender vi har litt større pågang i påsken, men de som ringer sier de er ekstra tungt i denne perioden, sa Meidell. Og det er vel ingen grunn til å tro at det er annerledes blant studenter. I en undersøkelse fra 2016, utført av Sentio på vegne av NSO og Universitas, [kommer det frem at hele èn av fem norske studenter ofte eller hele tiden er ensomme.](1) Ensomheten er en usynlig by med mange innbyggere.
Denne påska har jeg vært takknemlig for én ting: at jeg skulle jobbe. Det har nemlig spart meg for mange rundt-grøten-forklaringer av typen «vi er litt sånn byfolk, har ikke hytte» eller «nei, du skjønner flybillettene er altfor dyre» eller «glemte å bestille billetter i tide». For påska er ei krampeaktig høytid der man skal kose seg så innmari. Og mens folk gladelig tar noen dager fri og feirer at Jesus sto opp fra de døde, er det mange hvis realitet som også våkner, realiteten om dysfunksjonelle familier, dårlig økonomi og en tyngende ensomhet.
I tillegg til forventningene som naturlig kommer med høytida, som at det er en tid for å være med de nære, familien og de man er glad i, kommer det også forventninger fra sosiale medier. Instagram gikk i påsken varm i vente på svaret: hvem har den aller beste påsken? Når SoMe er tapetsert av skibilder og kakao og kvikklunsj i godt lag, blir det et krysspress av forventninger som gjør det enda verre for de som «ikke innfrir».
Neste gang Viggo Valle spør kor vi ska reis, blir det kanskje helvete på mange av oss. En av de syv dødssyndene er jo misunnelse, og hvis det finnes en Gud så kan hen godt drepe meg nå. For jeg er misunnelig på alle de som var hjemme hos foreldrene sine i påska og kommer tilbake med ny energi, som har ei hytte eller tre og som drar på den hver påske, som går i synkront og på rekke opp fjellsida, med snøret sekk og spente ski, fordi det lyser så fagert i heien at de får solbrilleskille. Jeg drømmer om de tradisjonene. Heldigvis er det hverdag igjen.
Flere essays fra Universitas:
[Dette skjedde da bestevennen min fikk kjæreste](3)
[Slåsskamper finner sted på konsert, i Holmenkollen og på T-banen. Hva kjennetegner disse kamphanene?](4)
[En hyllest til de dødelige deltidsjobbenes relevante irrelevans](5)