– Jeg var 20 år og fikk hjerneslag. Det er jo egentlig umulig.

Tenk deg at du i løpet av de neste 30 sekundene, helt uten forvarsel, kjenner følelsene i armene, beina og ansiktet sive ut av deg. Du skriker i hodet, men ingenting kommer ut av munnen. Du blir en marionett uten tråder, all kontroll er borte. Slik føles det å bli rammet av slag.

– Jeg var 20 år og fikk hjerneslag. Det er jo egentlig umulig, forteller 21 år gamle Pernille Haldorsen. Hun smiler oppgitt.

Der hun sitter i sofaen i kollektivet på Majorstua, virker hun som en hvilken som helst Oslostudent. Talen hennes er noe slurvete, hun snakker sakte, tar seg tenkepauser og leter stadig etter ord. Men hun ligger ikke døende, hun sitter ikke i rullestol og hun har ikke krykker. Hun har derimot på seg treningsklærne. For fire måneder siden gikk hun på treningssenteret for å ta 30 kilo i benkpress. Nå halter hun bort og må nøye seg med å trene på å strekke ut armen. Et utenkelig scenario for de fleste i 20-årsalderen. Likevel et stort steg frem siden sommerferien for Pernille.

Torsdag 2. juni i år står hun opp og er nervøs. Dette er dagen hun har forberedt seg på i to år. På sengen ligger treningsbagen klar for de fysiske testene til Politihøgskolen. Hun kom ikke inn året før, men er det noe man lærer av å snakke med Pernille, er det at hun aldri gir opp.

– Jeg har vurdert mange forskjellige yrker, men politi var det eneste uten et «men». Jeg vil gå på jobb og gjøre en forskjell, sier hun.

Det siste året har ukene bestått av svømming på mandager og egentrening onsdag og fredag. Nå er dagen her. Testene er harde, men hun må bestå. Dette har vært drømmen hennes siden ungdomsskolen.

– Åhh, jeg var så sykt fornøyd da jeg var ferdig!

Pernille består testene med glans. Svømming, dykking, løping og styrke – ikke noe problem. Treningen har gitt resultater.

Det er i dusjen det skjer. Allerede under løpetesten begynner hun å få vondt i hodet, men Pernille lar ikke slike bagateller plage henne. Nå er hun lykkelig og lettet over dagens prestasjoner, og gjør seg klar for å runde av kvelden med venner i Sofienbergparken. Hun setter på OneRepublic, skrur på vannet, tar sjampo i håret. Så, ut av ingenting, slutter venstrearmen å lystre.

– Alt skjedde på 30 sekunder. Det føltes litt som om jeg var full i halve kroppen. Først sviktet armen, så beinet. Alle musklene i ansiktet bare slappet av. Det var aldri noen tvil – jeg visste at det var alvorlig, forteller hun.

Faen, faen, faen. Ordene går som et panisk refreng gjennom hodet på henne.

Pernille halter ut av dusjen mens hun roper til romkameraten Isabell at hun må ringe ambulanse. Så dumper hun ned i senga.

– Innen det har gått ett minutt, er jeg helt lamma. Jeg har fortsatt talen, men jeg kan ikke bevege kroppen. Jeg prøvde å si til Isabell at det går fint.

Det går ikke mange minuttene før det kommer to ambulansefolk og får henne over i en rullestol. Senere på kvelden blir alt svart. Hun våkner på Ullevål to dager senere i en tåke av medisiner.

– Det var et stort sjokk for alle. Søsteren min måtte gå ut av rommet og spy. For min egen del gikk det ikke opp for meg før en uke etterpå. Jeg husker jeg våknet fra doptåken, så var søsteren min der og jeg tenkte: «Du skal jo være i Bergen, ikke her».

Sommersola steker over Oslo de neste månedene, parkene er fylt av spretne joggere og lekne gjøglere. Men for Pernille går ferien til daglige timer på Sunnaas Sykehus med fysioterapeut, ergoterapeut og logoped. Forbedringene kommer, men irriterende sakte.

– Første gangen jeg gikk uten hjelpemidler var merkelig. Det føltes som noe var feil. Å løfte beinet var så sykt tungt, som om de var gipsa. Jeg klarte ikke bøye beinet, jeg måtte slenge det til siden for å gå. Det var jo et stort steg, men egentlig mest irriterende. Hvorfor klarer jeg ikke dette med en gang?

I aldersgruppen 20 til 64 år har antall slagtilfeller økt med oppsiktsvekkende 25 prosent på verdensbasis siden begynnelsen av 1990-tallet, viser en analyse i The Lancet fra 2013. 14 000 til 15 000 personer rammes i Norge hvert år. Likevel er tre av fire over 70 år. Hjerneslag skyldes som oftest blodpropp i hjernen. Det kan komme av for eksempel høyt blodtrykk, stress og bruk av p-piller.

– De fysiske testene til politihøgskolen kan kanskje ha vært utløsende, men jeg tror egentlig det bare var stress. Jeg stresset i livet, både på grunn av opptaksprøvene, eksamen og jobben, sier Pernille og legger til:

– Legene sier det enten var på grunn av p-pillene, stress, eller at det bare skjedde tilfeldig. De vet ikke sikkert, sier hun. Blodpropp går i arv, og Pernille vet at oldemoren fikk blodpropp, men ingen andre i familien har hatt det.

Opptaksprøvene til skolen er stressende, men de skal ikke gå på helsa løs, mener Anne-Lisbeth Framaas, seksjonsleder for opptaket til Politihøgskolen.

– Våre fysiske tester er langt fra så krevende at noen skulle få problemer med helsen.

Hun har aldri har hørt om noe tilsvarende Pernilles situasjon.

– Dette er første gang vi hører om det. I de tre årene jeg har vært her, har det ikke vært noen slike hendelser, sier Framaas.

Hun understreker at testene er utarbeidet av et fagmiljø innen idrett på Politihøgskolen i samarbeid med Idrettshøgskolen.

– Jeg elsker å løpe! utbryter Pernille plutselig.

– Jeg har bare så sykt lyst til å løpe.

Selv om hun nå har flyttet tilbake til sitt gamle kollektiv, der hun insisterer på å klare alt selv, er det fortsatt en lang, haltende vei tilbake til det nivået hun var på før slaget. 20-årene, epoken for utforsking og selvrealisering, blir ikke som hun hadde sett for seg.

– Vennene mine gjør normale ting: Studerer, reiser og fester. Det er et savn. Du føler du burde gjøre det samme. Filmkvelder, take-away, alt sånt kan jeg være med på. Men det jeg har mest lyst til akkurat nå, er å gå en lang tur i fjellet.

På spørsmål om hun fortsatt er med på byen med vennene, ler hun.

– Det er gøy å være full så lenge jeg blir sittende. Jeg går tilbake to måneder i formen da, men det tenker jeg jo ikke på når jeg er full.

Hvordan ville du reagert hvis hele livet ditt ble snudd på hodet?

Anne-Kristin Solbakk, som er førsteamanuensis i klinisk nevropsykologi ved Universitetet i Oslo, fortellet at hjerneslag innebærer en stor risiko for å utvikle depresjon og angst.

– Spesielt unge opplever en stor endring i identiteten sin. I ungdomstiden sammenligner man seg mye med andre. Som ung tar man det som en selvfølge å kunne utdanne seg, få den jobben man ønsker og etablere familie i samme takt som sine venner. Slagrammede pasienter må finne ut hvem de er på nytt. Det kan være utrolig krevende og det påvirker hvilke roller man har i familien, i studentmiljøet og på jobben. I disse fasene er det vanlig å oppleve depresjon, sier hun.

Sykdom på hjernen er noe som tar lang tid å komme seg fra, forteller Solbakk.

– Etter å ha kommet seg over det første sjokket, må man endre planene og forventingene til livet. Om man ikke gjør det, kan man fort møte veggen.

Tilbake på Majorstua gjør Pernille seg klar for dagens treningsøkt. Det er iskaldt, veien bort til treningssenteret er glatt, men hun er fast bestemt. Til tross for psykologens bemerkninger, virker det ikke som om det finnes en negativ tanke i henne. Universitas’ utsendte prøver å grave i hennes bekymringer for fremtiden, men får laber respons.

– Har du noen gang fått lyst til å gi opp?

– Aldri. Hvis du bestemmer deg for å gi opp, blir det vanskelig å finne seg et nytt mål. Da blir det meste meningsløst. Jeg skal komme inn på Politihøgskolen. Planen er å prøve igjen neste år, sier hun.

– Jeg tror at så lenge du legger inn tid og innsats, så går det bra. En fremtid hvor jeg ikke kan gå, snakke og håndtere ting selv, er for skummelt å tenke på. Jeg må bare se framover, og håpe på det beste.