Cecilia Dinardi ble hun utsatt for seksuelle overgrep da hun var 12 år. I år vant stjerneadvokaten pris

Lysene er slukket og det er knapt et menneske å se på Nedre Romerike tingrett en onsdag ettermiddag rett før klokken fire.

– Vi ble ferdig litt tidligere enn forventet. Det virker som om alle ble det, sier en smilende Cecilia Dinardi idet Universitas ankommer.

Hun ble ferdig med mastergraden i jus for tre år siden og har allerede rukket å bli partner i beryktede Advokatfirmaet Elden DA. For bare noen dager siden mottok hun Bjørnsonprisen for sitt arbeid for asylbarns rettigheter.

– Det var en veldig overveldende oppmerksomhet å få. Jeg jobber mye og tenker ikke ofte over hva jeg gjør. Da er det veldig stas når andre legger merke til det og synes det du gjør er viktig.

At hun skulle engasjere seg for akkurat asylbarn henger tett sammen med hennes egen bakgrunn. Cecilia kom til Norge fra kystbyen Valparaíso i Chile da hun var tolv år gammel.

Etter en lang reise med både fly og tog, kom hun til transittmottaket i Urtegata 31 på Grønland sammen med sin mor og sine to søsken. Hun husker det godt.

– Det var fryktelig. Bygget var stappfullt av barn og voksne som alle var preget etter en lang reise, og mange kom fra krigsherjede områder.

Mye skriking og roping på ulike språk, dårlig lufting og mangel på organisering og tilsyn. Minnene hun sitter igjen med er ikke særlig positive, og rettighetsforkjemperen er redd for at mange barn har det akkurat like ille i dag.

Hun mener en mulig løsning kan være å legge til rette for desentraliserte mottak, hvor familier med barn plasseres i ulike boenheter rundt om i kommunene, med et lokalkontor som kan organisere aktiviteter slik at man tidlig integreres i lokalmiljøet.

– Jeg har aldri forstått hvorfor vi er så redd for at folk skal knytte seg for mye til Norge. Er det bedre at barn skal bo på midlertidige mottak preget av uro og risiko for vold?

Etter noen uker i Urtegata ble den lille familien sendt til Drevsjø, rett ved Femundmarka i Hedmark. Cecilia humrer litt og forteller om første gang hun hørte noen snakke norsk.

– Æsj, så stygt! Skal jeg snakke det der?! Fy søren.

Hun mistenker at det dårlige førsteinntrykket av det norske språket skyldtes at det var en eller annen markant dialekt. Nordnorsk, syntes hun å huske. Det tar ikke mange sekunder før hun bryter ut i latter.

– Nei uffameg. Unnskyld! Du er jo... Det må ha vært en trønder.

I fjor høst fortalte Cecilia for første gang om de seksuelle overgrepene hun ble utsatt for som barn på asylmottak. Til Aftenposten fortalte hun om en mann i trettiårene som alltid var hyggelig mot henne. Men en dag hadde hun blitt med ham på rommet og han hadde forgrepet seg på henne. Hun har aldri følt en trang til å dele det med noen, men på grunn av den forferdelige situasjonen til asylbarn i Norge og Europa, følte hun det var på tide at noen ga ansikt til problematikken.

– Det var på tide at folk skjønte alvoret. Jeg tror det betød mye for en del av dem som har opplevd lignende.

Barn på asylmottak lever mer skjermet enn de fleste andre barn. Og når et asylbarn lever under omsorgssvikt, voldelige omgivelser eller blir utsatt for overgrep, er deres tilgang til hjelpeapparater mye dårligere enn for andre barn, forteller Cecilia.

Å vokse opp i fosterhjem, oppleve seksuelle overgrep, flukt og vold ruster ikke barn og unge med de beste forutsetninger. Cecilia har lest en del om hva som gjør at enkelte barn takler store belastninger i barndommen bedre enn andre.

– Nyere studier sier noe om at dette kan henge sammen med trygghet og kjærlighet de første leveårene, og kan utgjøre et viktig fundament for barn og deres evne til å takle fremtidige belastninger i oppveksten. Jeg var så heldig at jeg fikk det.

Studier viser også at dette kan henge sammen med barnets personlighet.

– Barn som er utadvendte har en tendens til å klare seg bedre enn de som er innadvendte.

Som liten var Cecilia veldig utadvendt. Hun var klovnen som danset på bordet, som var morsom og var flink til å skaffe seg venner.

– Men det gjør meg litt trist også, for personlighet er litt genetisk betinget. Den kan du ikke bestemme eller gjøre særlig mye med.

I barndommen drømte Cecilia om å bli president for alle barn.

– Jeg har alltid drømt stort og aldri vært beskjeden. Det er kanskje det som har gjort at jeg har holdt meg oppe.

Da hun fylte fjorten ble planene mer realistiske. Nå skulle hun bli advokat.

Men på videregående ble Cecilia gravid og bare få uker etter at hun fylte sytten kom Kathrine til verden. Hun anbefaler ingen å få barn så tidlig.

– Jeg var akkurat ferdig med min egen barnetrygd da jeg skulle begynne å få trygd for min egen datter.

Ikke før datteren skulle begynne på videregående, søkte hun seg inn på jussen i Oslo. Da var hun tretti år.

I løpet av studietiden ble hun kåret til årets forbilde av regjeringen for sitt engasjement for asyl- og barnevernsbarn. Kort tid etter å ha fullført master landet hun jobb i firmaet til John Christian Elden, hvor hun har opparbeidet seg en portefølje med tunge volds- og overgrepssaker.

– Det blir mange ekstreme historier å gå rundt og bære på.

Den engasjerte advokaten blir med ett litt mer alvorlig.

– En dag så smalt det bare, og jeg falt sammen.

Hun møtte veggen. Var overarbeidet og jobbet døgnet rundt, og glemte fullstendig å lytte til sin egen kropp.

– Jeg følte meg så utilstrekkelig. Som om alt jeg gjorde bare ble halvveis.

Det endte med en uke på sykehus og streng beskjed fra sjefen om at hun måtte ta det med ro og passe på seg selv. Ikke lenge etter reiste hun alene til en liten øy utenfor Karibien.

– Jeg må ordentlig bort. Det er det eneste som ser ut til å fungere for meg for at jeg skal slappe ordentlig av.

Heldigvis har hun en jobb som gjør det mulig for henne å ta fri og reise vekk når det trengs. Men det må ikke være til andre siden av jorden.

– I høstferien reiser jeg til København sammen med sønnen min. Det blir fint.