Valgets vaktbikkje

Heller ikke i natt har Sigrid Sollund sovet spesielt godt. Det ville vel de færreste gjort, når vekkeklokka står på 04.00 og oppdraget deretter er å grille landets best trente politikere.

– Jeg drømmer ofte at jeg ikke har forberedt meg, at jeg må inn i studio, at jeg ikke har spørsmål, at jeg ser helt forferdelig ut eller ikke har på klær, sier Sollund fra sminkestolen.

Det er fremdeles så tidlig at NRKs sminkerom er mer befolket enn gata utenfor.

– Jeg drømmer ikke at Jens Stoltenberg skal hakke meg opp med kniv, men om et utrolig stress, sier Sollund, mens sminkekosten gjør henne klar for TV-skjermen.

– For ikke så lenge siden drømte jeg om Fremskrittspartiet og Siv Jensen hele natten.

Det ligger mye forberedelser mellom den presist formulerte journalisten Sigrid Sollund – som på direkten får KrFs partileder Knut Arild Hareide til å fomle etter partiprogrammet av usikkerhet, og den Sollund vi møter utenfor sendingsmanesjen.

– Sånn som nå, i valgkampen, går det helt rundt. Jeg skjønner ikke … vet ikke … Jeg aner aldri hvilken dag det er, og er helt surrete, sier Sollund.

Hun roter med hendene i en sveis hun i utgangspunktet ikke virker å være helt fornøyd med i dag.

– Men utover det er jeg mer eller mindre på.

Det er bare 20 minutter til NRK-studioet som vanligvis huser debattprogrammet «Dagsnytt 18», skal være arena for dagens partilederutspørring – dette valgets nest siste.

En gjestfri sofakrok med brus, godteri, rundstykker og annen kos er satt opp vegg-i-vegg med studioet – to vidt forskjellige verdener på mange måter, skal det vise seg.

Bak oss hører vi plutselig den umiskjennelige dialekten til dagens hovedrett – Sp-leder Liv Signe Navarsete. Som partilederne før henne, har hun en steketid på 20 minutter inne hos Sollund – alt på direkten, både på radio og TV.

– Er du nervøs for utspørringen etterpå?

– Jeg er alltid litt spent. Kameraene står jo bare stille der inne, så jeg er mest opptatt av å lage god radio, sier Sollund.

I en kort, nesten smertefullt grønn liksom-skinnjakke traver Navarsete inn med to rådgivere som påheng. Den profesjonelle small-talken er i gang. First House-rådgiver og Sp-vara til Stortinget, Erlend Fuglum, sprer godord om partilederen. Selv sitter Navarsete i sofaen med Sollund og snakker om hvordan KrFs Hareide ble utfordret på ting han nok ikke var helt komfortabel med i sin utspørring. Surrogati og ekteskap mellom to av samme kjønn, blant annet. En profesjonelt god stemning legger seg over sofakroken.

Ennå vet ikke Navarsete hva hun skal bli spurt om i utspørringen om ti minutter. Sollund pleier ikke å la partilederne få vite så mye på forhånd.

– Noen kaller det en slags muntlig eksamen i partiprogrammene for partilederne. Det blir en spesiell stemning, og ofte er partilederne ganske nervøse, sier Sollund.

Hun er bevisst over makten hun besitter, men tror politiske journalister har mindre påvirkning på valget enn tidligere.

– Det er blitt en veldig stor dekning, og mange kanaler. Samtidig kan man jo trekke opp ting av hatten som kan bli viktige saker. Hvis man skal være det ansvaret bevisst, må man spørre om temaer hvert enkelt parti føler er relevant for seg.

Sollund legger yrkesstolthet i å kunne legge fram og intervjue på en partinøytral måte, selv om hun inrømmer at total nøytralitet er umulig.

– En journalist har også stemmerett. Meningen er selvfølgelig at man skal være profesjonell. Selv har jeg ingen bakgrunn fra politikken og var aldri spesielt samfunnsengasjert da jeg var ung. Jeg tror det er mindre slagside enn det mange mistenker. Man er aldri helt nøytral, men da gjelder det å være det bevisst.

Sollund bemerker ofte at hun trives veldig godt i jobben – og gjerne ofrer mye fritid for den. Men det er ikke alltid like gøy å være journalist. I 2009 var hun ansvarlig for partilederutspørringene sammen med Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK. Da gikk utspørringene på TV i beste sendetid.

Etter den aller første utspørringen, med Siv Jensen, haglet kritikken.

Sollund innrømmer det: Hun var ikke vant med TV.

– Fra mitt ståsted var det rett og slett slik at Siv Jensen var først ut i partilederutspørringen. Jeg var vant med å kunne avbryte og smette inn ting på radio, uten at det virket veldig uhøflig. Det gjorde det på TV.

Etterpå tenkte hun at jo: det ble nok litt for mye. De var for aggressive.

– Det tar litt tid før man går seg til i en slik rolle. Hadde hun vært sist ut, og ikke først, tror jeg det hadde vært annerledes.

På samme tid ble Sollund kjent med skyggesiden av det å ha ansiktet sitt på riksdekkende TV. Hun ble hetset og fikk trusler på e-post og på nettet.

– Det var skikkelig ubehagelig. Det var mindre enn politikerne får hele tiden – så det var ikke noe synd på meg på noen måte, men for meg var det uvant. Jeg har aldri vært i den stillingen før.

– Drapstrusler?

– Nei, det fikk jeg ikke. Men noen skrev at jeg skulle bli voldtatt av muslimer, for eksempel. Slik sjikane er noe mange opplever. Det var ikke noe gøy.

Det blir stille noen sekunder.

– Men vi gjorde sikkert noen feil, og det er noe det hender at jeg tenker på: Hvorfor var jeg så dårlig der og der?

Sindre Finnes, mannen til Erna Solberg, er sistemann i rekka av dem som hevder journalister er urettferdig venstrevridde. Professor i språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, Jan Svennevig, hadde nylig en studie på trykk i Dagbladet om temaet. Ved å undersøke partilederutspørringene i 2005 og 2009 ville han og studentene hans finne ut om høyresiden faktisk blir presset hardere av journalistene.

Svaret var nei, med ett unntak: Frp.

Sollund går med på at den stereotypiske journalisten stemmer til venstre for sentrum.

– Men ser du på dem som jobber med politikk og økonomi, så er det jevnt fordelt mellom borgerlige og de på venstresida, sier Sollund.

Tenker seg om.

– På den annen side kan jeg forstå Frp når de sier at de blir misforstått mye. Jeg tror ikke det er mange journalister som stemmer på dem, og da kan det hende de ikke forstår tenkemåten. Man har ikke hatt den samme forståelsen av Frp som man har hatt av Høyre og Arbeiderpartiet, for eksempel, men det er nok i ferd med å endre seg.

Navarsete og Sollund har tatt plass i studio. De sitter på hver sin side av et stort bord med tre-fire meters avstand, adskilt av mikrofoner, ledninger og et par dataskjermer. Sollund har en jukseskjerm med spørsmål. Navarsete sitter med begge albuene på bordet, på kanten av stolen, med blikket rett fram, rede for hugg.

Det røde lyset over døra inn til studio går på. Bortsett fra en vel freidig fotograf fra Dagens Næringsliv – som i dag følger Navarsete for en sak om sperregrensa – våger ingen av oss andre å si et kvekk.

Debatten begynner med olje. Sollund vil vite hva Sp-lederen tenker om nybygging av oljefelt og leting etter ny olje. Navarsete drar en «ja takk, begge deler», med både miljøhensyn og fortsatt oljeboring. Sollund kontrer med at det er blitt gitt rekordmange letetillatelser med Sp i Olje- og energidepartementet og at de i 80 prosent av beslutningene om oljeutvinning har brutt med miljøfaglige råd.

Egentlig liker Sollund debatten best når hun blir litt overrasket over partiledernes respons, forteller hun senere.

– Ofte er svarene ganske forutsigbare. Det er kjedelig når du vet akkurat hva de kommer til å svare. Det er klart det er lettere å planlegge intervjuet når du vet hva som kommer, men det er bare gøy når de overrasker.

I dag fikk hun minst én overraskelse. Navarsete bekreftet nemlig at Sp kan gå inn for tvangsbosetting av flyktninger.

– Da hadde jeg en del spørsmål på blokka som plutselig ikke passa inn. Det synes jeg er gøy.

Stemmen til Sollund er karakteristisk vennlig gjennom hele intervjuet, og er en kontrast til de relativt angripende spørsmålene.

– Målet er aldri å ta kildene på noe, men å komme bak de runde formuleringene. Det er heller ikke noe mål å lage en ubehagelig situasjon. Spørsmålene kan være spissa, tydelige og kritiske selv om vi smiler og har en hyggelig tone. Noen tøffer seg med spørsmålene, som på utspørringer i gamle dager, for eksempel. Det tror jeg ikke har noe for seg.

Det aller, aller meste av det Oslo-jenta Sollund foretar seg, blir på en aller annen måte peilet inn på politikk – som i litteraturklubben som hun tar seg tid til på kveldene.

– Vi drikker vin, så snakker vi om en bok. Det hender vi relaterer den til politikk også. Som sist, da vi leste Frankenstein for å sette det inn i bioteknologidebatten.

– Så du tar aldri fri?

– Joda, men jeg synes jo det er artig. Det er ganske kjedelig å snakke med folk som ikke bryr seg om samfunnet rundt seg.

Sånn sett hadde nok ikke dagens Sollund synes det var så kult å snakke med den 20 år gamle versjonen av seg selv. Skullerud-jenta var først ikke så opptatt av politikk, og gikk både psykologi på Blindern og produktdesign på det som den gang het Høgskolen i Akershus – før hun fant det ekte kallet.

I 1999 begynte hun på journalistikklinja i Volda.

– Fordi jeg var glad i språk. Jeg var egentlig ikke veldig samfunnsengasjert. Her på huset har nesten alle gått sammenlignende politikk eller statsvitenskap, så jeg er den designfaglige, politiske journalisten, ler Sollund.

– Jeg har en ganske uvanlig bakgrunn sånn sett, og kan ikke skryte på meg at jeg hadde en plan om å redde verden eller noe sånt.

Nøyaktig 07:30:00 har Sollund sagt siste ord i dagens utspørring.

Navarsete er først ute av studio. Hun møter blikket til sine to logrende rådgivere, tydelig klar for tilbakemeldinger.

Kort tid etter kommer NRKs partilederutspørrer ut, rak i ryggen, med veska lett henslengt over skulderen.

– Dette gikk vel greit!? sier Sollund, halvt spørrende.

Sofakroken utenfor studio framkaller igjen den noe kjølige og profesjonelle småpraten.

– Det er artig å se hvordan dere går fra koselig small-talk her i sofaen, til beinhard utspørring i studio, og tilbake til hyggelig stemning her inne igjen.

– Ja, sier Sollund, ferdig med dagens økt.

– Ja, vi går jo inn i roller, på en måte.