Litt Gud og litt Hvermann

– Stopp!

Trompetisten Tine Thing Helseth (22) venter på at trikken hundre meter ned i gaten har passer før hun våger seg over traseen.

– Jeg er så dårlig til å beregne, så den sjansen tør jeg ikke ta, sier hun.

Helseth har med årene blitt var for å ikke skade seg. En musiker i verdensklassen kan ikke tillate seg en skramme.

Listen over ting som kan spolere en konsert for Tine med trompeten, er nemlig lang. Sterk mat og potetgull gjør leppene hennes såre. Glovarm te og kaffe skader tungen. Og grunnene til at hun aldri sykler, orker hun knapt å tenke på.

– Hver trompetist har en utrolig individuell måte å spille på. Enhver ørliten endring i tannstillingen ville gjort alt helt annerledes. Så hvis jeg trynet på sykkel og slo ut tennene ville jeg først måttet vente med å spille til jeg ble helt bra igjen. Deretter måtte jeg på en måte lært meg å spille på nytt.

Helseth forteller at hun har blitt mer forsiktig med alderen og berømmelsen. Kanskje litt for forsiktig, ifølge moren. Paradoksalt nok er nettopp moren – som spilte trompet mens datteren lå i magen – kilde til sykkelfrykten. Hun møtte asfalten, og alle hennes messingblåserambisjoner svant hen foran et sykkelstyre. Et par utslåtte tenner var det ugjenkallelige beviset.

Foreløpig har Helseths forholdsregler holdt tanngarden hennes inntakt, og med et par hederlige unntak har hun kunnet spille konserter ganske ufortrødent.

– Å spille med en kvise på leppa er helt grusomt. Men man kan jo ikke avlyse en konsert på grunn av noe sånt.

Pete Doherty har åpenbart mye å lære av Tine med trompeten.

Det hersker liten tvil om at trompetisten nærer en ektefølt kjærlighet til musikken hun spiller.

– Du kan spille så fort du vil og ha fantastisk teknikk, men du er likevel nødt til å ha en historie å fortelle. Noen av de sterkeste opplevelsene man kan få, er når man klarer å bevege lytterne. Ikke bare fordi de synes du er flink, men fordi du virkelig rører ved noe i dem personlig.

Helseth treffer definitivt en nerve hos folk. Gråtende tilskuere kommer ikke så rent sjeldent til henne med rørende historier etter konsertene.

– Det er ikke noe gøy når folk kommer til deg og forteller at de har opplevd noe ille. Men hvis de for eksempel har mistet noen blir jeg på en måte smigret om de kan høre på meg og finne frem til følelsene sine. At det gir dem noe. Musikk er en slags terapi, det løfter ting til noe høyere. Man bruker musikk ved de spesielle anledningene i livet – fra bryllup til begravelser – for en grunn.

Litt absurd er det å iaktta trompetvidunderet mens hun snakker om det som engasjerer henne mest. Tine med trompeten virker jo ellers så myndig, akkompagnert av Wienersymfonien eller Oslo-filharmonien, i den rokokkodekorerte filharmonisalen i St.Petersburg, eller foran folkehavet på Rathausplatz i Wien. Stemmeleiet er jevnt, hun tar mange pauser og leter etter ord. Blikket søker stadig nedover mot gulvet.

– Å snakke om seg selv hele tiden blir litt kjedelig. Man må passe på litt så man ikke blir helt ensporet, når så mye handler om deg og ditt hele tiden.

Noen divatrompetist er det med andre ord vanskelig å kalle henne, selv om hun må anstrenge seg for å få gjort de tingene andre folk stort sett gjør hver dag.

– Man må ta seg inn litt i blant og gjøre vanlige ting. Være hjemme med mamma og søster, lage middag og rydde rommet, liksom.

– Det er fantastisk at det er noen som bryr seg om det man holder på med, men det er litt rart òg. Jeg er jo bare meg.

Den unge musikeren har nylig skrevet kontrakt med verdens største klassiske management, International Management Group (IMG), som første klassiske trompetist noensinne.

– Har du noen anelse om hvorfor akkurat du har lyktes?

– Uten at jeg egentlig visste hva det ville innebære, har jeg på en måte alltid tenkt at jeg skulle spille trompet profesjonelt. Jeg liker å gjøre ting skikkelig når jeg først gjør dem. Sånn er jeg veldig.

Hun tror likevel ikke man skal underspille viktigheten av å være på rett sted til rett tid. I 2006 meldte hun seg på prestisjetunge Eurovision Young Musicians Competition, hvor kremen av unge klassiske musikanter møttes til dyst foran 40 000 wienere. Andreplassen der åpnet dørene til mange av verdens viktigste konserthus.

– At jeg meldte meg på konkurransen som gjorde meg kjent, var nærmest en tilfeldighet, sier hun.

– Det hang et oppslag på musikkskolen min, Barratt Due, også valgte jeg bare å gi det et forsøk.

Stjernestatusen ble bekreftet da hun året etter tok hjem nykommerprisen under Spellemannsprisutdelingen. Det var første gang prisen havnet på peishyllen til en klassisk artist. En slik suksess krever en god dose organisering og selvdisiplin.

– Jeg påstår selv at jeg på en god måte er en kontrollfrik. Blant annet er jeg glad i å skrive lister når det er mye å holde styr på. Tingene rundt meg må være i orden, jeg liker å ha oversikt. Men nå har det blitt så mye at managementet mitt i Oslo og London fikser stadig mer. Det er egentlig litt deilig.

Helseths blonde hår har nesten ingen sjatteringer. Hun er vakker på en veldig enkel, ujålete, men samtidig fengslende måte. Litt som tonene hun maner ut av trompeten sin.

– Folk forbinder så mye forskjellig med trompeten. Den hører hjemme i alle stilarter fra klassisk til korps, fra stykker av Haydn til Miles Davis. Trompeten er litt Gud, litt Hvermann.

Tine Thing Helseth er heller ikke bare konserthus eller bare 17.mai-tog. Hun er verdensstjernen med 200 reisedøgn i året som fortsatt bor hjemme hos mor på østkantstedet Etterstad mellom slagene. Hun er jenta som spiller Hindemith-sonaten på dagen før hun ser Vålerengakamp om kvelden. Hun er skolelyset som ikke har fullført videregående.

Innen tredjeklasse var nemlig timeplanen blitt så full at Tine måtte slutte på Foss videregående skole for ikke å kollapse. Etter ett par år på Barratt Due ble hun tatt opp på Norges Musikkhøgskole (NMH).

Siden graden hun tar er ment for å utdanne utøvende solister, lar den seg enkelt kombinere med en turnévirksomhet som Helseths.

– Musikkhøgskolen har vært veldig fleksible i opplegget. Det viktigste for dem er jo at jeg får spilt nok.

Med tre til fire timer daglig til ren øvelse, er det liten tvil om akkurat dét. Rollen som Tine med trompeten tar stadig mer plass og tid. Man må nesten spørre seg om det ikke har gått på bekostning av de ellers så sosiale tidlige tjueårene.

– Blir du ensom?

– Det blir definitivt mye alenetid, men ensom er et så negativt ladet ord. Jeg er mye ensom i betydningen at jeg bare er med meg selv. Men det er jeg egentlig komfortabel med.

– Du er altså aldri melankolsk?

– Jo, det tror jeg at jeg er. Eller; det er jeg. Det er veldig mye som foregår oppe i hodet alle disse timene med trompeten.

Når Tine Thing Helseth entrer scenen lar hun derimot de små grå hvile. Der føler hun seg hjemme. Tilsynelatende uanstrengt kan hun stenge alt annet ute, og gi seg fullstendig hen til musikken.

– Selvfølgelig er jeg nervøs før jeg skal opptre, noen ganger er jeg dødsnervøs. Men når jeg står der og spiller, så... Så er det som regel bare veldig, veldig gøy. Det er sånne øyeblikk hvor du bare glemmer tid og sted.

Kan det egentlig være noen mål igjen å sette seg for en som har oppfylt sin inderligste drøm i en alder av 22? Helseth bedyrer at hun ikke har sluttet å drømme. Men nå handler det mer om hvem hun skal spille med, hva hun skal spille, hvor. Og om å spre den klassiske musikken til folket.

– Det er bare nordmenn som bruker det grusomme ordet finkultur. Det er bare tullball. Klassisk musikk er da for alle!

Hun rekker hånden frem for å ta avskjed, og Universitas’ utsendte holder pusten et millisekund. Distré nok gir han henne sitt fasteste håndtrykk.

Hennes dyrebare hender kommer vel bevart ut av det hele, og hun kan vende tilbake til sine egne. Uformelt kledd på en kafé viet til klassisk musikk skal tilskuerne overvære noe helt unikt, Tine Thing Helseth slik hun trives best. Med trompeten, på en scene.