Lahlums andre ansikt

– Ja. Jeg bare satte fram litt potetgull sånn i tilfelle dere skulle få lyst på noe snacks. Også bare sier dere fra hvis dere trenger noe å drikke, ikke sant? Ellers er det ganske tomt i kjøleskapet. Det er rene håndklær på stolen der, og jeg har ryddet litt forsøksvis i dag, men som dere ser, så ja … Jeg tenker som så at jeg har viktigere ting å drive med enn å holde det skinnende rent til enhver tid. Nå skal jeg bare stelle meg litt, så kan dere bare gjøre dere klare imens. Okei?

Hans Olav Lahlum lunter frem og tilbake i nerde-ungkarskåken sin på Gjøvik, mens han snakker for seg selv. Det er påfallende forsøksryddig: støvete, men renset for rask. Som om alt rotet er stappet inn i et skap, og kommer til å bli tatt frem igjen når besøket har forlatt åstedet. Faren bor i kjelleren, Lahlum har sin lille hule i annen etasje.

Det romsteres på badet, før Lahlum ramler inn igjen.

– Hvor vil du ha meg? Mellom dere? Sånn ja. Forresten, hvis du tar et bilde her, så har du bokhylla med alle bøkene jeg har gitt ut så langt. Hvis du trenger det.

De karakteristiske brillene, gummiansiktet, tjafsete hår. Lahlum er en snål fyr. En veldig snål fyr. Han fniser og snakker knirkete. Han ser ut som en liten, søt frosk, vrir ansiktet og lukker øynene når han tenker, og han ramler av stoler. Han har to klokker («Da har jeg tjuefire timer på hver») og to mobiler. Dessuten har han et bokrådgiverkorps bestående nesten utelukkende av unge studiner. Selv mener Lahlum de kuriøse sidene hans har blitt hauset opp. Dette intervjuet skal heller ikke handle om det. Det er nemlig så mye mer ved Hans Olav Lahlum, der han folder hendene i fanget, setter seg til rette og går rett på sak.

– Blindern? Altså, det største løftet i mitt liv, var å begynne på Blindern. Jeg hadde en ikke spesielt lykkelig barndom, så det var en åpenbaring å komme bort fra latterlige fag jeg ikke forsto poenget med på skolen. Dette var et sted du gikk fordi du ønsket å være der, for å lære fag du var interessert i å drive videre med.

Lahlum flytta fra Jektvik i Rødøy kommune, et lite høl oppe i Nordland et sted, til Gjøvik da han var seksten år. En understimulert, ung mann som tok videregående som privatist, før han begynte på statsvitenskap og religionshistorie. Nå er han selvutnevnt venneperson og menneskefascinert. Den gang da var de andre studentene «medpasienter», og uten videre interesse.

– Jeg var nok ingen sosial student. Det er en meg-isk ting – jeg var der for å lese. Men jeg skrev sammendrag av pensum og forelesninger som jeg solgte til inntekt for en god sak før eksamen. Da ble jeg nok populær blant mine medpasienter. Men jeg var ikke der for å blir kjent med dem. Jeg blir overrasket over folk som bare faller over hverandre og blir venner.

Nå omtaler han vennene som det viktigste han har, og sin sosiale intelligens som et fortrinn. Lahlum har evnen til å snakke med personer på alle nivåer – femåringer som åttiåringer. Kanskje ikke så rart etter å ha gått så mange år uten nære venner.

– På det sosiale planet lærer man mens man går. For meg begynte det med en interesse for menneskeskjebner på det teoretiske planet. Jeg var vel syv-åtte år da jeg begynte å lese biografier. Jeg hadde få likesinnede som barn, og det skapte en sosial avstand som varte lenge. Jeg levde mitt sosiale liv gjennom tv og lesing.

Med kjendisstatus kom selvtilliten, mediatreningen og muligheten til å komme i kontakt med folk fra samme planet som han selv.

– Nå er jeg et tryggere menneske, jeg sprang ut da jeg fikk muligheten til å snakke med så mange ulike mennesker. Man endrer seg når man blir en offentlig person, altså, når du blir kjent igjen på flyet og berusede personer vil slå av en prat på toget. Å mestre slike situasjoner er sosial trening. Du kan velge å være distansert, bare skrive bøkene dine og ikke ta del i det offentlige, eller ta det som en positiv greie, en mulighet til å snakke med folk.

Lahlum tar inn spørsmålene som stilles, tenker så det knaker med lukkede øyne, du kan formerlig se maskineriet dra i gang, til han finner svaret og konkluderer fornøyd. Det som kommer ut, er alltid logisk og velformulert. Gjerne fulgt av et smil eller en liten kneggelatter. Og nettopp dette med venner har han tydeligvis tenkt mye på.

– Jeg har vokst opp nesten uten venner, derfor er vennedimensjonen viktig for meg. Men siden jeg bygget vennekretsen min såpass sent, har jeg fått dem ut fra interesser, ikke fordi vi møttes tilfeldig en gang på barneskolen. Det blir mer «gjensidig fascinasjon»-vennskap. Jeg har kanskje blitt selektiv, og det kan jo oppfattes som usympatisk. Men jeg er et utpreget vennemenneske, som liker å omgås ulike typer mennesker.

Hjemme hos Lahlum er to av veggene dekket av bokhyller som rekker til taket, og resten av de rundt 4000 bøkene hans er stablet rundt omkring i hauger. Han gidder ikke flytte til Oslo, for da måtte han jo ha drassa alle bøkene med seg. Dessuten har han løperunden sin rett utenfor døra.

– Jeg løper tre tusen om dagen og er i bedre form nå enn jeg noen gang har vært, konstaterer Lahlum mens han titter ut mellom gammelmodige gardiner, mot et søvnig utebassengområde et steinkast unna Gjøvik sentrum. Huset hans må ha sett kliss likt ut i hvert fall to tiår. To sittegrupper av slitne sofaer, et tebord med et stort sjakkbrett, to støvete pc’er på et arbeidsbord. Dette kunne vært huset til en ensom, inntørket akademiker, og det er ikke så mye som skulle falt seg annerledes i Lahlums før det hadde blitt nettopp det.

– Jeg var forberedt på å ende opp som lektor. Etter at jeg skrev hovedoppgaven min, var jeg veileder på Høyskolen i Lillehammer, gjesteforeleser, jobba med tillitsverv i SV og innen sjakken. Men etter studiene hadde jeg ambisjoner om å skrive bøker, stille spørsmål som det irriterte meg at ikke ble stilt ikke og skrive om menneskeskjebner som ikke fikk nok oppmerksomhet i mine øyne.

Med tanke på det ikke så rent lite spesifikke temaet for hovedoppgaven «Viktige personskifter i Det Norske Arbeiderparti 1945-75: Fra Gerhardsens lukkede oligarki til Brattelis åpne organisasjonsdemokrati?», var biografien om en av Norges mindre kjente tidligere statsministre, Oscar Torp, intet dumt sted å starte.

Noen uker etter at Oscar Torp-biografien hadde kommet ut, ringte forlaget og fortalte at en Haakon Lie-biografi sto høyt på ønskelisten. Lie hadde tidligere uttalt at biografien hans kunne de skrive etter hans død, men de visste at Lahlum haddde intervjuet ham i forbindelse med masteroppgaven sin. Mannen var 101 år på det tidspunktet.

Lahlum var så nervøs før telefonsamtalen til Lie at han satt sammenkrøpet under skrivebordet sitt da han løftet røret. Etter en nervepirrende tenkepause lød det: «Jeg har lest Oscar Torp-biografien din, og jeg likte jo den. Så jeg klarer nok ikke å motstå fristelsen».

– Da tok det av som på en totrinnsrakett. Først Haakon Lie-biografien – og så krimmen.

Livet til den snåle akademikeren var snudd på hodet, og han kom ikke til å angre på samtalen under skrivebordet. Idéen til sin første krimroman fikk han på toget hjem til Gjøvik, etter en samtale med en historieelev som skrev master om kvinneskjebner under andre verdenskrig. Plutselig begynte plottet å utforme seg i hodet hans, og da han var framme, ruget han på en fiks ferdig historisk krimroman.

– Det bor nok en liten kunstner i meg. Jeg skrev fagbøker i forlengelsen av studiene, og krimmen ble enda en forlengelse av historiefaget. Det beviser bare at vi kan bruke utdannelsen til flere rare ting som man ikke kunne før.

Resten er nettopp historie, og opptakten til en svært hektisk hverdag. Som «offentlig person», som han kaller det, kjendis om du vil, blir Lahlum hørt, og han får plass til hjertesakene sine. Det virker som han trives i rampelyset, og han er en diskré skrytepave og namedropper. Han balanserer en hårsbredd unna smertegrensa, men det hele er så uerfarent og søtt framstilt at det ikke gjør så mye. Det er som om han tenker: «Jøss, har jeg blitt kjendis, så kult».

Da kan man slippe unna med utsagn som:

– Jeg har spilt inn reklamefilm for Jernia med charter-Svein og Linni Meister. Kvalifiserte, kjente personer får mange forespørsler også om mindre relevante ting. Men «Det handler om å selge seg sjøl, og meg får du alltid på tilbud», som Svein pleier å si.

Dessuten mener han det trengs kvalifiserte stemmer i kjendis-Norge.

– Norge er et land med kjendisunderskudd. Det vil si, vi har overskudd av underkvalifiserte kjendiser og overskudd av kvalifiserte kjendiser. Samfunnsdebatten trenger noen med utdanning, med spisskompetanse, ulike stemmer. Og der har nok jeg et slags talent. Da jeg sendte inn kronikker til avisene før jeg ble kjent, kom de ikke på trykk. Nå ringer de meg oftere enn jeg ringer dem.

Han får forespørsler om å være med på alt fra dagsnytt atten til «Skal vi danse». Det handler om å markedsføre seg selv, om mediatrening, om å bidra til samfunnsdebatten, men også om en keitete mann som får bygget opp selvtilliten. Og det handler ikke minst om damer som tilnærmer seg med urent mel i posen.

– Det er et tveegget sverd. Du får en større kontaktflate, men folk har ulike agendaer. Jeg har for eksempel brent meg på kvinner som tar kontakt, men med andre …

Lahlum stopper opp. Det der med damer er og blir noe mas, kjendis eller ikke.

Han prøver igjen:

– Når det blir sånn at noen føler noe for den andre …

Best å bytte tema, inn på trygg grunn. Lahlum hopper over på en facebook-anekdote.

– Altså, damer kontakter meg på facebook for å informere meg om at de baker brød. Bare for å kunne si til mannen sin at de har chattet med meg. Sånne ting.

Selv om høy aktivitet på sosiale medier har sin slagside, er Lahlum ekstremt tilstedeværende på nettopp facebook og twitter. Han kvitrer til fåglarna sjunger om etterdønningene av 22. juli, om politidirektør Mælands avgang, om det amerikanske presidentvalget («Opp 04.00 i morgen tidlig for å være sikker på å få med Mitt Romneys landsmøtetale på direkten. Så løpe ned til toget 05.49 for å være sikker på at jeg rekker å få kommentert Romneys tale og situasjonen i presidentvalgkampen på ni-sendingen til TV2 Nyhetskanalen … ») Og folk lytter og kommenterer til den store gullmedalje. Lahlum kan få de dølleste ting til å høres kjempestas ut. Akademiker med formidlingsevne og glød – det selger.

– Hvorfor jeg er en god formidler? Da legger vi til grunn at jeg er det. Det er fordi jeg ikke skyter over hodet på folk, men heller ikke under føttene på dem. Jeg prøver å treffe i hodehøyde. Jeg bruker lite fagterminologi eller fremmedord. Professorer som blir fornærmet av for enkle spørsmål i debatter, eller legger ut fem minutter lange resonnementer på tv – det går ikke. På tv må du få fram et budskap på tretti sekunder, komme til poenget.

Lahlum kaster om seg med anekdoter om alt fra Arne Scheies nær-døden-opplevelser, sitt eget voldsomme allergianfall på konfirmasjonsdagen, til artige passiarer mellom viktige skikkelser i amerikansk politikk.

– Jeg bruker anekdoter bevisst for at de som hører på ikke skal sovne. Ta for eksempel historien om Forbundskansler Adenauer, som svarte dette da barnebarnet hans meddelte at han ville bli forbundskansler en dag: det kan du ikke, for vi kan ikke være det begge to. Den historien beskriver mannsveldet i europeisk politikk på den tiden. Studentene husker det på eksamen.

Historiker, Krimforfatter, biograf, fylkesleder i Oppland SV, spiller i eliteserien i sjakk, foreleser, tillitsverv opp etter øra, samfunnsdebattant, kronikkskribent. Listen er lang, og døgnet har bare tjuefire timer. Lahlums døgn er like langt, men når han først interesserer seg, graver han i dybden. Sitter i timevis og glemmer både klokke én og to. Så lenge han synes det han driver med er kult.

– Jeg er en milsluker, en akademisk maratonløper. Jeg kan jobbe rimelig godt opptil et døgn uten søvn. Dette testet jeg på et tidspunkt. Jeg tror det var tretti timer som var smertegrensa. Jeg har enorm arbeidskapasitet på det jeg synes er interessant, men er tilsvarende lat når det ikke er spennende. Det er masse ting du kunne satt meg i gang med uten at jeg hadde utvist særlig stor arbeidskapasitet. Hagearbeid for eksempel. Jeg hadde nok blitt fort ferdig, men bare fordi jeg var lei.

Når Lahlum etter denne fremstillingen høres ut som en robotlignende arbeidsmaskin, det er også nærliggende å tenke at han er over snittet intelligent. Det synes han er tøysete å snakke om.

– Jeg har flere rådgivere som er smartere enn meg på mange områder, men jeg har en intelligens som passer til det jeg driver med. Realfag kan jeg ingenting om. Jeg har ingen interesse for matematikk og teknikk. På samme måte er jeg interessert i sport, men totalt uinteressert i sykkel. Jeg er bred til å være så smal, for å si det sånn. Jeg har aldri tatt noen IQ-test. Men hvis det fantes en forstå-mennesker-test? Den ville jeg kommet godt ut av.

Det er nesten så den bisarre fremtoningen, bestående av en sliten blazer stappet ned i tilhørende småflekkete dressbukser, en t-skjorte som har fått mye oppmerksomhet etter en tv-opptreden forrige uke («Det var en som kommenterte på Twitter at jeg hadde så kul Michael Jackson t-skjorte. Men det er Aung San Suu Kyi, altså. Som jeg forøvrig synes er mye kulere.»), mykner opp et bilde av en mann om fort kunne blitt ærefryktig. Men vimsete, det går han ikke med på.

– Det der skjønner jeg meg ikke på. Jeg er ikke vimsete i form av å være distré, men snarere totalt retningsblind. På den måten kan jeg fremstå vimsete, når jeg står og ser rundt meg og ikke aner hvor jeg skal.

Lahlum reiser seg, plukker ut Presidentene av bokhylla. En kronologisk gjennomgang av alle de amerikanske presidentene. Plutselig blir han minnet på de mindre hyggelige sidene ved å være politisk samfunnsdebattant: anklager på twitter om at han er en unyttig synser. Lahlum blir provosert så stemmen hopper.

– Jeg kunne skrevet en lang liste over komplett unyttige ting, men å skrive bok om noen av verdenshistoriens mektigste menn og hvordan de påvirker verden? Nei vel? Er ikke det nyttig? Særlig når mange tusen leser den.

– I min oppvekst ga folk rundt meg velmenende råd om hvilke studier som ikke gir fast jobb. Men man må da brenne for det man driver med? Jeg taler gjerne de humanistiske fagenes sak, når folk snakker nedsettende om dem. Det er klart det er samfunnsnyttig: det handler om menneskenes historie, og alt som skjer i denne verden koker ned til menneskene og hva de gjør og har gjort.

Lahlum er et menneske som gjør og har gjort mer enn de fleste. Han har overblikket. Både som problemløser i politikerrollen, som støtte når venner opplever kriser eller trenger hjelp, ja til og med som idrettssupporter.

– Jeg er en analytisk tenker av legning. For eksempel når jeg ser på fotball er jeg mer analytiker enn fan, irriterer meg over det kommentatorene ikke nevner.

– På samme måte har jeg analytiske følelser – jeg er et behersket, følelsesstrukturert menneske. Jeg lar meg ikke lett rive med, jeg bremser ned før den tid. Det er lenge siden jeg ble sint, sier han med et bredt smil.

Journalisten begynner å bli sulten, og Lahlum skjønner ikke bæret, han har nemlig ingen sultfølelse, men føyer seg («Sulten? Nå? Ja vel. Da gjør vi oss ferdige her, også går vi ned på Egon.») Før vi går, rekker vi å tenke, resonnere og konkludere, smittet av Lahlums stil: Lahlum er uovertruffen blid, litt sær, kjent og selverklært samfunnsmessig viktig person. Når han fremstilles som en raring, er det bare fordi han ikke gidder å være noe annet, å kompromisse – livet er jo så kort.

Mens vi spiser, deler han hemmeligheten bak den upåklagelige optimismen:

– Jeg er nesten overoptimistisk, som en kontrast til barndommen. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle hatt det så bra, derfor har jeg høy frustrasjonsterskel. Også er det jo lettere å være optimist med noen millioner i banken.