Professor emeritus: – Pensjonisttilværelsen er ikke noe for meg

Universitas presiserer: I oppslaget av forrige ukes avis var det et bilde av professor Ruth Vatvedt Fjeld med tittelen «Nekter å godta utløpsdatoen». Det stemmer ikke at Fjeld ikke godtar at hun må gå av med pensjon når hun fyller 70 år. Tittelen refererte til de to andre stemmene i saken som begge er over 70, men fortsetter å være aktiv i arbeidslivet.

– Da jeg ble emeritus merket jeg fort at det å være pensjonist ikke var noe for meg. Jeg hadde flere verv i forskjellige organisasjoner, men det var ikke nok. Jeg må jobbe for å holde meg i gang.

Det sier Astrid Nøklebye Heiberg. Emeritus kommer fra latin og betyr «uttjent».

Hun er 80år og eier professortittelen livet ut, men da hun fylte 70 føydes tittelen «emeritus» til, og hun måtte slutte som vanlig lønnstaker. Slik er det med alle i akademia. Hun kunne fortsette å forske gjennom en emeritusavtale (se faktaboks), men da uten lønn.

Universitas møter henne i et åpent kontorlandskap i Høyres hus like ved Nationaltheatret i Oslo. Dama som har gjort seniordeltagelse i arbeidslivet til sin kampsak, definerer seg selv som gammel og startet akkurat i ny jobb som seniorrådgiver i Høyre.

– I over ti år har jeg har snakket om hvor dum pensjonsalderen er. Vi har ikke råd til det. Alder er irrelevant. Jeg tror ikke folk flest skjønner hvilke ressurser samfunnet går glipp av.

Aldri har flere seniorer vært i arbeid, viser en rapport fra Nav fra 2015. Gjennomsnittlig avgangsalder er høyest for akademiske yrker med 64,2 år. Likevel trenger Norge flere eldre i arbeid om dagens pensjonsordninger skal videreføres, ifølge SSB. Nøklebye Heiberg mener de gamle anses nærmest for å være oppbrukt.

– Jeg er gammel og veldig fornøyd med det, proklamerer hun. Det unner hun også andre å føle på. Hun synes det har vært så gøy å bli eldre at hun har skrevet en bok om det, Endring og undring – jakten på alderdommen. På coveret står hun med en kikkert og speider utover.

– Du vet, gamle blir jo ofte ikke sett. Det blir sånn at når noen spør «er det noen her?», så blir svaret «nei, bare noen gamlinger». Vi blir ganske usynlig etter at vi har gått ut på dato.

Spiser lunsj alene

– Det er klart jeg gruer meg. Jeg vet at jeg kommer til å ha noen nedturer når jeg slutter som vanlig ansatt. Jeg har begynt å trappe litt ned, det hender jeg hopper over lunsj med de andre. Det er for å minimere sjokket som vil komme av å miste den daglige kontakten med kollegaene, sier hun.

Ruth E. Vatvedt Fjeld (68) er professor i leksikografi og har bare to år igjen før hun skal ut i pensjonisttilværelsen. Professoren har følt at kollegaene, i større grad enn før, ser på henne som en eldre person. Hun blir ikke bedt om å sitte i like mange komiteer lenger, for eksempel.

– Det er jo litt sårt, jeg innrømmer det. Jeg har alltid vært veldig aktiv i sånne ting, sier hun. Selv beskriver hun seg som en dame med «mye jern i ilden og mye ild i jernet». Ilden er der fortsatt, understreker hun.

– Å føle seg til overs følger med pensjonisttilværelsen. Man har jobbet hardt med å bygge opp noe og så plutselig trengs du ikke lenger. Det kan gi en følelse av at det man bidratt med ikke settes pris på. Det er en sår følelse og ikke så veldig hyggelig.

Vatvedt Fjeld mener at vi har et holdningsproblem overfor de gamle. Vi ser ikke mennesket og ressursene, bare grått hår og rynker. Det er en holdning hun kan spore i sitt eget arbeid med kartlegging av banning i det norske språk.

– Det er en større fornærmelse å fortelle noen at de ser gamle ut enn å si «faen i helvete».

Kontoret hennes er fylt til randen med bøker etter snart 30 år med forskning. Hun ser likevel positive sider ved å få mer fritid. På en hylle står noen elefanter hun har fått fra datteren som bor i India. Å se mer til henne og barnebarna er planen den dagen hun ikke lenger jobber så mye. Selv om Vatvedt Fjeld ser frem til en mer fleksibel hverdag og mer tid til alle interessene sine, kvier hun seg likevel for å gi slipp på hverdagen med kollegene sine.

– Jeg har fortsatt mye å bidra med på mitt felt og harikke tenkt til å stoppe selv om jeg slutter å få lønn, for å si det sånn. Men det blir greit å få litt tid til barnebarn og hobbyer.

Alan Øvring i Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse sier at mange føler seg som Vatvedt Fjeld.

– Om din identitet, interesser og sosiale nettverk hovedsakelig ligger i jobben så kan det være svært vanskelig å takle en hverdag hvor disse tingene ikke lenger er tilstede, sier han.

Forsker for livet

– Jeg er veldig fornøyd med muligheten universitetet gir meg til å fortsette.

Jon Storm-Mathisen (75) er en av dem som fortsetter å møte opp på jobb selv etter han har blitt pensjonist. Hver morgen går han tur med sin kone, før hun kjører ham til universitetet omkring klokken ni. Hjemme er han først ved femtiden.

– Arbeidet er en stor del av min identitet. Du må jo like det hvis du vier hele livet ditt til det. En annen side ved det, er at jeg tror jeg lever lenger hvis jeg holder hjernen i aktivitet, sier han.

Storm-Mathisen er nevrolog. Han begynte på medisinstudiet rett etter videregående, og har drevet med forskning i over 50 år. 75-åringen har alltid vært uhyre produktiv og vært med å kartlegge hvordan signalstoffene fungerer i hjernen. En periode var han blant verdens mest siterte forskere. I fem år har han jobbet over pensjonsalder, tilknyttet et prosjekt til en professor som tidligere var eleven hans.

– Det har aldri vært aktuelt å gi seg, jeg har ikke noe lyst til å slutte. Jeg har jo andre interesser, så jeg hadde nok fått tiden til å gå, men nei, det vil jeg ikke, sier Storm-Mathisen.