Lunkne flammer
Skvadrons andre album er hardtslående og heavy, men også tidvis altfor poppete og sviskete.
Står i flammer
Hva: Plate
Artist: Skvadron
Sjanger: Rock
Kommer ut: 2. februar
Oslo-bandet Skvadron er mer eller mindre totalt ukjent, med så å si ingen avspillinger på Spotify. Av den grunn må de kunne kalles en ukjent perle, for på sitt beste leverer de rockemusikk fra øverste hylle.
Står i flammer åpner på dette nivået. Første låt med samme navn er kraftig. Skikkelig kraftig. Gitaren er tung og ekstremt hurtig – på grensen til thrash metal – i likhet med trommene, samtidig som vokalisten skriker infernalsk inn i mikrofonen. Bare bandet holdt dette nivået hele plata gjennom!
Sang nummer to er nesten like bra. «Paranoia», hyler vokalisten gang på gang i låta med samme tittel, mens de mørke gitarene nærmest blir slått på, snarere enn spilt på. Dynamikken funker dessuten utmerket: Skiftene mellom de sterke og rolige partiene er sømløse og vitner om et usedvanlig godt samspill.
Det fortsetter på denne måten gjennom de to neste sangene, «Rock ‘N’ Roll Damnation» og «Slakt». Det er vitalt, det er livsbejaende. Man må si det ti ganger: det er dette sporet bandet burde ha holdt seg til.
Men dessverre stopper det her. Med ett slår de om i et sviskete spor som ikke kler dem, og som de ikke mestrer. «Timeglass» – med sine liksom-drømmende gitarer og klisjefylte vokal – er utvilsomt albumets svakeste tilskudd, på grensen til cringe.
De påfølgende sangene er mer eller mindre lignende. De er kanskje noe mer rocka enn «Timeglass», og et hakk eller to mer interessante, men samtidig synes livsgnisten som gjennomsyret de første låtene å være fraværende. «Det er sånn Brenn ville ha hørtes ut om de hadde hett Lunka», konstaterer romkameraten min når han kommer inn i rommet. Det er vanskelig å være uenig med ham.
Og likevel snur det nok en gang på slutten. Skvadron viser gamle takter, kan man vel si. Først med et herlig og originalt cover av The Doors’ «Roadhouse Blues», dernest med den blytunge, blues-aktige «Peptalk». En frisk, testosteron-influert endestasjon for den svært varierte reisen albumet er. Og hvis vi legger godsiden til, kan de vel få oss til å glemme det pinlige opptrinnet vi måtte oppleve halvveis inn.
Hold det heavy, hold det ekte! Vi har nok sviskete pop som det er.
