Nell Dunn: – Den eneste måte å komme seg vekk var å gifte seg

Nell Dunn hilser med et avvæpnende smil. Den 82-år gamle forfatteren er i Norge for å lese på litteraturfestivalen «God natt, Oslo», hvor hun er invitert i anledning nyutgivelsen av «Talking to Women». Boken inneholder ni intervjuer med kvinner fra Dunns liv — fra kunstnere og rike arvinger til fabrikkarbeidere. Boken kom først ut i 1965, og ble hyllet for å gi kvinner i arbeiderklassen en stemme. I fjor omtalte The New Yorker den som en «moderne feministisk klassiker».

Dunn er en slags omvendt Askepott: Hun ble født inn i en privilegert familie i 1936, men valgte likevel å jobbe på fabrikk i flere år. Universitas møter henne på hotellrommet på Thon Hotel Opera.

– Det var nydelig stemning på festivalen i går, sier hun.

– Jeg var imponert av unge kvinner der. Hadde det vært i London, ville kvinner stilt i finstasen, mens her var de bare seg selv. Dere bruker ikke så mye sminke og sånn. Det er ganske forfriskende.

Selv om kampen for likestilling er langt fra vunnet, mener Dunn at det viktigste for kvinner i dag er å bli ærligere.

– Det å være seg selv mest mulig. Det som interesserer meg mest er rett og slett intimitet, i betydningen å være i stand til å lytte og si hvordan man har det.

Ekte forbindelser mellom mennesker er det som holder Dunn gående.

– Det å treffe en venn og at vi klarer å ha en ekte samtale, at vi kan si hva som skjer med oss.

«Moaning»

Det er forskjell på å snakke ærlig om følelsene sine og bare klage, mener Dunn.

– I England kaller vi det «moaning», når man bare klager på tomgang. «Trump er forferdelig», «jeg er forferdelig», «jeg roter det alltid til». Det er ikke interessant. Det som er interessant er å si: «Jeg våknet i dag og innså at livet mitt ikke er som jeg forestilte meg». Da kan man ha en autentisk samtale, og snakke åpent om det man opplever.

Ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse, kan det virke som om færre og færre studenter har noen å ha slike samtaler med. Én av tre oppgir å være ensomme, og én av fire oppgir å ha psykiske plager. I en tid med økt fokus på å snakke åpent om følelser, føles «Talking to Women» mer aktuell enn noensinne.

Les også: Trude Marstein var ikke forelska i læreren

– Som en ung kvinne på 60-tallet, levde du fra dag til dag. Én dag var alt kjipt. Du følte deg deprimert, kanskje kjæresten din slo opp med deg. Alt var grusomt. Dagen etter kunne alt være greit igjen. Det fantes ingen konstant følelse av at alt er forferdelig, slik det kan virke som unge opplever i dag. Livet kunne være forferdelig i en uke eller to.

Amatørånd

Dunns barnebarn har nylig begynt å studere engelsk ved Universitetet i Glasgow. Foreløpig virker hun spent og begeistret, sier hun.

– Men vi får se. I England virker ungdommen veldig selvsikre. De er trygge. Samtidig: En ung kvinne som jobber i New York fortalte meg nylig at hun bare diskuterer jobb med sine venninner, og nesten aldri hvordan de har det.

Da Dunn skrev «Talking to Women», ville hun vise kvinner som snakket ærlig om hva de følte og hva de ønsket å oppnå i livet.

– Stemningen var ikke så nervøs. I dag er de unge stressa. De bekymrer seg over hvordan de skal skaffe seg jobb, hvordan de skal klare seg. «Hva skal skje med meg? Kommer jeg til å klare å skrive denne boka jeg vil skrive?»

Slike bekymringer hadde de ikke da Dunn var ung, mener hun.

– Jeg kunne si «Jeg skal prøve å skrive en bok» og vennene mine svarte: «Vi vil gjerne lese den når du er ferdig». Det var en slags befriende amatørånd blant folk. Det var lov å være amatør, folk støttet deg. I dag må alle være fremragende og proffe. Du må gjøre suksess for enhver pris.

Les også: – Vi stormet den amerikanske ambassaden

Ble husmor som 20-åring

Selv droppet hun av kulturhistoriestudiene. Det angrer hun på.

– Det var en dårlig ide. Jeg var så veldig ung. Jeg ville ut av mine foreldres hus, og den eneste måte å komme seg vekk var å gifte seg. Noen klarte å flytte hjemmefra, men ikke jeg. Så jeg giftet meg og fikk mitt eget hjem.

Hadde hun vært ung i dag, ville hun fortsatt studiene og latt være å gifte seg, sier hun.

– Samtidig er det vanskelig å si at det var en feil. Livet bare fortsetter uansett, ikke sant? Hadde jeg blitt igjen på universitetet, ville jeg blitt en kunsthistoriker med en grad. Da kan man jo spørre seg selv – og hva så?

20 år gammel ble Dunn kone og husmor. Hun beskriver det som et sjokk.

– Jeg ante ikke hvordan jeg skulle være det. Jeg likte det ikke. Det var forferdelig kjedelig. Og det føltes nedverdigende å bli sett som underordnet mannen min.

– Var det sånn han så på deg, tror du? Som underordnet?

– Neida, han var bare veldig fornøyd. Fikk alt ordnet for seg!

Dunn orket ikke mer. Hun tok kontrollen tilbake.

– Jeg flyttet fra det svære huset til et lite toroms, hvor jeg var mye mer lykkelig.

Når hun har delt livet med en mann senere har det vært på hennes premisser.

– Han bodde på andre siden av gata, og vi gikk bare frem og tilbake til hverandre. Når det var hans tur å lage middag, gikk jeg bort til ham. Og vice versa. For meg var det en mye bedre løsning. Det var likestilling. Det trenger vi mer av.

Les også: Forenings­livet på Ås: Våpen, fyll og feminisme

Ærlighet er redningen

Skulle hun studert i dag, ville hun valgt sosiologi eller psykologi. Som forfatter er hun opptatt av hva som motiverer mennesker og hvordan de klarer seg. Litteraturstudier vil hun helst slippe.

– Jeg ser på litteratur som noe jeg nyter. Jeg vil ikke studere engelske tekster i det evinnelige.

Vi kommer tilbake til Studentenes helse- og trivselsundersøkelse. Dunn tror det unge trenger, er mer tid til å snakke med hverandre.

– Kanskje trenger vi også en opplæring i hvordan vise støtte overfor hverandre. Jeg vet ikke hvordan man kan lære bort det, egentlig. Men jeg har en følelse at jo mer ærlige vi kan være med hverandre, jo mer støtte får vi. Noe av det som hjelper meg, er at vennene mine har tid til å lytte til meg. Jeg tror at en del av problemet er at folk alltid er så fryktelig opptatt.

– Så det er ærligheten som skal redde oss?

Dunn er stille et øyeblikk.

– Ja.