Kvinnene inntar rektorstolene

Andelen kvinnelige rektorer på svenske universiteter og høyskoler firedoblet seg, fra kun ti prosent i 2003 til 40 prosent i 2007. Også her til lands har utviklingen vært positiv for kvinnene. Antallet kvinnelige rektorer har økt med nesten 75 prosent siden 2005, og kvinner besitter nå én av tre rektorstilinger ved landets universiteter og høgskoler.

Ifølge rektor Cecilie Broch Knutsen ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er det mange grunner til at flere kvinner blir ledere i dag.

– For det første har kvinner gradvis fått mulighet til å ta på seg lederstillinger og bygge opp kompetanse. For det andre har flere kvinner tatt høyere utdannelse, og det betyr at flere vil la seg rekruttere til lederposisjoner, sier hun.

Ved de syv norske universitetene er det fem mannlige og to kvinnelige rektorer. De åtte vitenskapelige høgskolene har alle mannlige rektorer – bortsett fra de to kunsthøgskolene, som begge har kvinnelige rektorer – mens det ved de 26 statlige høgskolene er 17 menn og 9 kvinner.

Likevel ligger vi ennå et stykke bak våre svenske naboer, som er i ferd med å oppnå full kjønnsbalanse. Verst ut kommer imidlertid Danmark, med kun ti prosent kvinnelige rektorer.

– Likestilling har i en årrekke vært langt nede på den politiske dagsorden i Danmark. Det er en tro på at likestilling «kommer av seg selv», ettersom kvinner får mer utdannelse, sier Kamma Langberg, seniorforsker ved Dansk Center for Forskningsanalyse ved Århus universitet.

• I Norge er én av tre av rektorene ved universiteter og høgskoler kvinner – en økning på 75 prosent på to år.
• Likevel sliter vi med å ta igjen våre svenske naboer, som gjennom nettverksbygging er i ferd med å oppnå full kjønnsbalanse.

Ledernettverk

Mye av æren for den svenske utviklingen tilskrives lederutviklingsprogrammet IDAS, «Identification, Development, Advancement, Support», og er utviklet av Ingegerd Palmér, rektor ved Mälardalens högskola, og tidligere leder av Sveriges universitets- og högskoleförbund. Målet bak prosjektet var å synliggjøre kvinner som ledere, og bidra til å utvikle framtidens lederskap i akademia. I tillegg håpet man på å kunne øke kvinneandelen på alle universiteter og høgskoler, slik at måltallet på 50/50-, eventuelt en 40/60-fordeling mellom kjønnene, skulle bli mulig.

Ifølge Monica Wennås, som er lokal prosjektleder og lederutvikler ved Linköpings tekniske universitet, skyldes mye av suksessen bak den svenske modellen at den går ut på å bygge opp kvinnenettverk, og samtidig heve deres kompetanse.

– Nettverket skulle være en møteplass hvor kvinner fra ulike fagområder fikk utveksle erfaringer og planlegge karrieren sammen med andre. Slik vil deres forutsetninger for å påta seg ulike lederoppgaver styrkes, og deres kunnskap om praktisk ledelse økes, sier hun.

For å etablere nettverket ble det pekt ut to kvinner under 40 år ved samtlige læresteder i Sverige.

– Vi valgte ut denne aldersgruppen fordi det var de som mest sannsynlig ville være i lederstillinger når prosjektet ble avsluttet, sier hun.

Må dyttes

I Norge har vi ikke noen tilsvarende ordning som IDAS. Cecilie Broch Knudsen sier at dersom den positive norske trenden skal kunne forsterkes ytterligere, må kvinnene lære å rose hverandre og ta lærdom av de andres erfaringer.

– Her kan vi med hell lære av den svenske suksessen. At kvinnene ennå henger etter menn når det gjelder lederverv, skyldes at kvinner er veldig selvkritiske og må dyttes litt før de tar skrittet, sier hun.

Gerd Bjørhovde, leder for «Kvinner i forskning» (Kif), er enig med KHiO-rektoren. Hun mener at det finnes flere kvinner som er interesserte i lederkarrierer, men at det ikke er riktig å overlate hele jobben med å komme opp og fram til dem alene.

– I Norge har vi ikke fokusert spesielt på å rekruttere kvinner til lederposisjoner, men mer på kjønnsbalanse innen forskningen. Felles «rektorskoler», med sikte på å forberede fremtidige rektorer på de utfordringene som vil møte dem i stillingen, har blitt arrangert for begge kjønn. Nå ønsker også vi i Kif å sette fokus spesifikt på kvinnene, og da kan være grunn til å se på de svenske løsningene, sier hun.

I januar i år ga Kunnskapsdepartementet Kif i oppdrag å utarbeide målrettede og konkrete forslag som skal styrke kvinners muligheter til en forskerkarriere. I den 25 sider lange rapporten, som i forrige uke ble sendt til Kunnskaps- og høyere utdanningsminister Tora Aasland, foreslås det at det opprettes faste vitenskapelig stillinger, post-doc.-stillinger og ulike typer kvalifiseringsstillinger øremerket for kvinner.

Velger selv

Rektor Torunn Lauvdal ved Universitetet i Agder sier det er viktig at kvinnenes muligheter synliggjøres bedre, og at det blir presset på for å rekruttere flere kvinner til lederkarrierer.

– Antall kvinnelige administrative ledere og rektorer på høgskoler og universiteter har gått kraftig opp de siste årene. Det er imidlertid viktig å huske på at det er vanskelig å sikre kvinnelige stillinger når utvelgelsen skjer ved valg. Kvotering kan for eksempel ikke brukes som virkemiddel på selve valgdagen, men bare i nominasjonsprosessen, sier hun.

I Agder har de likevel oppnådd 50/50 fordeling på ledernivå.

– Grunnen til at vi har klart det er at det er universitet selv som tilsetter viserektorer og dekaner. Tilsettingen skjer altså ikke ved valg, slik praksisen er ved andre universiteter og høgskoler, sier hun, og legger til at de naturligvis er veldig stolte av sine resultater.

I Sverige har man derimot ikke satset på kjønnskvotering, ifølge Monica Wennås. Hun mener kjønnskvotering fører til at kvinner i ettertid ikke kan kritiseres for å mangle akademisk disiplin.

– I stedet har vi forsøkt å motivere og intensivere kontakten mellom kvinner som har kompetansen som skal til for å bli fremtidige ledere, sier hun.