Kvinnelige forskere dårlig integrert

Norsk institutt for studier av forskning, innovasjon og utdanning (NIFU Step) har kartlagt arbeidsvilkårene for 1800 vitenskapelige ansatte i Norge. Rapporten konkluderer med at kvinnelige forskere i mindre grad enn de mannlige deltar i prosesser rettet mot kommersialisering og teknologioverføring, internasjonalt forskningssamarbeid og fagfellevurdering. *Bare 12,1 prosent av kvinnene i rapporten sier seg helt enige i påstanden om at «kvinner har i praksis like muligheter til å gjøre en forskerkarriere som menn».*

Agnete Vabø har vært med å utarbeide rapporten for NIFU Step, og forklarer at undersøkelsen har lagt særskilt vekt på forskjeller mellom kvinner og menn.

– Kvinnelige forskeres mindre grad av deltagelse i internasjonale samarbeid er det viktigste funnet i rapporten, sier Vabø.

Videre mener hun de største skjevhetene som kommer til syne handler mye om hvilke fagfelt forskningen foregår i.

– Vi har et svært kjønnssegregert akademisk samfunn i Norge, sier Vabø, med henvisning til at det er langt større andel kvinnelige forskere i humaniora enn i realfag.

– Uakseptabelt

Forskings- og høyere utdanningsminister, Tora Aasland, er misfornøyd med tingenes tilstand. Til tross for at hun synes det er et positivt trekk at man ser tegn til økt bevisstgjøring rundt likestilling, kaller hun selve resultatet av NIFU Step-undersøkelsen for uakseptabelt.

– Jeg kan ikke akseptere at kvinner ligger så langt etter, sier Aasland.

Kunnskapsdepartementet ser på målet om å oppnå 50 prosent kvinner i akademiske stillinger som et viktig ledd i prosessen med å integrere kvinner i forskning, men NIFU Step-rapporten anslår at dette først kan bli realitet i 2025. Regjeringen har derfor ønsket å øremerke stillinger for kvinner, på tross av at EFTAs overvåkningsorgan ESA ikke vil godkjenne ordninger som utelukker det ene kjønn fra en utlysning.

– Blir det ikke i veldig stor grad opp til institusjonene selv hvorvidt de følger opp handlingsplanene for kvinner i forskning?

– Ja, det er mye opp til dem selv. Men jeg tror institusjonene ser betydningen av dette, svarer Aasland.

Forskjellig virkelighetsoppfatninger

Et vikig moment ved undersøkelsen er at de forskningsområdene med få kvinnelige ansatte ofte svarer mer positivt på spørsmål om kvinners muligheter innen forskning. Ifølge rapporten viser dette forskjeller i virkelighetsoppfatning mellom kjønnene angående likestilling.

Lise-Lotte Gundersen, professor ved Kjemisk Institutt på UiO, trives imidlertid godt på et fakultet med få kvinner, og er usikker på om rekruttering henger sammen med arbeidsvilkårene for kvinnelige forskere.

– På mange fagområder betyr det nok noe. Forbilder er viktig. Men jeg kan ikke se at kvinnelige ansatte hos oss er dårlig integrert, sier Gundersen.

Gundersen er derimot ikke direkte overrasket over at flere av de forespurte i rapporten ser på utgangspunktet for kvinner og menn i forskningskarrierer som forskjellig. Men hun tror ikke at det er tøffere for kvinner å lykkes innen realfag enn andre fag.

– Det er mange som mener at kvinner har vanskelig for å kombinere arbeid og privatliv, og det er det nok noe i. Men å kombinere familie og arbeid burde ikke være noe større problem i disse fagene, sier Gundersen.

Forskerforbundet ønsket ikke å kommentere rapporten overfor Universitas ettersom de ikke har lest den ennå. Heller ikke komité for integreringstiltak «Kvinner i forskning» (KIF), som har bidratt til å finansiere rapporten, vil kommentere konklusjonen, ettersom denne undersøkelsen er en del av et større kartleggingsarbeid som ikke er avsluttet.

Leder Gerd Bjørhovde kan imidlertid fortelle at KIF hadde et klart motiv bak sitt bidrag til rapporten.

– Den er en del av en stor internasjonal undersøkelse der vi gjerne ville ha med kjønn som kriterium, siden dette ofte blir utelatt i slike rapporter, sier Bjørhovde.

_