Systematisk angiveri på 50-tallet

Jeg viser til oppslag i Universitas 28. april 2004 om «Heksejakt i Studentersamfundet». Jeg syntes det ble vel mye om meg som person, og derfor vil jeg kort redegjøre for grunnen til at jeg har gitt ut boka om Politisk overvåking av studenter på 1950-tallet. Grunnen er først og fremst at det til nå er skrevet svært lite om saken, og at det som er skrevet til dels er feilaktig og ikke dekkende for realitetene. Det som er skrevet er om lag to sider i

Det Norske Studentersamfunds historie og det er ikke dekkende. Blant annet er Overvåkningspolitiets rolle ikke nevnt og heller ikke at det var formannen i AUF, Ivar Mathisen, som var den direkte årsak til at ni studenter anga sine medstudenter i en erklæring til avisene. Overvåkningspolitiet hadde sine «rapportører» blant studentene som også rapporterte til Den amerikanske ambassaden. Det var åpenbart etablert et systematisk angiveri.

Lundkommisjonen som var oppnevnt av Stortinget, fikk i oppdrag å undersøke de hemmelige tjenestene, men av en eller annen grunn er ikke oppgjøret på Universitetet i Oslo nevnt i det hele tatt. I tillegg er det skrevet fem linjer i historikerne Bergh og Eriksens to bøker om de hemmelige tjenestene. Oppdraget hadde de fått av Justisdepartementet. Ut over dette har Thorvald Stoltenberg skrevet litt i sin selvbiografi og Johan Galtung har også skrevet litt i sin biografi. I alt er dette så mangelfullt at jeg ikke ville at dette skulle stå som sannheten om det såkalte studentoppgjøret. Derfor satte jeg i gang arbeidet med å klargjøre hva som hadde hendt i virkeligheten. Takket være innsynet som enkelte berørte studenter hadde fått i sine mapper hos Overvåkningspolitiet, fikk jeg et langt bedre grunnlag enn tidligere. Også andre kilder, blant annet engelsk historie, har vært viktige. Det viser blant annet at Arbeiderpartiets generalsekretær, Haakon Lie, måtte ha hatt kontakt med CIA allerede i 1950 da han var invitert til å stifte Congress for Cultural Freedom i Brussel som CIA hadde tatt initiativet til å stifte. Skandinaviske ungdomsorganisasjoner hadde i flere år mottatt støtte fra organisasjoner som CIA stod bak.

Det var ønsket om å få frem hva som i realiteten lå bak erklæringen fra de ni studentene som var drivkraften. Fra før visste jeg at Haakon Lie hadde skrevet ei lita bok om kommunistiske dekkorganisasjoner hvor blant annet Utenrikspolitisk Studentgruppe var nevnt som en dekkorganisasjon. Lie ville legge frem ei liste med opplysninger om støtte fra Øst-Europeiske stater og hvem som var medløpere i Norge, men han gikk med på å ikke legge frem dette hvis studentene selv tok et oppgjør.

Boka burde interessere studenter i historie og i samfunnsfagene. Mange av dagens kjendiser i disse fag så som Arne Næss, Johan Galtung og Arne Martin Klausen var med i diskusjonen på de venstreradikales side. Jeg håper at boka blir lest av studentene. Det er mye å lære av denne saken.