Hvorfor du skal gå i tog 8. mars

Kronikk

En fersk undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), viser nok en gang at 10 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt. 49 prosent av disse var under 18 år. Inkluderer man alle former for seksuelle overgrep ser man at 1 av 3 kvinner i Norge er utsatt i løpet av livet. Hvor er tiltakene? Hvor er forebyggingen? Hvor er ressursene? Det opprettes tiltak for røykere og trafikkulykker, men seksuelle overgrep ser ut til å bli oversett på tross av det enorme folkehelseproblemet det er.

Justisministeren er bekymret over de enorme mørketallene: Bare 10 prosent anmelder voldtekt. Samtidig blir 80 prosent av anmeldte voldtekter henlagt. For at flere skal anmelde, må man ha tillit til at man får hjelp. Har rettssystemet gjort seg fortjent til ofrenes tillitt? 1 av 3 kvinner melder å ha opplevd seksuell trakassering. På tross av tydelig lovgivning på området i snart ti år, er det fortsatt et utbredt problem.Både overgrep og trakassering fører ofte til dårligere psykisk helse, og lavere samfunnsdeltagelse. Det er i all hovedsak kvinner som blir rammet. Er det derfor pengene uteblir?

50 000 jenter og kvinner lever med spiseforstyrrelser, ifølge Folkehelseinstituttet. Et symptom på at vi lever i et samfunn med et ekstremt og sykelig press på utseende og kropp. Noen jenter bruker mer tid på utseendet enn de bruker på lekser og lesing til sammen. Det kan begrense samfunnsdeltagelse. Men kritiserer vi det, da er det sutring. Det er humørløst å klage på nedsettende språk, vi maser for mye. Det er de samme argumentene som ble brukt mot de som kjempa inn vern mot seksuell trakassering i loven.

La oss for all del ikke glemme reservasjonsretten. Et ufattelig angrep på abortloven, og på våre lovfestede pasientrettigheter. Det offentlige helsevesenet i Norge bygger på prinsippet at alle skal ha lik rett til helsehjelp, uansett hvor de bor, og uavhengig av hvor ressurssterke de måtte være. Dette gjelder tydeligvis ikke hvis du er en fruktbar kvinne. Da må du vike, du må være raus og si fra deg disse rettighetene for å verne om andres samvittighet.

Regjeringen kan pakke det inn i så mange pene fraser de bare vil, de kan kalle det en mulighet, de kan kalle det styrking av våre rettigheter, men vi lar oss ikke lure.

Sterke kvinner kjempet utrettelig i mange tiår for å gi oss rett til selvbestemt abort. Det var en beinhard kamp, abortloven ble i sin tid vedtatt med bare én stemme i overvekt. Med den slapp vi flere nemnder, og ulovlige, utrygge aborter. Uavhengig av hvor i landet en bodde, og uavhengig av grunn, skulle man selv få bestemme over eget liv og egen kropp. En rett som Verdens helseorganisasjon anerkjenner som den viktigste forutsetningen for likestilling: kontroll over egen reproduktiv helse.

Vi trodde den kampen var vunnet en gang for alle. Vi tok våre rettigheter for gitt. Problemet er bare at historien viser gang på gang at kvinner ikke har råd til å ta noe som helst for gitt, annet enn at det alltid vil finnes noen som søker å innskrenke vår rett til å bestemme over egen kropp.

Det blåser en konservativ vind over store deler av verden, og kvinners rettigheter taper terreng gang på gang. Regjeringsskiftet har heldigvis vekket mange. Motstanden mot reservasjonsretten er bred og overveldende, og kommer fra alle samfunnslag. 51 prosent av landets befolkning blir bedt om «å være rause» når de forsøker å kjempe for sine rettigheter. Vi blir kalt egoistiske. Demokratisk deltagelse er tydeligvis ikke ønsket når kvinner krever sin plass. Det vitner om et kvinnesyn man helst ønsker å tro var avgått ved døden.

Vi kan bare slå fast at ingen kamp er vunnet for godt, og at kvinnekamp i aller høyeste grad er viktig. Vi må fortsatt be om grunnleggende rettigheter, om å få være mennesker og fullverdige medlemmer av samfunnet, før vi kan være kvinner. Vi må fortsatt kjempe for å beholde de rettighetene vi trodde vi hadde vunnet for godt, og de vi ennå ikke har fått. Hvis vi i 2014 forventes å stilltiende og lydig gi fra oss helt elementære pasientrettigheter, hva blir det neste vi må være rause med?

Så kjære leser, reis deg. Gå i 8. mars-tog. Kvinner som menn.

Hev stemmen og krev at våre rettigheter skal kunne tas for gitt av neste generasjon. Krev at våre stemmer høres, uten at det blir kalt sutring, eller egoisme.