Et valg i all hemmelighet

Onsdag formiddag med et rykende ferskt nummer av Universitas og en i alle fall rykende kaffekopp. Kan det bli mye bedre?

Men etter å ha lest side to-kommentaren i nummer åtte blir jeg provosert.

Jeg husker ikke hvor jeg var eller hva jeg gjorde 15. Oktober i høst, men jeg husker veldig godt da jeg leste første Universitas etter den dagen. Det var nemlig da jeg fikk vite at jeg hadde gått glipp av valget. Et valg jeg hadde sett frem til. Jeg skulle få si min mening.

Jeg visste det skulle være valg, men ingen informerte meg eller min omgangskrets av medstudenter om når det skulle være før etter det hadde vært.

Men hva ville vært vitsen med å stemme? Hvem skulle jeg stemt på?

Jeg har ingen anelse, for jeg vet fortsatt lite om hvilke partier jeg kunne velge mellom og ingenting om hva de står for. Det er ikke noe vits i å ha noe å si hvis du ikke selv vet hva du sier.

Er det min jobb å orientere meg selv?

Hvordan kan kommentarskribenten Husby hevde at informasjonen er tilgjengelig når ikke engang vi som søkte informasjon fant ut noe? Og burde ikke Studentparlamentet gjøre et forsøk på å informere alle studentene, også de som ikke leser hvert nummer av Universitas og Uniforum?

Det er kanskje urealistisk, men jeg har en drøm om å få vite om neste valg før valgdagen. Eller har det kanskje vært alt?

Om å være kvinne nok

8. mars er den dagen i året hvor man kan snakke kvinnesak uten at folk rundt en himler med øynene. Jeg regner meg selv som feminist, og ville derfor vite hvilke paroler 8. marstoget skulle ha i år. Blant parolene, som jeg stort sett kunne si meg enig i, fant jeg «Lev lesbisk! Spreng kjernefamilien!» Jeg gikk ikke i 8. mars tog i år.

La meg forklare: Jeg er heterofil. Kjæresten min er mann. Det er fordi jeg liker menn. Andre kvinner igjen liker kvinner. For å være helt ærlig, er det meg revnende likegyldig hva eller hvem folk liker. Retten til å leve på egne premisser er en hjertesak for meg. «Likestill heterofile og homofile» hadde jeg derfor gladelig kunnet stille meg bak, fordi det handler om gjensidig respekt. Men jeg kan ikke oppfordre mennesker til å leve lesbisk og sprenge kjernefamilien, fordi legning ikke burde være en propagandasak. Som heterofil føler jeg meg derfor ekskludert. Parolen i årets 8. marstog inkluderer ikke meg, den sier meg at jeg er gammeldags og har misforstått, og at min måte å leve på er mindre verdt enn andres. Er det dette man vil formidle? Er man mindre kvinne fordi man er heterofil? Jeg skjønner faktisk ikke hva en parole som ekskluderer heterofile kvinner har å gjøre på en dag som skal være for alle kvinner. Kan noen forklare meg det? Slike utspill får meg til å lure på hvem som egentlig setter premissene i kjønnsdebatten.

Kanskje er jeg ikke kvinne nok. Kanskje kunne jeg gått under en annen parole. Kanskje burde jeg stilt opp med min egen: «Menn er bra, tralala». I stedet valgte jeg å ikke gå i 8. marstog. Jeg synes nemlig ikke at slike paroler hører hjemme på kvinnedagen. Det ville ekskludere lesbiske kvinner.

Tvilsom praksis ved IT-avdelingene

Som tidligere fungerende IT-ansvarlig ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) med ambisjoner om å fullføre mitt hovedfag i zoologi ved Universitetet i Bergen (UiB) har jeg reagert på IT-rutinene til Universitetet i Oslo (UiO).

Jeg er bosatt i Oslo og holder kontakt med UiB via Internett på min egen maskin.

Zoologisk avdeling har nylig stilt en ledig lesesalsplass til disposisjon og jeg regnet det som en smal sak å koble meg til nettverket og fortsette arbeidet.

Under dekke av å sette opp maskinen for meg (noe jeg uten tvil kan gjøre raskere selv) ville IT-avdelingen ta full kontroll over min private pc og degradere meg til bruker med sterkt begrensete rettigheter på mitt eget utstyr.

I tillegg til å frata meg muligheten til å veksle mellom de forskjellige nettverkene jeg benytter meg av i forbindelse med jobb og studier, vil jeg etter en slik inngripen ha problemer med å installere ny programvare og måtte arbeide under forhold hvor jeg vet at innholdet på min maskin er fullstendig åpent for de IT-ansatte.

Jeg er ikke alene om å ha opplevd dette, og er neppe alene om å benytte min egen maskin til privat brevskriving, nettbank, jobb utenfor studiene og analyse av til dels sensitive data i forbindelse med hovedfag.

Driftsorganisasjonene har tilsynelatende bestemt seg for å kontrollere private maskiner slik de kontrollerer brukernes områder på filtjenerne. Det er ikke uproblematisk og UiOs eget IT-reglement har ingen referanser til en slik praksis.

Effekten av dette er at IT-avdelingene «eier» maskinen din så lenge du vil ha tilgang til Universitetets nettverk.

Det ville kanskje vært bedre om det ble presisert at private maskiner ikke kan benyttes? Eller ville dette tydeliggjøre at reglementet vanskeliggjør det daglige arbeidet ved Universitetet for mange?

Under utarbeidelsen av IT-reglement ved KHiO hadde vi en idé om at mennesker har forskjellige interesser og behov. Noe av fordelen med en pc er fleksibilitet, mobilitet og muligheten for personlig tilpassing og valg av programvare.

I sin iver etter å sikre nettverket har de IT-ansvarlige ved UiO glemt dette.

De har også glemt at ikke alle brukere er fastboende fulltidsstudenter og overser gjesteforelesere, pendlere, arbeidende deltidsstudenter og andre som bruker sitt eget datautstyr.

Jeg vil anmode de ansvarlige om å ta mer hensyn til at brukernes situasjon og behov varierer. Det er mulig å lage mer fleksible rutiner samtidig som man ivaretar sikkerheten.

I mellomtiden sitter jeg ved Kunsthøgskolen og arbeider med mitt hovedfag.

I biologi.

Jamstellingsvanvitet

I Universitas 26. februar hev Lise Christensen, som er «likestillingsrådgiver» på Universitetet i Oslo (UiO), ein kronikk um jamstelling millom kyni på Universitetet etter EFTA-domen. Ho segjer det er mange som «beklager det tilbakeskritt dommen representerer», det er at universitet og høgskular ikkje kann øyremerkja vitskaplege stillingar for kvinnor lenger.

Christensen hevdar at fleire kvinnor millom dei vitskaplege tilsette gjev høgre kvalitet på den forskingi og undervisningi som gjeng fyre seg på Universitetet. Kva byggjer ho på her? Det er ikkje upplagt at det finst nokon slik samanheng. Christensen legg ikkje fram nokor forsking som stadfester det, og ho kjem helder ikkje med nokon argument for at det skulde vera soleis. Med andre ord vert det berre eit laust påstand.

So langt eg kann sjå, er ikkje høg kvalitet på det arbeidet som Universitetet gjer, avhengig av at luten på kvinnelege professorar vert kvotert upp til 50 %. Den beste måten å tryggja høg kvalitet på, er å tilsetja den best kvalifiserte søkjaren, utan umsyn til kyn. Eg kann helder ikkje sjå at det er nokon samanheng millom det å fremja «samfunnsmessige verdier om at alle skal gis like muligheter ...» og kynskvotering. Like høve tyder ikkje at alle er like. Me skal leggja til rette for at både Per og Kari kann yta sitt beste, men når den dagen kjem at båe søkjer den same stillingi, må den mest dugande av deim ganga fyre, jamvel um det kann tyda at Per vert tilsett. Dersom ein øyremerkjer stillingar for kvinnor, bryt ein i røyndi med dette prinsippet um like høve: Per kann aldri få den utlyste stillingi når ho berre er til for kvinnor. Er dét i samsvar med tanken um at «alle skal gis like muligheter»?

Christensen viser til at det «fortsatt» er skilnader i kor stor lut kvinnone utgjer på dei ulike stigi på Universitetet. Ho gjeng med på at det er eit historiskt etterslæp, og godt er det. Men i same andedraget kjem ho med eit «NEI!» etterfylgt av påstand um at det ikkje berre er dét som er grunnen. Ho hevdar at rekrutteringi på grunnplanet ikkje fær fylgjor lenger uppe i universitetssystemet: «Selv om fagmiljøet har cirka 50/50 kvinner og menn å velge mellom ..., er det likevel fortsatt en langt større sjanse for at den mannlige rekrutten blir foretrukket!». Christensen legg fram sine eigne konspiratoriske tankar um at det gjeng fyre seg ei «homososial rekruttering» der «kvinner representerer skurr». Hev den tanken aldri slege Lise Christensen at den mannlege søkjaren i slike tilfelle kann vera betre kompetent enn den kvinnelege?

Vonleg hev EFTA-domen sett endelegt stengje for bruk av kynskvotering på Universitetet. Når eg like vel brukar so mykje plass på å leggja imot kynskvotering, er det av di Lise Christensen ikkje segjer noko handfast um kva for nokre verkemiddel ho ser fyre seg i jamstellingsarbeidet etter EFTA-domen, jamvel um både yverskrift og ingress lovar so. Er det meiningi at Universitetet skal halda fram med å favorisera kvinnor ved tilsetjingar, men at det no skal ganga fyre seg meir dult?

MER SYNSING OM IRAK

Studentparlamentet har fått mye kritikk for at vi valgte å ikke vedta en resolusjon mot krigen i Irak. Vi er feige og vi har ikke tatt inn over oss Universitetets rolle som intellektuelt sentrum. Det er mange, også studentpolitikere, som har sagt at man burde vært for en slik resolusjon, men det er nesten ingen av de som stemte mot den som har uttalt seg. Jeg var en av dem som stemte mot, og jeg vil forsøke å forklare hvorfor.

For det første vil jeg si at jeg er sterkt imot krig, enhver krig. Jeg er også svært kritisk til amerikanske politikere, enten de heter Bush eller noe annet. Og jeg er svært kritisk til at USA tilraner seg en rolle som verdenspoliti uten eksplisitt støtte fra resten av verden. Alle forsøk på å finne en fredelig løsning er verdt å forsøke, og jeg jubler over Tyskland og Frankrikes steile holdning. Det er derfor ikke fredsinitiativet som førte til at jeg stemte mot resolusjonen.

Det var to hovedgrunner for at jeg stemte mot. Det første var teksten. Teksten var svært ensidig mot krig. Jeg tror ikke at situasjoner er ensidige, det finnes alltid flere sider av en sak. Ja, vi skal unngå krig, men hvor går grensen? Går det en grense? Skal vi verne Saddam og hans regime på bekostning av menneskerettigheter og minoritetsgruppers rettigheter? Resolusjonsforslaget ble fremmet 1. februar. På den tiden var debatten om Irak-krig så vidt begynt. For min egen del var det uforsvarlig å gi et uforbeholdent nei til krig i Irak uten å kjenne situasjonen og uten å få argumenter fra flere hold. De aller fleste som deltar i samfunnsdebatter synser, men synsingen må være overveid. Det er utrolig viktig å se en sak fra flere sider! Dette burde i alle fall gjelde ved et universitet, tankens sentrum, de intellektuelles tilholdssted. En tenkeprosess er å vurdere og overveie synspunkter, ikke å trekke forhastede slutninger.

Den andre grunnen til å stemme mot, er at Studentparlamentet ikke har noen resolusjonspolitikk, utenom det at resolusjoner bør være studentrettede. At man er mot at Norge gir sin støtte til krig, eventuelt deltar i en krig, kan også være grunn for å støtte et resolusjonsforslag, men igjen: hvor går grensen? Og hvor langt utenfor vårt kjerneområde (studentpolitikk) skal vi bevege oss? La oss ta en debatt om dette i Parlamentet først, så kan vi vurdere resolusjonene når vi har et grunnlag å bevege oss på.

Til sosialdemokrater med gullfisk-hukommelse: Det var faktisk sosialdemokrater som gikk i spissen mot en Irak-resolusjon. Og Moderat gruppe har knapt 1/3 i Parlamentet, ikke skyld på oss for at resolusjonen ikke ble vedtatt. At Harlem-Stenersen, Worren og Rand-Hendriksen ønsker å skjule sannheten for velgerne, får stå på sosialdemokratenes regning.