Det er flere muligheter!

I artikkelen «Sin egen terapi» i Universitas nr 2/03 leser jeg om nedbrutte studenter på introduksjonsstudiet i psykologi, som sterkt ønsker seg inn på profesjonsstudiet, men som kjent har begrensede muligheter til nettopp det. Man kan være enig eller uenig i inntakskravene på profesjonsstudiet, men diskusjonen derom har for så vidt vært til liten hjelp for alle de som hvert semester strever for å komme inn på studiet, og gang på gang mislykkes.

Det er ikke vanskelig å forstå at det sliter på både selvtillit og motivasjon å ikke være «god nok», det er trist å lese om unge mennesker som ikke får muligheten til å prøve et yrke de interesserer seg for. Men det er ikke poenget mitt. Det som jeg finner underlig, ja bemerkelsesverdig, er det snevre fokus på de muligheter som faktisk finnes. Selv er jeg snart ferdig med profesjonsstudiet i København, på tross av at jeg ble sterkt frarådet å søke meg til Danmark og Sverige av en studieveileder på Blindern, fordi inntakskravene var «umulige». Og det er ingen tvil om at det også er vanskelig å få innpass på psykologistudiet i andre nordiske land, en viktig forskjell er imidlertid at søkere ofte vurderes på bakgrunn av andre kriterier som arbeidserfaring og engasjement i studentaktiviteter, i tillegg til vitnemål – og det åpner flere dører!

Selv om jeg personlig er meget fornøyd med den tiden jeg har investert i Danmark, både faglig og sosialt, er det ikke problemfritt å ta en psykologiutdannelse i utlandet, noe den senere tids debatt om godkjenning i Norge har påminnet oss om. Etter mitt syn er det klart verdt det. At noen velger å ta opp ex.phil., ex.fac. og PSY 110 gang på gang, fremfor å undersøke andre muligheter, har jeg problemer med å forstå, spesielt hvis man er ung og fleksibel – og lider under konstant stress. Hvis det er psykolog man er fast bestemt på å bli, kan det bli nødvendig å tenke utover de muligheter man har ved norske universiteter. Det er altså ingen grunn, som jeg ser det, til å havne på «den andre siden av bordet», når det faktisk finnes reelle muligheter bortenfor fjell og Frederikke.

Kristine Fiksdal Abel, psykologistudent

Profesjonsstudiet i psykologi – opptakskrav og illusjoner

Onsdag 22. januar satte Universitas fokus på de harde opptakskravene til profesjonsstudiet i psykologi i artikkelen «Sin egen terapi». Profesjonsstudiet i psykologi er ikke alene om dette. Medisinstudiet, arkitektstudiet, siv.ing.-linjer og teater-, ballett- og kunsthøgskoler har tilsvarende mange søkere og trange nåløyer. Hvorfor skrives det ikke artikler om alle de som søker til disse studiene? Kanskje har ikke dette nyhetsverdi for Universitas fordi disse søkerne ikke er på Universitetet. Uansett kan en få inntrykk av at opptakskravene til psykologstudiet ikke er rettferdige, mens for de andre studiene jeg har nevnt er opptakssystemene godtatt i taushet.

Kanskje skyldes dette at tidligere fikk alle med karakteren 2.5 eller bedre garantert plass. Eller at Reform 94 og åpne universiteter har gitt inntrykk av at alle har lik rett til enhver utdannelse. Faktum er det at profesjonsstudiet i psykologi er et svært ettertraktet studium. Psykologisk institutt har derfor til oppgave å velge blant søkerne. Per i dag skjer dette utfra karrakteren på ex.fac. og PSY110. Hvorvidt dette er det beste kriteriet for hvem som blir gode psykologer er vanskelig å si. Videregående karrakterer er neppe en bedre indikator. Et opptaksintervju og en essay-søknad ville kanskje lettere identifisere de med sterkest motivasjon og gode forutsetninger. Dessverre virker det vanskelig å få til en slik ordning ved Universitetet i Oslo. I alle tilfeller ville det være like mange som ikke kommer inn på profesjonsstudiet og må forholde seg til det. Og slik vil det være så lenge søkerantallet holder seg oppe.

Fokus bør isteden rettes mot spørsmålet: «Hvorfor vil jeg bli psykolog? Hva er det med det å være psykolog, jeg kunne tenke meg?» For jeg kan si at profesjonsstudiet i psykologi ikke er paradis. Det er en illusjon som skapes på grunn av all innsatsen det har krevd å komme inn (kognitiv dissonans). Dette gjelder også en fremtidig jobb som psykolog, som kan være kjedelig, demotiverende og intetsigende. Med mindre du har en klar motivasjon, tør å si hva du ønsker og er med på å skape studiet og jobben slik du vil ha dem. Psykologi-studenter og psykologer bør være aktive skapere av den virkeligheten de vil ha, og ikke de som forventer at andre skal skape den for dem. Hvorfor? Fordi dette er kjernen av psykologisk kunnskap (som du kan lære uten å gå på profesjonsstudiet) og noe du må gjøre uansett hvilken flott tittel du får.

For hvem har sagt at du må være cand.psychol. for å gjøre nettopp det du vil? Og hvem har sagt at du må bli cand.psychol. i Norge? Bare den veien du går er riktig for deg, for hvilken annen kan du gå? Psykolog-tittelen kan virke gyllen og populær, men hvem har sagt at du skal ønske som alle andre (jantelov og konformitet)? Ikke stress etter dette studiet i håp om at det vil realisere dine drømmer. For det må du gjøre selv, uansett hvor og hva du er.

Nytale

George Orwell innførte begrepet nytale i boka si 1984 (som er en skrekkversjon av et kommunistisk tyranni for dem som ikke er inni hva boka handler om): krig = fred, sorg = glede, diktatur = demokrati. Statsminister Bondevik gjør seg skyldig i det samme når han sier at motstanderne av krig i Irak hisser til krig. Jeg henter forresten også et uttrykk fra barnehagen: «Han driter på draget!!!»

Engasjement og rolleforståelse

I egenskap av rektor for Universitetet i Oslo får jeg ikke så rent sjelden oppfordringer om å undertegne et politisk opprop eller støtte et bestemt arrangement – på universitetets vegne. Et av de siste kom i et innlegg fra aksjonen Ingen krig mot Irak, i Universitas 29. januar. Mitt svar er alltid det samme: Som rektor forholder jeg meg til de fullmakter og forpliktelser som ligger i nettopp den rollen. Disse fullmakter og forpliktelser er knyttet til – også i betydningen begrenset av – universitetets formål og oppgaver. Til de som ber meg om å påberope meg den autoritet rektorrollen måtte gi for å støtte en (god) sak som går ut over det mandat universitetet har gitt meg, er svaret alltid nei – uavhengig av hva jeg som privatperson og samfunnsborger måtte mene om saken.

Et universitet skal stimulere refleksjon og engasjement, men ikke selv være et trossamfunn eller en politisk bevegelse. Både universitetet og samfunnet er i lengden tjent med at rektor ser forskjellen mellom de to rollene.

Dyrt pensum

Universitas hadde en oversikt over dyre kurs på Blindern.

Selv går jeg på 6. semester på profesjonsstudiet i psykologi. Bøkene for 6. og 7. semester kommer på omlag 10 000 kroner, altså dyrere enn det dyreste grunnfaget. Pensum kommer på om lag 9000 kroner, men med et par diagnosemanualer kommer prisen raskt over 10 000 kroner.

Ingen bolignedtur for Oslo-studenter

I forrige Universitas ble tildelingen av studentboliger omtalt som om Oslo ikke ble tilgodesett med hybelenheter i det hele tatt. Dette er direkte feil. Det ble nemlig gitt tildeling til Oslo- og Akershusstudentenes boligsamskipnad (OAS) på 265 enheter, og alle disse er planlagt bygget i Oslo. (Tallet stod riktignok i oversikten nederst i artikkelen, men var ikke nevnt i saken i det hele tatt).

OAS er en av samskipnadene med lavest dekningsgrad i hele landet, og avvikling av en del gamle leiekontrakter gjør at den kommer til å synke, SiO har en forholdsvis høy dekningsgrad. Det har de siste årene vært en nedprioritering av høgskolestudentene i Oslo ved tildelingen av studentboliger. Derfor er det på sin plass at den kom nå. Fremtidige sykepleiere, ingeniører, lærere og fysioterapeuter trenger også ett sted å bo.

Studentparlamentet ved Høgskolen i Oslo ønsker allikevel å presisere at vi selvfølgelig ikke er imot at SiO mottar bevilgninger, men kunne ønske oss at Universitas er en smule mer nyansert når de lager sine saker. Det finnes andre utdanningsinstitusjoner enn UiO i Oslo!

Bør UiO vurdere å bryte Etiopia-samarbeidet?

Universitetet i Oslo (UiO) vurderer å bryte samarbeidet med Addis Ababa University (AAU) fordi Etiopias regjering hindrer fri forskning. Det er den siste tids betenkelige utvikling med avgangen av universitetets ledelse som er foranledningen til reaksjonen fra Norsk senter for menneskerettigheter (SMR).

Evalueringen («gimgema») som AAU ledelsen motsatte seg, er en prosess som foregår innen alle offentlige sektorer i landet. Prosessen har klare politiske overtoner slik som en vil forvente i en «nesten-ett-parti»-stat. Men den er også en del av de store, og tiltrengte reformene som gjennomføres innen sivil sektor. Jeg er tror ikke «gimgema-prosessen» forverrer rettssikkerheten.

Etter mange års samarbeid med universiteter og med myndigheter på sentral og lokal nivå, vurderer vi SMRs reaksjon som lite hensiktsmessig. Den tar ikke hensyn til den realpolitiske virkelighet i landet. Erfaringer fra Etiopia viser at slike reaksjoner ikke påvirker politikken.

Etiopia har alltid vært et utfordrende land å arbeide i og landets politikk kan være vanskelig å forstå. For den vanlige etiopier er rettssikkerheten betydelig bedre nå enn under det tidligere regime. Men det er også dokumentert klare og gjentatte brudd på menneskerettigheter. Jeg tror det er viktig for utviklingen i landet at norske universitetsmiljøer opprettholder og styrker samarbeidet med universitetene. Ved å delta i langsiktige prosesser kan en også styrke de demokratiske kreftene i det største land på Afrikas Horn.