Kunn­skapsløs kritikk

Velferdstingets leder Tone Vesterhus er ikke fornøyd med Universitas’ utspill mot studentbolig-satsingen på lederplass i forrige uke.

På lederplass i forrige ukes Universitas står det at studentorganisasjonene ikke har studentenes fremste behov i tankene når de prioriterer studentboliger over studiestøtte. Lederen bærer preg av dårlig innsikt i politiske og økonomiske mekanismer og manglende forståelse av hva som er det overordnede målet med studentboligbygging som tiltak.

Lederen stadfester at studentboliger har blitt et uimotståelig politisk virkemiddel for partiene, og at studentpolitikerne har kastet seg på denne bølgen istedet for å jobbe for det tiltaket Universitas mener er viktigst, nemlig studiestøtte.

Allerede her legges det til grunn at studentboliger som virkemiddel har oppstått av intet, og at det umulig kan ha noe å gjøre med studentorganisasjonenes arbeid for å få til nettopp det. Dette er vanvittig feilslått. Dessverre er ikke vi studenter så privilegerte at vi kan hvile på laurbærene og forvente at noen andre forsvarer våre interesser. Det er virkelig ingen selvfølge at partiene nå ønsker å satse på studentboligbygging. Som det også står i lederen framsto en slik satsning som utopisk drømmepolitikk bare for kort tid siden. Studentpolitikerne har skapt sitt eget handlingsrom ved å gjøre studentboliger til en sentral del av både lokal og nasjonal boligpolitikk.

Om studentboliger eller studiestøtte er det beste tilltaket har vært gjenstand for stor debatt innad i studentorganisasjonene i mange år. Argumentasjonen har lenge vært av typen vi finner i hundremeterskogen; ja takk, begge deler. En tydelig prioritering har ført til at kravet nå faktisk blir hørt. Både studiestøtte og boligbygging er tiltak for å realisere samme mål, en bedret økonomisk situasjon for studentene. Det er derfor påfallende at det på lederplass i Universitas fordømmes å prioritere strategisk.

Studentboliger vil dempe presset i hele leiemarkedet, og slik komme alle studentene til gode

I lederen påstås det at studentboliger har prinsipielle svakheter som politisk virkemiddel, fordi godene bare tilfaller de få som bor i studentbolig. Det er ikke riktig. Hovedargumentet for bygging av studentboliger er at det vil dempe presset i hele leiemarkedet, og slik komme alle studentene til gode, også de som leier privat. I tillegg vil en satsning på studentboligbygging komme fremtidige generasjoner til gode, og slik bevare verdier over tid.

Det hevdes videre at en økning av studiestøtten er og blir det viktigste for flertallets velferd. Ja, det er ingen tvil om at studenter har dårlig råd og at det i pressområdene er nær sagt umulig å være heltidsstudent. Det krever likevel ingen grad i økonomi for å forstå at økt kjøpekraft har en viss påvirkning på prisnivået for øvrig. Hvis det pumpes mer penger inn i boligmarkedet uten at antall boliger øker kan dette virke prisdrivende. Altså kan leieprisene øke enda mer, og en økning i studiestøtten kan bli spist opp av en tilsvarende økning i leieutgifter. Økt studiestøtte vil derfor i beste fall fungere symptomlindrende, men ikke i seg selv være tilstrekkelig for å realisere målet vi alle er enige om: bedre studentøkonomi.

Å slakte prioriteringen av studentboliger i en tid hvor dette er på vei til å få gjennomslag både lokalt og nasjonalt fremstår som sytete og lite gjennomtenkt.