ILLUSTRASJON:JULIUS VIDARSSØNN LANGHOFF
ILLUSTRASJON: JULIUS VIDARSSØNN LANGHOFF

Fortsatt råd til felles velferd?

Offentlig innstramming og økt privatisering er en politisk mulighet, men ikke en økonomisk nødvendighet, skriver Julie Lødrup.

Det er vanskelig å spå om fremtiden. Mange prøver. Noen med bedre grunnlag enn andre. Noen spådommer er nyttige, fordi de kan hjelpe oss å forme fremtiden. Men når spådommer blir presentert som sannheter begrenses den politiske debatten fordi viktige alternativer blir usynliggjort.

Noe vet vi. Vi blir eldre. Heldigvis. Det er det norske samfunnets største seier. Det fører til at mennesker får leve lengre liv, at vi får mer tid sammen med våre nære.

Men det at vi blir flere eldre blir ofte fremstilt som det norske samfunnets største problem. Fordi det fører til at en økende forsørgerbyrde. En forsørgerbyrde som innebærer at det blir færre yrkesaktive i forhold til antall eldre og unge. Et dominerende mantra i den politiske debatten har vært at denne forsørgerbyrden gjør at vi ikke vil ha råd til en fortsatt fellesskapelig velferdsstat i fremtiden. At vi må kutte. At vi må privatisere. At folk må inngå helseforsikringer og privat pensjonssparing fordi det offentlige ikke lenger vil ha råd til helse- og eldreomsorg.

Må det være slik?

Vi bor i et land der mange har mye penger. Det kommer til å være gode pensjonsordninger, helsetjenester og sykehjem i fremtiden også. Spørsmålet er om at det skal være offentlig eller privat finansiert. Spørsmålet er om det skal være et likeverdig tilbud til alle, eller om den som har skal få, og det i overflod.

Veksten i økonomien fører til at vi hvert år har mer å rutte med i Norge. I dag går den store majoriteten av denne veksten til privat sektor. Hvert år får vi råd til større kjøpesentre, flere call-sentre og flere sydenturer. Mens den offentlige velferden sakker ut. Bevarer vi skattenivået vi har i dag vil en person som i dag sitter igjen med 300.000 etter skatt, vil ha 740.000 etter skatt i 2060 (i 2009-kroner). Det blir veldig mange Gina Tricot-gensere og skjærgårdsjeeper. Men blir det nok sykepleiere og hjemmehjelper?

Med moderate skatteøkninger som fører til at bare litt under halve veksten går til det offentlige, vil personen som nå tjener 300.000 kroner etter skatt, tjene 516.000 kroner etter skatt i 2060. Det er fremdeles ganske mye mer penger. Det er fremdeles finere ski og dyrere bil. Og da er det samtidig penger – til at alle som blir eldre får de helse- og omsorgstjenestene de fortjener, med bedre standard enn i dag.

Vil vi betale mer skatt for å bevare og forbedre velferdsstaten?

Er nordmenn villige til dette? Vil vi betale mer skatt for å bevare og forbedre velferdsstaten? Velgerundersøkelsen i 2009 spurte om hva nordmenn foretrakk: Å beholde mer av inntektene sine selv og kjøpe flere velferdstjenester på egen hånd, eller å betale mer i skatt og bevare en god helse- og eldreomsorg til alle?

Svaret fra velgerne var tydelig. 76 prosent vil heller skatte mer enn å la den enkelte ta mer av byrden privat.

Offentlig innstramming og økt privatisering er en politisk mulighet, men ikke en økonomisk nødvendighet. At flere eldre tvinger oss til innstramming er politisk ønsketenking fra høyresiden, men har likevel blitt en dominerende myte i norsk politikk. Det kveler en nødvendig demokratisk debatt om de reelle veivalgene for velferdsnorge. Samfunnet vårt har fremdeles plass til alle – også med en eldre befolkning.