Reis ut i jakten på gode doktor­grader

«Mer internasjonal rekruttering senker ikke den faglige kvaliteten ved UiO.»

Arnved Nedkvitne overdriver farene ved at UiO og studentene søker doktorgrader fra utenlandske prestisjeuniversiteter (Universitas 26. oktober). Høye skolepenger for doktorgradsstudier ved steder som Harvard fører ikke til sosial skjev rekruttering, og mer internasjonal rekruttering senker ikke den faglige kvaliteten ved UiO.

Harvard og mange andre toppuniversiteter deler Nedkvitnes oppfatning om at foreldrenes økonomi ikke skal forhindre dyktige søkere. Derfor tilbyr de behovsbasert stipend til alle studenter, ofte både skolepenger (opp til 220 000 kr per år) og leveomkostninger de første 5 (!) årene av doktorgradsstudiene i humaniora og samfunnsfag.

UiOs vitenskapelige stab kan neppe bli dårligere av dyktige søkere med utenlandske doktorgrader. Nedkvitne ser ut til å hevde at dette gjelder HF og SV generelt. Han kan ha rett i at UiO er fremst i verden om norske temaer innen HF, SV og jus, og ved sentre for fremragende forskning og andre sterke forskningsmiljøer.

Men for studenter med andre interesser enn disse bør rådet være klart: For den beste akademiske karrieren bør du ta doktorgrad der du får best kompetansebygging både innen ditt eget smale interessefelt og i det bredere område du senere skal undervise i. Da er det selvsagt ikke gitt at Harvard, Oxford eller Cambridge er best i din nisje – men finn ut hvor det er fremragende forskerutdanning på ditt felt, og reis dit!

Ikke minst er en PhD fra et internasjonalt anerkjent universitet viktig dersom Nedkvitne har rett i at ikke-faglige hensyn preger tilsettinger ved UiO. Da er det lettere å søke stillinger annet steds i verden dersom UiO ikke vil ha deg.

Om du vil bli forsker er altså rådet: Ta doktorgrad ved det beste forskningsmiljøet hvor du kommer inn. Så får du, UiO og Norge se om du vil og kan komme tilbake etterpå.