Om ansvar

Jeg skal ikke skrive om «Nedkvitne-saken», men om behandlinga av mine forhenværende studenter etter at jeg ble avsatt.

Seks masterstudenter har meldt seg opp til eksamen og er i innspurten. I alt veileder jeg elleve masterstudenter og en doktorstudent, dessuten åtte i bachelor-oppgaver. Universitetsdirektør Bjørneboes representanter, advokat Husby og personalsjef Sandberg, ble i et møte spurt hva som ville skje med disse. Svaret var kort: «Det tar vi oss av». Men er det så enkelt? Masterstudentene er i innspurten og skal forsøke å lage en helhet på sine 100-150 siders oppgaver. Disse er utarbeidet i samarbeid med meg, jeg har derfor innsikt i hvordan det i situasjonen er mulig å få hevet oppgaven slik at studentene oppnår et best mulig resultat. Blant dem er alenemødre i full jobb og andre i en så marginal stilling på ulike måter at vi er bekymret for hvordan dette nå skal gå. Jeg fikk telefon fra en bekymret far fra et av våre naboland og som var urolig for hvordan det nå skulle gå med hans avkom. Han var selv professor og noe slikt som dette hadde han aldri hørt om. Dyktige studenter jeg har veiledet og som ønsker å søke stipend, tvinges til Bergen.

Bare timer etter vedtaket i universitetsstyret, telefonerte instituttstyrer og fortalte at hun nettopp hadde vært i møte med dekan Syvertsen, Bjørneboe og rektor Ellingsrud. Jeg måtte rydde kontoret inne to uker, fikk ikke lov til å ha faglig kontakt med studentene, og Det humanistiske fakultet arbeidet med å finne nye veiledere. For byråkratene er det tydeligvis slik at en historiker er en historiker og en veileder er en veileder, de forstår ikke hva forskningsbasert undervisning er. Det eneste forsvarlige i situasjonen var at mitt arbeidsforhold ble forlenget til de studentene det gjaldt hadde tatt eksamen nå i vår, men det avviste hun bestemt. Byråkratiet mangler ansvar for studentene.

Jeg har med mye gratis overtid holdt ved like et populært og etterspurt forskningsbasert undervisningstilbud i vesteuropeisk og norsk middelalderhistorie de siste årene. Det er tydeligvis bare studentene og jeg som føler ansvar for denne tradisjonen som går tilbake til universitetets første tid. Byråkrater hopper fra institusjon til institusjon og mangler ansvaret og lojaliteten som professorer har til fagmiljø, studenter og UiO. De har ikke den innsikten og ansvarsbevisstheten som trengs for å utøve den makta de nå har tiltatt seg.