Anmelderi anmeldera

To leserinnlegg i forrige utgave av Universitas kritiserer avisas seksjon for anmeldelser. Arne Borge mener at anmeldelsene i seksjonen i stor grad framstår som selvhevdende, upresise og umorsomme (les: ræva), mens Ola Innset er skuffet over vår manglende evne til å se forbi musikalske produkters naive ytre (eksemplifisert ved anmeldelsene av My Little Pony og Raymond & Maria), og skjære inn til beinet av konsumkritikk og weltschmerz.

Kritikken tekstlesningen kan jeg godt være med på – for musikkanmeldelsenes del. Anmelderne står fritt til å vektlegge tekstene på en skive, men de blir ikke tvunget til det. Det går nok litt på at undertegnede mener at folk som syns at teksten er det viktigste har godt av å sette seg ned med en bok. Dette er, som alt annet når man driver med dette hersens anmelderiet, en drøy overdrivelse – men det munner ut i at andre ting er viktigere når man har med musikk å gjøre.

Og det tror jeg det er for mange andre også – for eksempel publikumet på den for øvrig framifrå konserten med Raymond & Maria. Var det virkelig sånn at folk dro på Betong for å oppleve et stykke «unik skandinavisk tristesse»? Mitt inntrykk av publikum (smilende, med hodet betimelig på skakke) og band var at dette var en gledesstund. Kanskje var det derfor anmelderen startet med å si at det ikke fantes noen bekymring i deres söta värld, og ventet med å fastslå at tekstuniverset er jævla bittersøtt til et stykke nedi teksten. Kanskje klarer vi ikke alltid å se forbi fasaden (jeg skjønte for eksempel ikke at Flaming Lips’ «Yoshimi Battles the pink robots» handlet om kreft før for litt siden, og jeg veit ikke helt om jeg bryr meg), men jeg vil holde fast ved at fasaden på en konsert er det som skjer på scenen og utover, og således er relevant.

Hva så med Borges kritikk? Han ønsker at vi avlyser egotrippen, og konser på produktet. Han påpeker at anmeldere ikke trenger å være redd for å bruke referanser for å gi leseren den nødvendige konteksten. Men det gjør vi også – anmeldelsene hvor vi bruker selvbiografiske (eller selvhevdende) grep er i mindretall – jeg fant fire slike blant den siste månedens 24 anmeldelser, men for all del, dette må gjerne imøtekommes. Og jeg ville ikke vært disse foruten. Jada, Borge, dette har ingenting med Tommy Olsson å gjøre – men det har noe med Lester Bangs, Richard Meltzer, Patti Smith, Stanley Crouch og Svein Egil Hatlevik å gjøre – erkjennelsen av at den beste musikkjournalistikken oppstår i skjæringspunktet mellom faglig innsikt og assosiasjonenes kraft.

Avslutningsvis retter Borge to direkte spørsmål til anmeldelsen av My Little Pony. For det første ønsker han å vite hvordan en melodi «sitter», som vår anmelder nøkternt påsto. Jeg vet ikke, men når den sitter, så sitter den.

Han undres også: «Har anmelderen i det hele tatt hørt på plata, eller nøyet hun seg med å lese pressemeldingen i et øyeblikk av regressiv Shio-nostalgi?». Til det kan jeg bare svare nei, og HÆ?