Kritikken av Thor Heyerdahl

I boka «Jakten på Odin» formulerer Thor Heyerdahl en del hypoteser om det historiske innholdet i Snorres kongesagaer, som han ønsker å etterprøve arkeologisk. Han leverer ei rekke gode argument for dette, uten å pretendere å legge fram verken bevis eller noen sammenhengende teori om emnet. Altså en framgangsmåte som preger alt seriøst vitenskapelig arbeid. Så skulle en tru at prosjektet blir hilst velkommen som et kjærkomment bidrag til å fjerne ytterligere noen hvite flekker fra kartet innafor de fagområda prosjektet berører. Men hvordan har så reaksjonen vært fra det akademiske etablissementet? Jeg skal se litt nærmere på dette ved å kommentere et par debattinnlegg.

I Universitas 27/2 – 2002 anklager lingvisten Even Hovdhaugen Heyerdahl for ukritisk omgang med det historiske kjeldematerialet. Han nemner 3 eksempel på dette fra Heyerdahls bok, nemlig hvorvidt det fins et tyrkisk ord «as», hvorvidt det gamle greske kongenamnet Agamemnon har noe å gjøre med det tyrkiske ordet «aga» og hvorvidt den engelske 1200-talsforfatteren Roger Bacon hadde besøkt det området han beskreiv i Kaukasus. Slikt er det sjølvsagt umulig å ta stilling til for ikke-innvidde. Men at det dreier seg om detaljer i forhold til Heyerdahls prosjekt er åpenbart. At Hovdhaugen bruker resten av artikkelen til å så tvil om Heyerdahls vitenskapelige habilitet ved å hevde at han er unøyaktig med den akademiske tittelbruken, samtidig som han tyr til utilslørte personangrep på Heyerdahl, svekker ikke inntrykket av at det er andre interesser enn reint faglige en her er ute etter å forfølgje.

På det Vitenskapsteoriseminaret 14. mars kom det fram at arkeologen Christian Keller hadde stilt seg bak et framstøt overfor norske styresmakter for å hindre støtte til Heyerdahls prosjekt. Ikke minst på bakgrunn av at det her er en arkeolog som prøver å hindre at arkeologisk metode blir tatt i bruk for å etterprøve historisk materiale, er dette oppsiktsvekkende. Keller gjorde et forsøk på å grunngi motstanden mot Heyerdahls prosjekt i Aftenpostens debattspalte 26/2 – 2001, der han anklager Heyerdahl for å se bort fra «200 års forskning» om emnet og så hefter seg ved en del lydmessige sammenhenger som Heyerdahl trekker fram i boka, men som Keller hevder er språkhistorisk falsifiserte. I denne sammenhengen gjør han seg skyldig i en tilsnikelse ved å framstille dette som et «bevis» fra Heyerdahls side, mens Heyerdahl sjølv hevder det spiller ei perifer rolle i forhold til prosjektet, som jo nettopp innebærer ei arkeologisk etterprøving av hypotesen. Og det vil jo nettopp si å ta i bruk dagens forskingsmetoder, som jo ikke så lett gjøres overflødig av «200 års forskning». For en arkeolog å hevde noe slikt er å gå på akkord med sitt eige fag.

La disse to innvendingene mot argumentasjonen fra de etablerte fagmiljøa i denne debatten samtidig stå som ei etterlysing av alvoret i lovtalene om «tverrfaglighet» og «akademisk åpenhet» ved mer høgtidelige høve i de samme miljøa.

Av Harald Støren

2

3