Ytringsfrihet versus respekt?

Respekt og toleranse er idealer som settes høyt i dagens norske samfunn. Noe som ble satt i fokus i den nylig avsluttede «blasfemiparagrafdebatten». Toleranse er faktisk noe av det vi som nordmenn vil trekke frem som typisk norsk. Det hadde vært flott om det hadde vært så vel. I praksis blir vi lett fornærmet hvis noen begrunnet eller ubegrunnet kritiserer norske verdier. I Dagbladet den 31. januar skriver John Olav Egeland en leder med tittelen «Det urene idealet» hvor han kritiserer regjeringens forslag til lov for å kunne straffe de som måtte krenke religioner. Han argumenterer med at ytringsfriheten er en verdi som man ikke kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. Som kristne ville en slik ny lov synes som en kjærkommen håndsrekning i et sekulært samfunn. Men det er et spørsmål som melder seg: Er ytringsfriheten en frihet som kristne eller troende må beskyttes mot for å kunne forbli kristne eller troende? Er en såret religiøs følelse så fryktelig at vi må beskyttes mot den?

Dette er viktige spørsmål som det er viktig å ha reflektert over. RLE-faget i grunnskolen oppfordrer til respekt og toleranse samtidig som man lærer å ha en kritisk holdning. Studier på universitet og høgskole gir innsikt og kunnskap men ikke minst evnen til kritisk sans og å kunne veie argumenter og å argumentere.

En begrensning av ytringsfriheten er å sette grenser ved det ubehagelige, det vi ikke liker, sier Egeland. Er det ikke da et nederlag å skulle få en slik ny lov? Det betyr egentlig at man ikke tror mennesker er i stand til å bruke argumenter til forsvar mot kritikk. Hvis kritikken er innholdsløs vil den falle ved gode motargumenter, hvis den er rettmessig må man være oppegående nok til å ta den til seg. Et slikt lovforslag er etter vårt skjønn basert på et negativt og pessimistisk menneskesyn. Derfor er det godt at ikke loven ikke gikk igjennom i respekten og toleransens navn, for menneskets skyld.