Feigt og uansvarlig

I Universitas den 15. februar går Bjørn Nistad ut og refser norske akademikere og deres ytringer i forhold til debatten utløst av Muhammed-karikaturene. Hans konklusjon er at «norske akademikere og intellektuelle i denne saken har opptrådt feigt og uansvarlig».

Med ytringsfrihetens fane i den ene hånda, og en nykvesset blyant i den andre, skrider Nistad til verks og overrumpler leseren med etnosentriske bastantheter, spekulativ empiri og regelrett drittslenging. Han appellerer til «noenlunde opplyste mennesker» og forteller oss om hva som er det eneste anstendige og fornuftige. Nistad er tilhenger av fornuft, vitenskap og menneskeverd. Det gjør han klart og vi har mangt å takke blasfemikerne for, om vi kjøper Nistads tolkning av historien. Nistad viser videre til fundamentale rettigheter som han tror på; vi kan nemlig ikke la vår «frigjøringsprosess» stoppes av hensyn for «følelsene til mennesker som mentalt sett finner seg i sorteste middelalder».

Fornuften, vitenskapeligheten og synet på menneskeverd som legges til grunn her imponerer ikke meg. Ytringsfriheten er et produkt av vår rasjonelle, vestlige tankegang, den samme tankegang som legitimerte imperialismen som så bønnhørlig gis et drøyt avsnitt i omtalte artikkel og som iflg. Nistad ikke har relevans i denne sammenheng.

Hvis man ikke kan få seg til å forstå at folk som ikke er bosatt i den delen av verden som «blasfemikerne har gjort noenlunde beboelig», føler seg undertrykt etter århundrer med kolonialisering, utbytting, å få sanksjoner trædd nedover hodet på seg og bli umyndiggjort i innenriksspørsmål, da foreligger det for meg en logisk brist. Disse menneskenes folkesjel er, som alle andres, preget av historien. Dette forsvarer ikke brenning av ambassader og voldsbruk, men det kan medvirke til å forklare, og å forstå hvorfor det har gått så langt. Dette sagt, så er det vel strangt tatt ikke bare muslimene som går til krig i Guds navn?

Å generalisere islam som en «aggressiv religion», og å harselere over de som setter imøtekommenhet og diplomatisk vilje i høysetet (norske akademikere og myndigheter: de «forvirrede høns»), for så å dra inn en sammenligning med bønder som dreper ulv, er både uansvarlig og et lite fruktbart innlegg i en debatt som krever mer presisjon og saklighet enn som så. «Problemet» med en rettighet som ytringsfriheten er at den både kan brukes og den kan misbrukes. Nistad bidrar ikke til en konstruktiv debatt, han bare benytter seg av sin «soleklare rett til å si hva han vil».

«Bør vi tie,» spør han, og svarer seg selv med et rungende nei. Nistad går hardt ut mot de som bastant tror på sin gud samtidig som han kritiserer de som ikke står like bastant ved den gud Nistad selv representerer, nemlig Ytringsfriheten. Uten selv å tilføre debatten noe som helst. Det vil jeg kalle feigt!

Målet her er selvsagt ikke å forsvare ytterliggående, voldelig virksomhet. Jeg vil bare hjelpe til å vise at den verbale bumerangen som Nistad har kastet ut, treffer ham selv midt i pannen.