Regjeringen og Vest-Sahara

I et innlegg i Universitas 4. februar tar SAIH Blindern opp situasjonen i Vest-Sahara. La det være sagt med en gang at Regjeringen deler deres bekymring for situasjonen.

Jeg vil gjerne fremheve Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) og andre organisasjoners arbeid for å øke oppmerksomheten om situasjonen til den sahrawiske befolkningen.

At partene i konflikten, Marokko og Polisario, i 2007 og 2008 fire ganger har møttes til samtaler, er et viktig skritt i riktig retning. Fordi spørsmålet om Vest-Saharas suverenitet også er omstridt internasjonalt, er det viktig at samtalene foregår på grunnlag av bred internasjonal enighet oppnådd ved behandling i FNs organer. Selv om lite har kommet ut av møtene foreløpig, arbeider Norge for at partene fortsetter samtalene for å finne en løsning på en langvarig konflikt. Jeg har i samtaler de to siste årene med mine marokkanske og algeriske kollegaer tatt opp situasjonen for den sahrawiske befolkningen.

Norge finansierte i 2007 og 2008 såkalte tillitskapende tiltak i regi av FN med 2 mill. kroner. Midlene går til besøk og telefonkontakt for medlemmer av sahrawiske familier som lever atskilt i Algerie og Vest-Sahara. Norge bidrar også med støtte til Landmine Action som utfører minerydding i områdene kontrollert av Polisario.

I en situasjon hvor Norge og andre land aktivt støtter partene med å finne en forhandlingsløsning, vil anerkjennelse av Polisario, som flere organisasjoner krever, ganske sikkert få negative følger for samtalene.

I tråd med folkeretten og for å forhindre legitimering av den nåværende situasjonen i Vest-Sahara, besluttet Regjeringen i 2007 å fraråde norske selskaper å engasjere seg i næringsvirksomhet i Vest-Sahara og tilhørende havområder. Vi arbeider for å gjøre norsk holdning på dette punktet kjent internasjonalt, og vil forsøke å få økt oppslutning om vår holdning. Bred internasjonal oppslutning er likevel en forutsetning for å innføre internasjonale sanksjoner mot næringsengasjement i Vest-Sahara.