Danningsreisen: «Zurück bleiben, bitte!»
Humboldt Universitet. Alle universiteters mor. Berlin. Den dynamiske, pulserende, tolerante metropolen. Her vandret Hegel rundt som rektor, Marx og Engels studerte og Einstein virket som professor. Her brant Hitler opp til et rekviem av allierte bomber. Luftbroen ble erstattet av muren som delte byen brutalt i to – før den igjen ble samlet til unison jubel. Da hadde man allerede doblet antall kulturelle byggverk i byen. Yes we can; ich bin ein Berliner!
Her bor jeg. Fett? Bedre blir det ikke! Eller? Klassen min består ikke lenger av bergensere, mossinger og trøndere, men snarere av studenter fra Japan, Mexico, USA, Frankrike og selvfølgelig også Tyskland. Multikulti kalles det her. Det er fantastisk lærerikt. Den personlige utviklingen står i stram givakt, tar imot, vibrerer. Som en murrende metamorfose.
Som pedagogikkstudent er det særdeles interessant å sitte på forelesning, seminar eller tyskkurs, og ikke forstå noe som helst. Hver dag går jeg på skolen for å gjøre noe jeg ikke mestrer. Noe jeg er dårlig på, som jeg ikke forstår. Den erfaringen er alene verdt ti studiepoeng i pedagogikk. Minst! Det å bevege seg fra barnehagetyskkurs til å diskutere originaltekster av blant andre Platon og Kant på tysk, er totalt absurd. Jeg befinner meg da i ytterste meridian av min egen nærmeste sone for utvikling, kanskje til og med utenfor, og helt på grensen til det uforståelige.
Det å lære handler visstnok om å endre mentale strukturer i hjernen og bevisstheten – og en endring av atferdsmønstre. Altså innebærer læring nødvendigvis en transformasjon. Det å gå fra det kjente til det ukjente. På den ene siden finner du deg selv. På den andre siden er den andre og materien. Som erasmusstudent svekkes selvet. Den andre – massen – får forrang. Det er av og til som å løpe på en mileslang togperrong. Toget suser forbi, du løper, du sprinter, men makter ikke å hoppe ombord.
Det går greit med meg altså. Jeg trøster meg jo ganske enkelt med fire operabygg, verdens beste konserthus, verdens beste orkester, Brahms, Mozart, solnedgangen ved Warschauer Straße Bahnhof, og ved å kaste inn et par ekstra kullbiter i kakkelovnen. Dessuten er P2 streamet på nettet. Språkteigen klinger nesten bedre i Kreuzberg enn på Bjølsen studentby.
Så hvorfor utreisen? Hvorfor Erasmus? Blir jeg et bedre menneske av å bo i Berlin ett år? Svaret er ubetinget nei. Men det gjør meg trolig til et annet menneske. På skolen lærte jeg at skillet mellom de tyske verbene «sein» (å være), «bleiben» (å forbli) og «werden» (å bli i betydning av forandring) var vanskelig. Det er det også. I multippel forstand. På hvilket tidspunkt skal man i sin væren velge å forbli, til fordel for å bli – og omvendt?
«Zurück bleiben, bitte» sier de hyppig på metroen i Berlin. Det betyr følgelig noe sånt som «vær vennlig, forbli tilbake». Som utvekslingsstudent gjør man alt annet enn det. Utveksling er ikke et middel for å oppnå en bedre jobb med bedre lønn. Da kan du forbli tilbake. Utveksling er et mål i seg selv, og ikke noe man skjønner rekkevidden av i øyeblikket. 15. februar er fristen for å søke utveksling ved UiO. Da kan du selv ta valget mellom å forbli og å bli!