Om kjønn og filosofi

Jeg studerer for tiden filosofi på Blindern og følger interessert med i debatten som ruller om kvinneandelen i faget. Selv om tendensen ikke er så svart som enkelte har påstått, og som Inga Bostad, viserektor ved UIO, tilbakeviste i sitt innlegg i denne avis 18. januar, er det påfallende å være vitne til den «kamp» for å rette opp i skjevhetene, som det gis inntrykk av.

Hvordan og i hvilken grad diskusjonen om å rette opp kjønnsskjevheter pågår, vet egentlig bare de som er innenfor systemet. Som studenter ser vi imidlertid resultatene. Riktignok er flere store kvinnelige tenkere representert i deler av pensum innenfor ulike emner, og vi møter også stadig oftere på kvinnelige forelesere, noe som er positivt og burde være helt naturlig. Nye tiltak for å øke kvinneandelen i faget kan vi sannsynligvis vente oss i året som kommer, blir vi fortalt.

Det virker lovende, men så har noen av oss opplevd situasjoner som i beste fall kan kalles pussig og som setter utviklingen innen faget i et rart lys. Ironisk nok skjedde denne episoden under et seminar i etikk (Exphil) i fjor. I arbeidet med Rosalind Hursthouses tekst «Dydsetikk og abort», poengterte seminarlederen at det selvsagt også var mannlige teoretikere som hadde tenkt noe om denne saken og at det nok bare var en tilfeldighet at teksten var av en kvinnelig teoretiker.

Det er nærliggende å tenke at intensjonen var å si noe om at vi ikke skulle forledes til å tro at kvinnelige tenkere kun kobles til «saker som omhandler kvinner», men hva betyr nå egentlig det? Eller er det slik at det ikke skulle sås tvil om at det selvfølgelig ikke mangler mannlige tenkere på området «etikk og abort» også?

Det er vel unødvendig å nevne at noen tilsvarende kommentar selvsagt aldri ble gitt til det flertall av mannlige teoretikere og deres tekster vi ble presentert ovenfor gjennom dette halvåret og som jo omhandlet det meste av det vi mennesker befatter oss med, men jeg gjør det likevel.